Dette er antakelig årets største og mest smertefulle bokbombe, om et tema som har lidd under hælen til berøringsangsten i flere tiår – på bekostning av et svimlende antall unge og kvinner i Norge. I kjølvannet av berøringsangsten og uforstanden i møte med den brutale æreskulturen følger nemlig titusener av maltrakterte liv, om ikke enda flere. Boken er således et testament over en fatal norsk politikk på feltet, i den misforståtte antirasismens navn. I berøringsangsten og kulturrelativismens navn grunnet ikke minst antropologer og forskeres iherdige innsats for å underkjenne det universelle som gjelder oss mennesker: behov for personlig frihet og kjærlighet.
At norske journalister og redaksjoner har problemer med å ta i mot det barske, utilslørte budskapet i boken Æresrelatert kriminalitet, forfattet av Norges to fremste politieksperter på feltet, Gunnar Svensson og Terje Bjøranger i Kompetanseteamet mot æreskriminalitet, bekreftes til fulle i både Aftenposten og Dagbladet. I Aftenposten nærmest trygler Gunnar Kagge om at boken er overdrevet:
«Jeg sitter igjen med et håp om at virkeligheten de beskriver, er preget av at de ikke treffer godt integrerte innvandrere i jobben sin. Fedre som gleder seg over å bo i et land der døtrene har mulighet til å utdanne seg og velge selv, kommer ikke i politiets søkelys for tvangsgifte.»
Slik bekrefter Kagge at han ikke har forstått hva Svensson og Bjøranger formidler: Man kan være så moderne på utsiden som enhver vanlig nordmann, velutdannet, og gi inntrykk av full integrering, men når det kommer til familiens jenter og kvinner og deres seksuelle rykte, og «arrangerte» ekteskapsinngåelser, står ikke de «moderne» tilbake for de åpenbart tradisjonelle ikke-integrerte. Det er ytterst, ytterst få – viser offentlig statistikk tilbake til 90-tallet – som gifter seg ut av egen nasjonal og/eller religiøs bakgrunn. Knapt en håndfull i året, og mange av disse gjennom årene har igjen levd i den smertefulle utstøtelsen fra hele storfamilien og klanen.
I Dagbladet avslører anmelderen, Cathrine Krøger, den drepende berøringsangsten umiddelbart, under tittelen «Mat for nettroll», og følgende selvmål av en ingress: «Dette stoffet er så betent at bare det å gjengi innholdet kan gi berøringsangst.» Hun følger opp slik:
Det skrives om «stakkarene» som må gifte seg, og om familier som under dekke av ferie «finner det opportunt å dumpe» døtrene i landet foreldrene engang flyktet fra. Det lett dømmende språket er unødvendig, og svekker snarere enn styrker fortellingene. De kunne med fordel også problematisert sider ved den norske ekteskapsmodellen og vår høye skilsmissestatistikk, når de kriminaliserer arrangerte ekteskap ved å si at det i praksis betyr ulovlig tvangsekteskap.
Krøger vil altså tilbake til 90-tallets debatt, der arrangert ekteskap sidestilles med frivillige ekteskap, og hun har heller ikke tatt innover seg at langt de fleste kvinner i arrangerte ekteskap har én drøm: Om å settes fri. Men å skille seg, som det også kommer frem i boken, er oftest en uoppnåelig drøm. Derav HRS-rapport tilbake til 2003 for optimalt å sikre muslimske kvinner skilsmisserett, noe Stortinget støttet fullt ut, men som daværende regjering torpederte, anført av Erna Solberg.
At Krøger bekymrer seg for at «nettrollene og ytre høyre sitter og gnir seg i hendene» over de brutale skjebnene som presenteres side opp og side ned i boken, er en så hinsides påstand at den er umulig å forholde seg til. Vi snakker tross alt om norske unge borgere som i ytterste konsekvens risikerer å bli drept fordi de ikke underkaster seg en massiv undertrykkelse vi aldri tidligere har sett i kjent norsk historie. Hvor er empatien til Dagbladets anmelder?
Sexæren
I HRS har vi derimot tatt til oss bokens budskap hundre prosent. Det kan vi med letthet gjøre, da vi gjenkjenner alt de to ekspertene formidler. Alt. Norge har hatt en innvandring fra æreskulturens episenter i det utvidede Midtøsten som er uten kulturell bærekraft. Den er i full kollisjon med vår individbaserte kultur der menneskets ukrenkelighet, en trygg kjernefamilie, personlig frihet og ansvar står i sentrum. Ikke minst barnas ukrenkelighet og rett til fritt å utvikle potensialet de besitter under full frihet, være seg på ballettscenen eller i aulaen.
