At en debatt sjeldent blir bedre enn det panelet man klarer å raske sammen får nok debattleder Fredrik Solvang tidvis smertelig erfare. Tirsdagens Debatten var unektelig preget av at arrangør-panelet, snarere bestemt tre representanter for Rødt, hadde store vansker med å erkjenne at «sionisme» ikke er et synonym til «ondskap».
Det skal sies at de ble gitt utallige muligheter til å besvare Solvangs spørsmål om å definere sionisme – en helt vesentlig forutsetning for i det hele tatt å debattere, all den tid det 8.mars ble gaulet «ingen sionister i våre gater» fra den samme gjengen – men det evnet de ganske enkelt ikke. Liv Müller Smith-Sivertsen fra Rød Ungdom tror åpenbart at ordet betyr «ønske om å drepe kvinner og barn på Gaza», alternativt hører hun svært dårlig eller har generelle vansker med å forholde seg til en virkelighet som ikke er notert ned blant talepunktene på arket hun ustanselig så ned på.
Jubler jeg, så jubler vel du
Presseansvarlig for 8. mars-komiteen, Rødt-politiker og leder av kvinnenettverket i Palestinakomiteen, Ayat Saeid, forsøkte å påstå at det var for provoserende for propalestinere å se et flagg som minnet om det israelske flagget og regelrett løy om at jødene jublet da noen talte om palestinske tap. På seg selv kjenner man andre heter det, men på seg selv kjenner man reelt sett bare seg selv.
Det er ingen hemmelighet at leder for Palestinakomiteen, Line Khateeb, framsto nær jublende da hun kommenterte Hamas’ terrorangrep på NRK Dagsrevyen 7. oktober i fjor. Kanskje er det slik de føler det, at det er deilig at Hamas «brøt gjennom gjerdet og på en måte frigjorde seg», for å bruke Palestinakomite-lederens ord. Når man som leder smilende omtaler terror i slike vendinger, da er det kanskje ikke rart man inspirerer sine tros-, unnskyld, meningsfeller til å føle i samme baner. Slik sett kan Ayat Saeid ganske enkelt ha tenkt at det var greit å framsette en løgn om at jøder i 8. mars-tog jubler over drepte palestinere, hun kan ha trodd at det var sannsynlig at det var sant. Da lar jeg tvilen virkelig komme henne til gode, for makan til grov, systematisk løgn skal man lete en stund for å finne.
Også var det aktivisten og Rødt-politikeren Stig Berntsen, som til alt overmål var ordensvakt på 8. mars-arrangementet. En svær, palestinaskjerf-inntullet mann som for anledningen var valgt til å vurdere og håndtere hvilke kvinner som skal ha lov til å markere kvinnedagen. Det var i sannhet et absurd skue; den store, aggressive mannen var filmet da han tok tak i en av de jødiske kvinnene under markeringen og forhindret henne fra å gå i toget. På kvinnedagen. Jeg gjentar: Dette er absurd. Mellom mange og lange «ehh» fikk han fortalt at det faktum at de jødiske kvinnene ville gå i toget var et «velregissert stunt».
– Dere hadde med dere fotograf! I mediene kom dere med grove påstander om at det handler om jødehat. Det er helt ellevilt å koble den israelske krigføringen med jødehat, påsto «sikkerhetsvakt» og «kvinnesaksmann» Berntsen. Mens det samtidig ikke skal finnes sionister i «våre gater» og politiet måtte lage jernring rundt de jødiske kvinnene. Skulle de ikke ha lov til å ta bilder i en markering de selv deltok i? Hva slags regler er det som forsøkes etablert når det omtales som galt å fotografere? Er det frykten for at løgnene om de aggressive, sparkende jødene skal kunne tilbakevises?
Kvinner og kvinnedagsmannen
Toppen av den idiotiske røde kransekaka var likevel da Berntsen ville nekte de jødiske kvinnene å gå i kvinnetoget fordi han hadde «deltatt i markeringa i over 30 år» og påfølgende sammenliknet jødenes ønske om å belyse den seksualiserte volden og voldtektene begått av Hamas med å sympatisere med Russlands krigføring mot Ukraina. Hadde ørene mine kunnet falt av hadde de ligget på gulvet etter akkurat denne utlegningen.
Så skal det sies at det jødiske panelet på motsatt side av studio antakelig provoserer Rødts propalestinere ved sin blotte eksistens og framtoning, for de kunne med hell vært mer opprørt over det de ble utsatt for på kvinnedagen, ikke minst fordi de siden 7. oktober opplever en voldsom økning i antisemittisme. HRS har intervjuet en av kvinnene som deltok i demonstrasjonen. Hun ble skremt av mer enn ropene om «ingen sionister i våre gater». Det ble jo ropt andre ting også, helt oppi ansiktet på de jødiske kvinnene. «Horer!», «Barnemordere!», «Skadedyr!».
