En katastrofe og en katedral

Svulstig og forslitt heter det at vi må lære av historien. Det vises til historiske paralleller, til kritiske hendelser, til forferdelige katastrofer vi må lære av for at de aldri skal gjentas. Uttrykket er svulstig og forslitt fordi det ofte brukes av mennesker uten noen historisk kunnskap overhodet, for det er grunnleggende fornuftig å oppfordre til å lære av erfaringer.

For en tid siden lette jeg etter en gammel bok, skrevet av min bestefar. Min bestefar het Ingebrigt Dahle og boken Den mørke horisont. Dagbokblad fra september 1939 til april 1940 er dagboknotater han skrev da han var hjelpeprest ved sjømannskirken i London. Fra 1940 tok han seg av den Norske Brigade i Skottland, før han i september 1941 ble utnevnt til kaptein og brigadeprest ved den Norske Brigade, og i praksis leder av feltprest­tjenesten i den norske Hæren i Storbritannia. Etter dette fulgte han Hærens ledelse til Norge i mai 1945, og ble kontorsjef i Forsvars­departementet som leder av feltpresttjenesten.

Boken fant jeg, men jeg fant også noe nyere – og eldre. Min bestefar ble med tiden prost i Bragernes kirke i Drammen, og da den nygotiske kirken kunne feire 100-årsjubileum, skrev Ingebrigt Dahle et «festskrift». Året var 1971, og historien om katastrofen som skjedde i Drammen drøyt hundre år tidligere og den katedral-liknende kirken som sto klar til åpning på femårsdagen etter bybrannen, er etter mitt skjønn egnet både til å reflektere over vår kristne kulturarv og til å reflektere over hvor raskt, effektivt og grundig samfunnet fungerte i en tid da kunnskap, nøysomhet og felles kulturforståelse var bærebjelker. Hoveddelen av festskrivet gjengis her, med flere deloverskrifter enn hva min bestefar anså nødvendig for lesbarheten.

Bybrannen

Den store bybrannen på Bragernes 12. juli 1866 setter et helt tidsskille i Drammens historie. Den var en katastrofe som vi idag vanskelig makter å forestille oss. l alt gikk 388 eiendommer med, og 5.000 mennesker mistet sine hjem. Hele området fra Konggaten til Bragerøen lå i aske.

Det var to branner. Den 11. juli tok det fyr i et hus nedenfor Losjeplassen, og 12 eiendommer nedover mot Bragerøen strøk med. Brannmannskapene var enda ikke ferdig med å rydde opp i slukningsutstyr og brannslanger, da de fikk melding om en ny og farlig brann i Konggaten. Den fikk snart et veldig tak. Som det ofte hender på varme sommerdager i Drammen, kan det blåse en sterk vind nedover dalen. En slik kraftig sommervind gjorde Bragernesbrannen til en veldig katastrofe.

Alle de store husene med sjøboder og trelasttomter mellom Øvre Sund og Gamle Kirkeplass gikk først med, sammen med den tette bebyggelsen der hvor Byparken nå ligger. Det fortelles at «ilden hoppet ca. 300 alen over mellemliggende bygninger og tendte i kirke- tårnet». «Snart brente kirken til stor forferdelse for tilskuerne». Men de stod sannelig ikke bare og så på. Vi skal senere se hvor meget man klarte å redde av kirkens utstyr til tross for den overveldende fart som brannen grep om seg med. Ved siden av kirken lå Jørgen Moes prestegård (der hvor Harmonien ligger idag). Den ble raskt flammenes rov. Man prøvde å stanse brannen ved Torvet ved å strekke seil over husene på den andre siden og konsentrere sprøyter og vannbæring om dette. Men forgjeves. «Ilden hoppet fra kvartalet på opsiden av Torvet til langt ned i kvartalet på nedsiden, — og tendte nedenfor de arbeidende mannskaper. Disse kunde ikke holde stand i den forferdelige hete. Slanger og brannkummer måtte tildels forlates uten at man fikk vannet avstengt, og ilden gikk videre med utemmet kraft helt til Sletta».