Storfamilien og/eller klanen har en felles æreskonto der sexæren er i dens midte. Sexæren til jentene og kvinnene. Sex er æreskulturens oksygen. Enten er æreskontoen full, eller den er tom. Man har altså ikke litt eller sånn passe ære. Enten har man ære eller så har man det ikke, og ett medlem av storfamilien eller klanen kan tømme kontoen til alle på ett sekund.
Denne kapitalkontoen tilhører hele æresgruppen, som kan omfatte storfamilien, slekten eller klanen, landsbyen, diasporaen eller et avgrenset etnisk miljø. Kapitalen på kontoen består av den frykten eller respekten som omverdenen skal ha for kontoinnehaverne, basert på kvinnenes ærbarhet og mennenes evne til å (aggressivt) beskytte ærbarheten deres. For det handler om liv eller død. Når kontoen er intakt, vil gruppen stå sterkt i konflikter, ingen vil angripe dem, kvinnene er attraktive for ekteskap, mennene blir ansett som sterke og nyter stor respekt. Tømmes kontoen, risikerer familien å bli nullet ut sosialt; ingen vil inngå allianser med dem, mennene blir sett på som svake, mens kvinnene blir sett på som skitne eller horer.
Er man kommet i vanære står man på bar bakke i kulturer som ikke har et NAV, en fungerende rettsstat eller politi. Sikkerhetsnettet røskes bort under føttene til alle.
Det er familien som eier konfliktene, håndterer truslene, beslutter og gjennomfører løsningene. Ingen trenger å forholde seg til en vanæret familie. De har tapt ansikt. De blir i stedet gjenstand for hån, spott, baksnakking og sladder. De risikerer materiell, økonomisk og sosial undergang – intet mindre.
Det sladres i vilden sky
Selve navet i denne kulturen er sladder. Det sladres i vilden sky. Den minste mistanke om en jente eller kvinners mangel på ærebarhet, les seksuell renhet, være seg berettiget eller ei, utløser sosial katastrofe for familien – både her, i opprinnelseslandet og i andre deler av storfamilien som befinner seg i Europa. For den eneste lovlige rammen for seksualitet er innenfor ekteskapets rammer. Nettopp derfor går æreskulturen som hånd i hanske med islams notoriske opptatthet av det samme: å regulere all seksualitet etter detaljerte lover innenfor ekteskapet. Islam forsterker æreskulturen. Islam gir æreskulturen en religiøs tyngde, noe jeg selv har bevitnet til gangs i Pakistan der menn har forklart offentligheten at islam beordret dem å drepe en «ulydig» jente eller kvinne som eksempelvis rømte for å unnslippe tvangsekteskap eller som rømte fra et voldelig ekteskap.
De samme kan referere til koranvers om kvinners pålagte sømmelighet: «… at de skal dempe sine øyekast, holde sitt kjønnsliv i tømme, og ikke vise sin pryd, unntatt det av den som kommer til syne. La dem trekke sløret
over sine bryst og ikke vise sin pryd til andre enn sine menn, sine fedre, svigerfedre, sønner, stesønner, brødre, nevøer eller deres hustruer, eller sine slaver, eller menn som betjener dem, men som er hinsides kjønnsbegjær, eller barn som ikke forstår seg på kvinners nakenhet. La dem heller ikke trampe med føttene, slik at det kan erkjennes hva de skjuler av pynt.»
Jo mer religiøse, dess sterkere håndheves æreskulturen. Men man trenger ikke være religiøs overhodet for å videreføre denne ukulturen, la det være klart.
Men hva er seksualitet? Det er nok at ei muslimsk jente i norsk skole observeres alene i et klasserom sammen med en annen gutt. En lærer av samme etnisitet kan ta opp mobilen og alarmere foreldrene. Det er nok med et litt for langt blikk mellom en gutt og jente på gaten og sladderen går i ekspressfart til et land som Pakistan og æren må gjenopprettes, ofte i hui og hast for å slokke skadevirkningene. Nettopp derfor er tidlig ekteskap for jentene en forsikring for familien. Hun gis bort til en mann som overtar sexkontrollen av henne innenfor ekteskapets rammer.
