Det som utspiller seg i Drammen er en viktig sak, og den er viktig av flere grunner. For hvor stor betydning har faktisk lokalpolitikken? Hvis en kommune opplever å ha utfordringer som går ut over det tjenestetilbudet som kommunen faktisk er lovpålagt å utføre, skal man da ikke kunne bestemme at det som utløser problemene må begrenses, eventuelt forhindres?
Eller er rett og slett det vi nå er vitne til at når det kommer til flyktning- og innvandringspolitikken så går vettet ut, om det så er hos politikere, representanter fra forvaltningen eller journalister? «Noen», og det er typisk tilhengere av venstresiden i politikken, har et slikt enormt behov for å fortelle hvor humane, tolerante og inkluderende de er, at de selv ikke skjønner at de faktisk ikke tar det ansvaret de er tiltenkt som folkevalgte: At de skal gjøre det som er til det beste for kommunen.
Integreringsproblemene
Kort fortalt har Drammen kommune en høy andel ikke-vestlige innvandrere med påfølgende integreringsutfordringer og kommunen har heller ikke kontroll med andelen innvandrere. Det henger igjen sammen med at mange i nærliggende kommuner flytter til Drammen, såkalt sekundærflyktninger, som det igjen er forbundet en rekke utfordringer med (en problematikk som for øvrig VG omtaler i dag).
IMDi anmodet Drammen kommune om å bosette 340 flyktninger i år, kommunedirektøren anbefalte 250, mens kommunestyret landet på 125 – der premisset er at de skal være ukrainske flyktninger. Begrunnelsen var at det er Norges plikt å hjelpe flyktninger i nærområdet, som er flyktningkonvensjonens intensjon, og fordi ukrainere ikke betyr de integreringsutfordringer som mange ikke-vestlige har med seg, typisk knyttet til klankultur samt volds- og æresproblematikken.
Det er ingen som fornekter integreringsproblemene, men løsningen blir altså ikke spiselig fordi den strider mot egen godhet – å vise omsorg og være snill, uavhengig av om det får åpenbare negative konsekvenser for mange andre. Mon tror hvor mange barn, både med og uten innvandrerbakgrunn, i Drammen som allerede har mer behov for bistand enn det som kommunen er i stand til å bidra med?
Skal man bare fortsette å bosette flere av dem som faktisk er overrepresentert i problemene? Hvilken «godhet» er det? Ikke bare går vettet ut i flyktning- og innvandringspolitikken, men selv sunn fornuft fordufter.
Politiet?
I morgentimene i dag leverte Simon Nordanger (Sp) politianmeldelsen av Drammen kommunes vedtak om å kun ta imot ukrainske flyktninger. Nordanger mener vedtaket blant annet bryter med Norges grunnlov og diskrimineringsloven. Han mener vedtaket viser en «tragisk og trist utvikling for Drammen».
– Nå forventer jeg at politiet raskt og seriøst behandler denne anmeldelsen, sier Sp-politikeren til DT.no.
Ja, for politiet i Drammen har vel ikke nok – og viktigere – å gjøre? Nå forventer Sp at politiet «raskt og seriøst» skal løse politikeres manglende evne til å løse saker nettopp politisk? I mine øyne kan man i beste fall en slik politianmeldelse av et politisk vedtak, være en svært kreativ innfallsvinkel til å opponere mot noe en er politisk uenig i.
Simon Nordanger lener seg kanskje på at kommuneadvokatens vurdering var at forslaget, slik saken var opplyst til dem, er diskriminerende da det ble begrunnet med at kommunen kun ønsker å bosette flyktninger fra Ukraina, og ikke andre flyktninger med ikke-vestlig bakgrunn, som igjen skal være i strid med både nasjonalt og internasjonalt regelverk. Men denne vurderingen var knyttet til at det første forslaget viste til det åpenbart unevnelige faktum:
«Med den høye andelen ikke-vestlige innvandrere som Drammen allerede har, vil det være integreringshemmende å bosette enda flere med ikke-vestlig bakgrunn.»
Dette ble i det nye, og vedtatte, forslaget fjernet. Slik holder altså politikerne på – i 2024 – der konsekvensene av høy og vedvarende innvandring av uintegrerbare er åpenlys for alle. På dagens Politisk kvarter (NRK) viste for øvrig samme Nordanger at han ikke kjenner mye til æresproblematikken, som han hevdet også er i andre miljøer, kristne for eksempel. Men det er helt feil. Det er stor forskjell på den sosiale kontrollen som noen miljøer utviser og på hva som ligger i æreskulturen. Det bør enhver politiker (og journalist) snart begynne å lese seg opp på.
– En lort
En annen som sliter, er Turid Solberg Thomassen fra KrF. Hun måtte (gitt det borgerlige samarbeidet i Drammen) stemme for noe som hun er imot.