– Det var ingen tumulter mellom to parter. Det er ikke sant. Det er ren løgn. Vi sto rolige. Vi ville formidle vårt budskap på en fredelig måte, et budskap som vi mener også er viktig, og som ikke må glemmes i denne konflikten. Vi vet at Israel også kan klandres for ting, men det er ikke sivilbefolkningen eller oss som kan klandres, sier en av deltakerne, og fortsetter:
– Vi hadde med oss et A4-ark med noen ord som skulle fortelle vårt viktigste budskap. Men ingen ville lytte. De er totalt blendet av et skremmende hat.
Politiet uttalte da også til NRK hvordan det hele foregikk.
– Nå ble de fysisk hindret i å delta i toget, så sånn sett oppnådde både 8. mars-komiteen og de andre som var motstandere det som var formålet. Det er likevel trist for politiet å se at kvinners rettigheter ikke blir ivektlagt, uansett hvem man tilhører.
Som vi kommenterte mandag burde jo nettopp kvinners rettigheter – uansett hvem man tilhører – være grunnerven på kvinnefrigjøringsdagen.
Når de jødiske kvinnene nekter å framstå som ofre, men snarere er tydelige, balanserte og faktaorienterte, ser tilsynelatende Rødt en rød klut. Jeg har tenkt på hva det kan handle om. Noen hopper gladelig inn i offerrollen, slik også de propalestinske kvinnene og kvinnedagsmannen gjør, og jeg tror de gjør det fordi det er effektivt.
Offerrollens politiske makt
Offerrollen har vist seg å ha et stort potensial for både politisk og religiøs strategi og maktutøvelse. Norske journalisters hang til å intimisere en hver sak de får kloa i gjør ikke saken bedre. Den saks- og faktaorienterte journalistikken har måttet vike for den følelsesorienterte, der personlige opplevelser framstilles som sann tale, og der fordommen om at offeret automatisk har en svakere stemme enn «den sterke» utnyttes grovt. Slik kan krav til dokumentasjon og etterrettelighet omtolkes til å være uttrykk for usannhet og mistenksomhet.
Tonen kjenner vi etterhvert godt, den er gjentatt utallige ganger. Det er sterke følelser, vonde opplevelser og gjentatte påstander om overgrep, undertrykkelse og vonde ord. Historiene framsettes i enkelt og lett tilgjengelig språk, ikke bare for at mediene skal treffe et bredt publikum, men også for å framsette det enkle som noe ekte. Hvem har vel ikke sett reklamene fra Rema 1000 med slagordet «Det enkle er ofte det beste»?
Pressen er ikke stort bedre enn reklamefolket, de utnytter konseptet for alt det er verdt, og på den måten blir enkle, men vonde historier fra offeret en «sannhet». Følelser er ekte i kraft av å være selvopplevde, og eventuelle feilslutninger eller direkte usanne påstander fra offeret kan derfor like fullt framsettes som sannheter. Derav utledes en falsk dikotomi der ethvert krav til dokumentasjon eller nyansering er enten elitistisk, undertrykkende eller «usann» fordi kravene er rasjonelle og følelsesløse.
Ikke bare oppstår denne falske dikotomien, den plukkes opp og utnyttes på ulike måter. På den ene siden kan politiske aktører «tre inn» i en offerrolle, slik Rødt-politikerne har tredd inn i den palestinske offerrollen, og slik utøve makt i den til enhver tid gjeldende debatten, være seg rasisme, transseksualitet, integreringsarbeid eller debatten om hvorvidt jødiske kvinner også har rett til å markere avsky mot voldtekter og drap. Men det politiske potensialet ligger også i å «kuppe» enkelthistorier og utvise offentlig sympati for offeret, og dermed politisere offerets opplevelser for egen politiske vinning.
Sionister
Den som trer inn i offerrollen eller kupper en annens vonde historie, oppnår å bli «den sanne» stemmen, og kan på den måten bli den dominerende stemmen i debatten. Offerrollens potensial for politisk strategi og maktutøvelse brukes aktivt fordi den er effektiv, men en presse som drives av likerklikk i kombinasjon med en politikerstand som er trent i polariseringsteknikk fra de startet karrieren som pur unge i ungdomspartiene, er oppskriften på alt annet enn et varmere samfunn med hjerte for de svakeste.
Etter å ha sett Debatten må jeg medgi at jeg ikke fatter at Rødt-ledelsen ser seg tjent med aktivistene de sendte til NRK, langt mindre kan jeg fatte at noen kan stemme på dette partiet. Det er åpenbare forsøk på historieforfalskning av en hendelse som er godt dokumentert, en hendelse som bare er noen dager gammel, og en totalt fraværende evne til å si noe om hva sionisme er.
Rødt bør ganske enkelt besvare spørsmålet om hvorvidt jødene bør ha rett til et trygt hjemland, slik du og jeg som nordmenn har rett til å bo i Norge. Sionisme er ganske enkelt jødenes rett til et hjemland i Israel. Har Rødt gjort seg noen tanker om at «ingen sionister i våre gater» ikke bare betyr at de ikke unner brorparten av jødene et hjemland, det betyr også at de uten hjemland ikke er velkomne her. Hvis de verken skal gå i israelske gater eller våre gater, hvor skal de egentlig kunne gå?
Og dette er ikke antisemittisme? Slik jeg forstår det er antisemittismen ikke bare rød, den er rødglødende.