Ei jente sammenliknet seg med en bil: Så lenge den fungerer etter formålet, har den en verdi for eieren. Ellers ikke. Den kan skrotes.
En vanæret familie vil oppleve at ingen vil gifte seg med jentene/kvinnene i familien, familiemedlemmer i opprinnelseslandet utstøtes og trakasseres, ingen tilhørende æreskultur vil handle på kafeer eller butikker i Norge til en vanæret familie.
Altså har vi hatt en innvandring der folk har kommet hit fysisk, men gjennom henteekteskapene og pendlingen til opprinnelseslandet har de ikke migrert sosialt eller verdimessig. «Tanken var aldri å bli norsk», som forfatterne skriver.
Torpederer integreringen
Botiden i Norge, om den er 50 år, eller man har høy utdanning, har ingen betydning så lenge man ikke bryter helt med æresmiljøene, kutter reisene til opprinnelseslandet, bryter med storfamilien, lar barna få frihet til å elske hvem de vil, og kun forholder seg til sin egen kjernefamilie og venner. Ytterst, ytterst få klarer det. For: «Å løsrive seg fra storfamiliens æreskultur er nærmest en uoverkommelig oppgave.» Ja, vi i HRS har sett smerten, savnet etter mor og søsken, og ensomheten på nært hold hos dem som har sett seg nødt til å bryte ut eller som har blitt utstøtt. Det er nådeløst.
Ikke minst konsekvensene av de arrangerte henteekteskapene, som politikere fra nesten hele den politiske fløyen knapt har villet røre ved bruk av realpolitikk, bør være en politisk kalddusj for Stortinget. Stortinget hjalp ikke folk med æreskulturen i bagasjen til å bli en fullverdig del av friheten vår, og aller verst rammet er selvfølgelig de nederst på rangstigen; jentene og kvinnene. Arrangert henteekteskap torpederte integreringen – rett og slett.
Som forfatterne sier det: «Det er vår klare oppfatning at arrangerte ekteskap som tradisjon er en anakronisme, en hovedårsak til mange konflikter, og kanskje en av de viktigste årsakene til feilslått integrering.»
Også menn rammes av tvang, vold og ufrihet. Det er storebrødre og fedre som har ansvaret for å sikre kontroll over de kvinnelige familiemedlemmene for å sørge for at vanæren ikke rammer familien. Det er menn som vandrer inn hit gjennom ekteskap med en kusine som er utdannet, jobber, snakker norsk, kjenner det norske samfunnet, og så blir de selv et null. Mange klarer ikke å komme inn i det norske samfunnet, de klarer ikke å forsørge familien (hvilket er en plikt i islam og æreskultur), de må ha språkhjelp av kone-kusinen i kontakt med det offentlige. Han degraderes som mann. Han blir en «feiekost». Han klarer ikke innfri alle forventningene i Norge til menn, «at de skal ta del i oppdragelse av barn, bry seg om skolearbeidet deres, lære seg norsk, delta på ikke-betalt dugnad i borettslaget, og en rekke andre aktiviteter de var spart for før migrasjonen. En fullstendig uaktuell atferd for en mann i Afghanistan eller Irak – likevel var de herskere. Men ikke her. Her får de ikke være menn slik tradisjonen hjemme lærte dem. Og som om ikke alt dette var nok, møter de her kvinnelige politifolk, kvinnelige saksbehandlere som krever ting av dem, kvinner i skole og barnevern som mener ting om barna deres, og som setter griller i hodet til kona og døtrene. Griller om rettigheter og friheter, som suksessivt river ned hans egen posisjon som familieeier. Menn som vil holde på ærestradisjonen, har mye på å tape på migrasjon til Europa. De lider et makt- og prestisjetap av dimensjoner».
Æreskulturen har bare tapere. Og når kvinnene mestrer det norske samfunnet, «desto mindre blir disse mennene».
Sterke menn knuses også
En av casene som til de grader bevitner hvordan også menn rammes direkte av tvangen om å hente familie gjennom ekteskap bør nevnes. Casen er dessverre ganske klassisk, er vår erfaring:
En voksen mann i slutten av tyveårene kontaktet Kompetanseteamet for å få vite hva slags hjelp han kunne få. Mannen hadde en etnisk norsk samboer, og de hadde et lite barn sammen. Som mann hadde han friheten til å gjøre dette. Men nå hadde moren funnet en ektefelle til ham, en kusine på morssiden som de gjerne ville ha til Norge, eller forpliktet seg til å hente. Maset fra moren, søsken og familiemedlemmer i opprinnelseslandet ble etter hvert så voldsomt at han begynte å få store psykiske problemer. Mannen fikk tilbud om et nytt, skjermet bosted, hjelp til å håndtere eventuelle trusler fra familien ved et eventuelt brudd med dem, og vi kunne opprette kontakt med en psykolog for ham.