– Jeg har vært tydelig på at dette bryter med vårt verdigrunnlag, vi skal ikke gjøre forskjell på folk, det er aldri en god grunn til å forskjellsbehandle på den måten. Jeg har følt meg som ei lita mus, som en lort, for å være med på dette, som jeg er så sterkt imot, sier hun til NRK.
Men det Thomassen kanskje vet er at slik forskjellsbehandling foregår fra trinn 1 i flyktningprosessen. Staten velger seg ut overføringsflyktninger etter en rekke premisser, blant annet sannsynligheten for integrering. Så hvis Drammen kommune bedriver diskriminering og forskjellsbehandling, så må jo nødvendigvis staten også gjøre det. Dessuten er det overraskende hvor mange lokalpolitikere som er villig til å avsi sin makt til staten, til tross for intensjonen om at lokalpolitikere kjenner de lokale forholdene best.
At Thomassen føler seg om en lort er imidlertid et viktig poeng. For nettopp å være lokalpolitiker tilsier at du møter dem det gjelder på gata, i tillegg til alle de andre, både familie, venner og andre, som er uenig i ditt standpunkt. Denne nærheten til problemene bør ikke undervurderes, noe Stortinget og enhver regjering bør være seg bevisst. Det er det motsatte av reaksjonen til nestleder i Ap og arbeids- og inkluderingsminister Tonje Brenna:
– Kommunene kan ikke stille krav til flyktningenes nasjonalitet eller familiesituasjon. Kommunene og staten må samarbeide om å få bosatt alle som får lovlig opphold i Norge, slår hun fast overfor NRK.
Og statsminister Jonas Gahr Støre følger opp i samme spor:
– For det første er dette et vedtak som ikke er lovlig. Det er ikke noe kommunene kan gjøre. Kommunene må vurdere hvor mange de kan motta, og så er det en avtale med staten at vi tar imot på en god måte. Det ligger en grunnleggende verdi at vi respekterer at folk på flukt skal behandles likeverdig, hevder Støre.
Hvorvidt at kommuner ikke kan stille noen krav, er enda et åpent spørsmål. Men det er klart at Støre og Brenna (og staten) kan heve seg over ethvert problem Drammen har, for det har ingen betydning for dem selv. Og slike uttalelser lover heller ikke godt for en eventuell lovlighetskontroll der departementet er «dommer». Samtidig er det i kommunene folk bor, og da kan man ikke forlange at kommunepolitikere ikke er seg sitt ansvar bevisst.
Splittelser
Saken har mange likhetstrekk med det som foregikk for noen år siden på Senja, bare at den på mange måter var enda verre for lokalpolitikerne. En familie med tre sterkt multihandikappede «barn» (da 19, 21 og 23 år) reiste fra Irak, via Russland og inn over Storskog, til Norge i 2015. Foreldrene fortalte at de var mentalt og fysisk utslitt etter å ha hatt omsorgen for barna i 17 år. Familien endte med å få opphold, men ingen kommune kunne bosette dem fordi prislappen var skyhøy. Også da spurte vi: Kanskje politikerne nasjonalt bør stilles til ansvar for hvilke byrder de pålegger kommunene og skattebetalerne?
Det som kanskje gjør Senja-saken «verre» enn det som foregår i Drammen, var at det «kun» var et økonomisk spørsmål. Vi omtalte saken under overskriften Kan velte kommuneøkonomien – for å vise «humanitet», og det var ingen overdrivelse. Nå endte saken med at Senja kommunestyre sa nei til bosetting, men veien dit var lang, med både gråt, baksnakkelser og press om «hjertevarme». Det ble en kamp mellom «de gode» og «de onde». Da saken ble behandlet i kommunestyret gikk den da også for lukkede dører. Som vi poengterte:
Selvsagt av personvernhensyn til de involverte multifunksjonshemmede, men mange i denne sal var nok glad med hensyn til eget «personvernhensyn». For kampen har vært bitter, men hvilke ord som falt og hvem som sa hva, vet vi ikke. Resultatet ble 25 mot og 20 for.
Konklusjonen da, som nå, er at det eneste fornuftige og vettuge som kan gjøres, er å legge om innvandringspolitikken. Slik den er i dag bidrar den til splittelser – og det på mange nivå.
Så må man bare berømme Høyre i Drammen kommune som ikke lot seg omvende selv etter betydelig press, også fra mediene. Det kan også være til inspirasjon for Høyre i andre kommuner, for vi må anta at Drammen-saken følges med stor interesse i kommune-Norge der mange kommuner sliter med det samme.
Og hvis nå vedtaket i Drammen blir overstyrt, så kan jo svaret bli å avvise å bosette flyktninger, altså null, ved neste anmodning – eller er det også «forbudt»?