Han skulle gå noen runder med seg selv på nytt, og «valgte» til slutt å følge kravet fra familien. Han flyttet fra samboeren og barnet, og ble gift med kusinen.
Kommentar: Denne saken viser virkelig styrken i æreskulturen. Morens påføring av skyld for alt som ville gå galt med familien, og øvrig families kontinuerlige mas, gjorde at han gikk fra samboer og barn. Ingen voldsbruk, han hadde jobb og tjente penger, han var mann og i stand til å forsvare seg – likevel vinner familien.
Tvangsekteskap = voldtekt
Den første rapporten HRS laget, i 2002, handlet om voldtekt i tvangsekteskap, FORSLAG TIL LOVENDRING OM TVANGSEKTESKAP. Lovverk og straffeutmåling ved fullbyrdet tvangsekteskap må reflektere at det kan være begått seksualforbrytelser. Vi mente at ved et fullbyrdet tvangsekteskap, altså at det har vært samleie, juridisk skulle sidestilles med voldtekt, og derav høyere straff ved at tvangsekteskapet også knyttes til lovverk om seksualforbrytelse. Vi fikk ikke politisk gehør for dette av daværende regjering anført av statssekretær Jørn Holme (V).
Det «kan tenkes tilfeller hvor den seksuelle omgangen mellom ektefellene må sies å være frivillig, selv om ekteskapet ble inngått mot en av partenes vilje. Vedkommende kan ha slått seg til ro med forholdene slik de nå engang er blitt, og derfor velge å ta frivillig del i ’fullbyrdingen’ av ekteskapet. I hvert fall kan det være grunnlag for å hevde at den annen part hadde fått en slik forståelse, og derved befant seg i faktisk villfarelse» (brev av 22.oktober 2002).
Vi ga denne vurderingen det glatte laget i et tilsvar. «Hvis foreldrene og svigerforeldrene ikke er tiltalt for medvirkning til voldtekt, mener vi det er skandaløst og nok en gang et utslag av mangel på forståelse for hva en slik overgrepspraksis stor sett alltid innebærer.» Svensson og Bjøranger gir vår vurdering rett.
Det må legges til grunn at et tvangsekteskap alltid vil medføre seksuelle overgrep. Det er viktig å huske det åpenbare, nemlig at tvangsekteskap faktisk inkluderer seksuelt samkvem med den man må gifte seg med. Altså begås det en rekke seksuelle overgrep over tid. Det er med andre ord ikke selve ekteskapsinngåelsen som er hovedproblemet, men alt som følger med: pliktsex, barnefødsler og konflikter – både med ektefelle, egen familie og svigerfamilie. (…) Tvangsekteskap må sees i sammenheng med seksualforbrytelser, da sex som følge av et tvangsekteskap per definisjon er ufrivillig.
Arrangert ekteskap er tvang
De to ekspertene vil heller ikke skille mellom arrangert ekteskap og tvangsekteskap.
Det er tradisjonen med arrangerte ekteskap det handler om. Frivilligheten i slike ekteskap blir først tydelig når en av partene sier nei til det, eller i ettertid forsøker å komme seg ut av det. Vi våger også å påstå at dette er skrevet uten særlig kunnskap om hva et arrangert ekteskap egentlig er, og hvilke motivasjoner og hvilket press som ligger bak. Det er en grunn til at ekteskap arrangeres, og det er en klar forventning om at det skal inngås. Eller som en bror antydet: Hvis jentene er riktig oppdratt, trenger vi ikke å tvinge dem. Det er hva som blir sagt og gjort forut for ekteskapsinngåelsen, som er avgjørende, ikke om partene bruker det ene eller andre begrepet.
Nettopp. Arrangert ekteskap er ikke et tilbud, det er et krav. Vi har gjennom årene møtt unge som er gift arrangert og som forfekter at dette var frivillig. De fikk foto av flere menn som de kunne velge fra opprinnelseslandet. De tror selv dette «valget» viser frivillighet. Men kunne de ha nektet å følge tradisjonen? Se da blir svaret typisk annerledes. Som en ung kvinne sa det: Det er ikke et valg for en 18-åring å miste familien eller å gifte seg arrangert. Og æreskontroll, trusler og vold er typisk knyttet til ekteskapsspørsmål, uansett såkalt arrangert eller tvangsekteskap.
Det er grunn til å tro at mørketallene er overveldende når det gjelder tvangsekteskap i Norge. Siden terskelen for å be om hjelp er høy, og siden represaliene for å snakke med politi, barnevern eller skole om familiekonflikter er alvorlige, velger antakeligvis de fleste til slutt å følge familiens befalinger.
La dette tallet synke inn: 240.000 unge i Sverige lever under press fra æreskultur. Legg til et ukjent antall voksne og mørketall og dette anslaget mer enn dobler seg. Liknende anslag har vi ikke fra Norge.
Vold og mangel på empati
Forfatterne har hatt over 10.000 saker på bordet sitt gjennom årene, og de presenterer over 200 case i boken, case som nesten samtlige avdekker vold. Vold mot partner, vold mot barna, som oppdras av ofte empatiløse foreldre, foreldre som selv har vokst opp i kalde familier der arrangert ekteskap og ære er normen. Det var nettopp empatiløsheten jeg møtte kulturelt i Pakistan som kanskje var det største sjokket for meg i 1993. Empatien er «nullet ut», som forfatterne sier det, grunnet tvangsekteskap, livslang utstøtelse, vold og trusler, trusler som er et drev i æreskulturen. «Hensynet til æren trumfer tilsynelatende empatien.» For ofrene er det ikke minst blytungt og ekstra traumatiserende å bære det faktum at dem du er glad i, som skulle være dine trygge omsorgspersoner, er dine verste overgripere.
Som ei jente fra Midtøsten sier det: «Hos dere løser dere konflikter med å snakke, hos oss slår vi. Alt annet blir sett på som svakhet».
Det er den psykiske volden som oftest er den verste og mest utbredte. Den handler om nedverdigelser, trakassering, trusler, horestempling og mas og press om arrangerte ekteskap. Det er typisk denne volden som gjør det vanskeligst å bryte med familien. Man brytes nemlig systematisk ned over tid. Den psykiske volden er «urovekkende utbredt» og man blir «gradvis følelsesmessig skadet uten at man selv klarer å sette ord på det». Skadene og traumene er omfattende, de blir langvarige, og den seksuelle volden forsterker skadevirkningene. I ytterste konsekvens ender unge i psykiatrisk behandling med psykose.
Seksuelle overgrep mot barn og unge
Svensson og Bjøranger beskriver en seksuell vold innad i storfamiliene som kan ta pusten fra leseren. Det er så vanlig med en onkel, en bror, en fetter, en far som forgriper seg at dette fremstår som mer vanlig enn uvanlig. Jenter kan bli «seksuelle øvingsobjekt» for familiens menn, eller «knulledukke», som ei jente har beskrevet seg. Både jenter, gutter og homofile utsettes for slike overgrep. «Tabuiseringen av sex, begrunnet både i religion og æreskultur, kan naturlig nok være en hovedårsak til at ’tilgjengelige’ familiemedlemmer utnyttes.» Den samme seksuelle overgrepskulturen møtte jeg i Pakistan. Så uendelig mange av dem jeg kom nær fortalte om overgrep i oppveksten, overgrep som de levde med i stillhet og skam. Det samme har unge kvinner fortalt HRS gjennom årene: overgrep innad i familien, overgrep begått av koranlærer, «hellige» menn i opprinnelseslandet etc.
Det er mange rystende case – men ikke ukjente – som beskrives. Men særlig ett case fikk meg til å reagere, som vitner om den grenseløse kynismen i æreskulturen. Det er kun fantasien som begrenser hva som gjøres for å bruke ekteskap for migrasjon:
En mann med psykisk utviklingshemming ble av familien fortalt at han var homofil, og ble giftet bort til en fetter i familiens opprinnelsesland. Oppholdstillatelse til fetteren ble innvilget. Etter tre år ble han (den psykisk syke, red.) fremstilt som heterofil, og giftet seg med en kusine. Denne gangen ble søknaden om oppholdstillatelse avslått. Mannen ble med andre ord brukt av egen familie som billett for andre familiemedlemmers reise til Norge.
Og la det være sagt: homofile giftes bort, og er det mistanke om at et barn er homofilt, skal typisk et arrangert ekteskap få vedkommende inn i den heterofile folden.
En lang rekke av dem som nå blir provosert
Det er flere moment som fremkommer på de nesten 300 sidene som nok vil provosere og sjokkere mange. Som at kvinner kan være de verste kontrollører av jentene i familien. Mor er både undertrykt og selv en undertrykker. Eldre kvinner i familien «som har gjennomført oppgaven sin overfor barna på uklanderlig vis, kan gjerne få stor innflytelse i en storfamilie. Dette er de såkalte matriarkene. Uten at vi kan belegge påstanden med håndfast statistikk, har vi et inntrykk av at disse utviser spesielt lite empati overfor yngre jenter som forsøker å ta kontroll over sitt eget liv. Kanskje er det en slags sjalusi. Hvorfor skal datteren ha et friere liv enn hun selv hadde?» Det samme gjelder eldre søstre som er giftet bort og som har innfunnet seg med skjebnen. Hun kan bli en fiende av yngre søsken som prøver å frigjøre seg.
Som det typisk sies fra mødrehold overfor jenter som skal giftes bort:
Slik har vi alltid gjort det, det skjedde med oss, og derfor skal det skje med deg. Hvorfor skal du gå fri? Dette er kanskje en av grunnene til at mødre, tanter og storesøstre ofte er de som står for den groveste tvangen i tvangsekteskapssaker. Selv om de selv kan være tvangsgiftet. De mannlige slektningene kommer først på banen om kvinnene ikke klarer å snu den obsternasige.
Forfatterne nevner trippedrapet på Kalbakken av de pakistanske søstrene, utført av broren i 2006: «Flere av jentene vi har bistått, har fortalt at disse tre søstrenes skjebne har blitt fremholdt som deres egen mulige skjebne, om de ikke retter seg etter reglene.» Nøyaktig det samme hørte vi fra norskpakistanske jenter etter at Rahila «druknet» i en elv i Punjab i Pakistan, som etter all sannsynlighet var et rent æresdrap utført av faren: «Der ser dere hvordan det går med dere om dere ikke gifter deg med den vi vil.» Rahila giftet seg av kjærlighet med en mann tilhørende ahmadiyya, definert som ikke-muslimer, mens Rahila var sunni.
At ekteskap inngås i moskeer i Norge som ikke har vigselsrett er som forventet. Norge har fått tydelige parallelle samfunn, noe HRS har påpekt gjennom årene. Moskeene lever sine egne liv i islams lover og regler.
Dumping av barn er for oss i HRS et åpent sår som har lekket ut verk i 21 år nå. For det var i 2003 vi grundig dokumenterte det første tilfellet, Samira i Tromsø som var dumpet på koranskole i Somalia. Saken fikk ingen konsekvenser for foreldrene eller norsk lovverk, heller ikke året etter da vi kunne tallfeste at i underkant av 4.000 barn ikke befant seg på skolebenken i Norge. Politikerne lettet ikke på øyelokket, ei heller da liknende tall kom på bordet fra oss i 2009.
Svensson og Bjøranger forteller at Kompetanseteamet nå får over 100 tilfeller på bordet i året som omhandler dumping av barn og unge. Dumping i land der barn knapt har noen som helst rettigheter. Og dette er bare toppen av isfjellet, i henhold til forfatterne.
I 2003 i boken Feminin integrering (på engelsk Human Visas. A report from the front lines of Europe’s integration crisis) dokumenterte HRS blant annet hvordan en pakistansk mann hadde blitt til nesten 60 personer gjennom systematisk bruk av egne barn og andre som ekteskapsvisum for gjenværende slekt, typisk søskenbarn. Dette var første gang i Europa at en slik historie ble dokumentert og offentliggjort, og historien fikk føtter å gå på ut i verden, ja, faktisk helt til Brasil. Daværende kommunalminister Erna Solberg uttalte til Aftenposten da dette familieinnvandringstreet ble presentert, at HRS hadde funnet frem til et unntak av en familie. Vi mente at vi ikke hadde gjort det. Og hva sier Svensson og Bjøranger? Hold deg fast:
Vi har eksempler på at ett menneske fra Pakistan har sørget for å få inn 600 mennesker gjennom noen få slike operasjoner (altså henteekteskap, red.).
Nok en kalddusj for Stortinget.
Kjønnslemlestelse og «innvandringsfiendtlig»
Neste kalddusj handler om kjønnslemlestelse. «Vi tenker at mørketallene er skyhøye når det gjelder omskjæring av jenter med bopel i Norge.» Men hva er vi fortalt gjennom årene av politisk ledelse og forskere? At alle de myke tiltakene virker – etter den forebyggende intensjonen: dialog, informasjon, helseopplysninger etc. har så godt som stoppet opp lemlesting av jentebarn født i Norge.
Jeg husker som var det i går da HRS i samarbeid med Dagbladet dro til Gambia og avdekte at fire norskfødte søstre var blitt lemlestet der og holdt tilbake. Dagbladets Astrid Meland, nå VG, og jeg reiste sammen på dette oppdraget. Astrid fortalte meg følgende: HRS har høy troverdighet når det gjelder kjønnslemlestelse. Men når det handler om vår jobb for å stanse de transkontinentale henteekteskapene (ved en 24-årsgrense og tilknytningskrav for å holde de unge i Norge og gi dem pusterom til å settes fri) var folk skeptiske til oss, fortalte hun. «Å, hvorfor det?» spurt jeg. Svaret var at vi fremstod som innvandringsfiendtlige (sic.), for våre tiltak betydde i praksis å begrense innvandringen.
Ja, det er slik det har blitt tenkt – over nesten hele fjøla – og hele tiden på bekostning av nær sagt hjelpeløse unge som blir ofre i et rått spill om å hente familie til Norge.
Hva sier så forfatterne om dette? Forfatterne er klokkeklare: Henteekteskapene har vært en torpedo under integreringen. Disse ekteskapene har umuliggjort reell integrering. De burde vært stanset optimalt.
Er det noe patriarkene vil bli dypt provosert over, kjente patriarker som fremdeles er selvoppnevnte talspersoner for sine egne miljø, så er det følgende som kommer frem i klartekst i boken: problemet med at utro tjenere har plassert seg i offentlige posisjoner i NAV, UDI, politi og som tolker, og som lekker informasjon til familier som har medlemmer som har brutt ut eller prøver å bryte ut av voldelige og ufrie forhold innad i æresmiljøene. Den bekymringen har jeg personlig hatt siden 90-tallet, og nå bekreftes den til fulle. Lojaliteten til de offentlig ansatte, inkludert lærere, kan altså ofte være til sine egne, til makta og strukturene i æreskulturen som disse fremdeles kan være en del av. Dette er altså sladrehanker med tilgang til offentlige registre og personopplysninger. Sakene «kompliseres når de involverte har familiemedlemmer som er offentlige tjenestepersoner».
Kraftfullt oppgjør med «rasisme»
Forfatterne stiller seg 100 prosent på de unges side og på de utsatte voksnes side. De tar et kraftfullt oppgjør med den påståtte rasismen. Det trengs en «mental opprydning», sier de. Kultursensitiviteten må bort – av hensyn til ofrene. Selvsagt er også guttene og de unge mennene i kriminelle gjenger en fasttømret del av æreskulturen. Ja, de er langt på vei et produkt av den kulturen. «Å hjelpe noen som er utsatt for voldelige utslag av en tradisjon kan aldri bli rasistisk. Rasisme er derimot å velge å unnlate å bistå noen fordi de har en annen hudfarge. Da er vi på tynn is, selv om vi begrunner valget med et ønske om å være snill, eller å ikke fremstå som fremmedfiendtlig. Det vi da har gjort, er å skape én rettslig standard for det hvite majoritetssamfunnet og en annen for ‘de andre'». Selvsagt har de helt rett, og denne holdningen var et utgangspunkt for HRS da vi startet opp i år 2000, en holdning vi har fått svi for i den offentlige debatten gjennom årene.
Æreskriminalitet er nettopp kriminalitet. Så kommer denne perlen:
Her har det nok for mange vært litt tankekluss, slik at til dels alvorlige straffbare handlinger har blitt møtt med forslag om ulike integreringstiltak.
Nok en kalddusj for Stortinget.
For som det også sies: «Dialog eller former for mekling er ikke et virkemiddel overfor seksualforbrytere eller bankranere, og skal heller ikke være det her.» Og som det også pekes på: Disse transkontinentale tvangsekteskapene er rent slaveri etter Slaverikonvensjonen av 1926, der det heter: : «…a
woman, without the right to refuse, is promised or given into marriage on payment …». Forfatterne kommenter dette slik: «Denne beskrivelsen passer dessverre godt med en del av de arrangerte ekteskapene vi har observert.»
Dumping og forebygging
Offentlige ansatte i kontakt med utsatt ungdom kan med hell merke seg dette: Allerede da den første artikkelen om dumping og tvangsekteskap ble publisert i november 1992 (signert meg som journalist for Dagbladet), ble daværende leder av ambassaden vår i Islamabad, Sjur Torgersen, sitert på følgende: Han advarte i klartekst ungdom i konflikt med familien å bli med på ferieturer til familiens hjemland. Nettopp fordi de risikerte at baktanken med oppholdet var tvangsekteskap. Samme advarsel kommer Svensson og Bjøranger med. De har drøssevis av case å vise til. Derfor heter et underkapittel: «Unngå utenlandsreise!» Ikke minst fordi forfatterne har erfaringer med barnevern som skriver kontrakter med foreldre som er i konflikt med sine barn grunnet brudd på æreskodeksen og som gis skriftlig tillatelse gjennom en kontrakt til å ta barna med til hjemlandet i en periode for at de skal lære om egen kultur og bli tryggere på seg selv (sic). Reisen ender typisk opp med tvangsekteskap og en uendelig lang, vanskelig og av og til umulig oppgave for hjelpeapparatet å få dem tilbake til Norge.
Boken er en gullgruve for offentlig ansatte i kontakt med ofre for æreskultur. Den gir en oppskrift på hvordan man optimalt kan hjelpe den utsatte. Bokens målgruppe anser jeg å være hele Norge som ikke er en del av æreskulturen og derfor ikke kjenner den. Dette fordi æreskulturens bærere er å finne på alle nivå i samfunnet vårt. De er på Stortinget, i regjeringskontorene, i det meste av offentlige institusjoner, på private arbeidsplasser, i NRKs redaksjoner, i mediehusene, i politiet, i helsevesenet, NAV etc. «Den demografiske utviklingen i Norge tilsier at kunnskap om æreskultur er en forutsetning for at offentlige instanser skal kunne fungere forsvarlig, til beste for hele befolkningen.»
Men ikke minst er denne kulturens unge bærere å finne i barnehager og skoler. Lærere står ansikt til ansikt med barn og unge hver eneste dag i klasserommene – ofte uten å forstå hvilke omfattende problem den enkelte kan bære i sitt indre.
En enorm lettelse
Er det noen som også virkelig burde lese den så er det alle forskerne og journalister som har tatt så grundig feil gjennom årene i sine banale og usensitive forsøk på å forskjønne innvandret kulturs andre normer og regler. Og nettopp dette er et aller siste viktig poeng som løftes frem av forfatterne på siste side, et veritabelt stikk til dem. Forfatterne advarer oss alle mot å la oss lure av den politiserte forskningen, en forskning som etter vårt skjønn i beste fall har vært kunnskapsløs ønsketenkning, i verste fall faglig bedrageri:
Vi har valgt å avgrense mot å gjengi det store mangfoldet av forskningsprosjekter, rapporter og annet materiale som på en eller annen måte berører problematikk som minoriteter og æreskultur. Det finnes mye på nett som i varierende grad går inn til kjernen av begrepet ære. Det er opp til hver enkelt å finne noe som kan opplyse temaet ytterligere.
Vi oppfordrer til kritisk lesning av ulike kilder på nett. Temaer som berører minoriteter, kultur, tradisjoner og religion har blitt svært politisert og polarisert, og det er lett å «velge side». Vi håper at det vi har skrevet i denne boka, illustrert med mange enkeltsaker, kan bidra til å sortere ut hva som formidles i diverse kanaler.
For oss i HRS kjennes det som en enrom lettelse å få en bok fra øverste eksperthold som til de grader setter to streker under alt arbeidet vårt gjennom årene med henteekteskap, dumping, kvinneundertrykkelse og kjønnslemlestelse. Den samme lettelsen og gleden kan dere støttespillere kjenne på – til fulle.
Til de av dere som har anledning: Vipps oss gjerne en takk og påskehilsen på #42535. Sannheten seiret til slutt.
Æresrelatert kriminalitet. En casebasert håndbok
Terje Bjøranger og Gunnar Valentin Svensson, Kripos
Cappelen Damm, 293 s.