Det stod igjen et par sjøboder ved elven og noen hus i Bedehusgangen «hvor en del trær beskyttet mot ildens makt». Michelygården ble også spart «idet vinden en stund blåste med en noget forandret retning». Den høyereliggende bebyggelse, Sommerfryd og Brandtenborg greide seg også, men ellers var Bragernes «en eneste stor branntomt fra Tandbergs gård til bygrensen på Bragerøen».

I disse ruiner lå en rik historie begravet. Og på disse branntomter vokste det nye Bragernes frem. Kirkens innvielse fant sted på samme dato som bybrannen fem år i forveien. Selv om innvielsesdatoen ble bestemt bare fem uker før, vil den naturlig markere at kirken er et æresminne over det gamle Drammen som ble lagt i aske sommeren 1866. Samtidig vil den være en påminnelse om at den generasjon som bygde kirken ønsket at Herren skulle være vern og verge for det Drammen som på denne store gledesdag i 1871 stod ny og gjenreist.

12. juli 1871 var ikke bare innvielsesdagen for en ny kirke, den var samtidig en festdag for det nye Drammen.

Planen om et kirkebygg

Det er nesten ikke til å begripe at den store katedral-lignende kirken som nu gjennom hundre år har vært det selvfølgelige midtpunkt i Drammens bybilde allerede sto ferdig til innvielse på 5-årsdagen etter den store bybrannen 12. juli 1866. Man skulle tro at når praktisk talt hele byen lå i ruiner, ville folk ha annet å tenke på enn å bygge en domkirke. Men det er kanskje et vitnesbyrd om menneskenes behov for å få helg over sitt liv. Slik kirken ligger der, bærer den bud om at ånd er sterkere enn materie.

Det som forundrer enda mere enn at man maktet å gjenreise kirken til femårsdagen, er at før en måned var gått etter brannen hadde man funnet ny tomt og besluttet å bygge. Allerede 26. juli (14 dager etter brannen) møttes «kirkeinspeksjonen» som av formannskapet var blitt oppfordret til å «tage Bragernæs Kirkes Gjenopførelse under Overvejelse og Forberedelse.» Man drøftet spørsmålet om der skulle bygges én eller to kirker idet jo Bragernes var så langstrakt at man ved ny byregulering etter brannen ville kunne få mulighet for to kirkesteder. Likeledes drøftet man allerede i dette møte hvor kirken burde ligge. Man var tydelig klar over at en ny kirke, som nu måtte bygges i sten, ikke burde ligge på den gamle tomt fordi den var for nær elven. Bragernes hadde i tidens løp ofte vært hjemsøkt av «elvebrudd» hvor hus og sjøboder gled ut i elven. I møtet 26. juli 1866 var også sogneprest Jørgen Moe til stede. Han ga en orientering om at både Strømsø og Sundhaugen kirker var stilt til disposisjon for Bragernes menighet til gudstjenester i den tid de var uten sin egen kirke.

En uke senere møttes «kirkeinspeksjonen» igjen. Da var man blitt klar over at man burde samle seg om ett kirkeprosjekt, og at denne kirke burde få «en tomt noe lengere ned». Det gamle Bragernes hadde sitt tyngdepunkt i området fra Gamle Kirkeplass oppover til fergestedet ved Øvre Sund. Da bybroen kom i 1813 — etter at Strømsø og Bragernes var blitt en samlet by i 1811 — førte dette etterhvert med seg at områdene nedover fra Gamle Kirkeplass og rundt Torvet ble det naturlige sentrum. Her var en rekke av de offentlige bygninger (kommunehus, børs, teater, bank og ny brannvakt) blitt reist. Alle disse — unntatt Brannvakten — var brent, og området rundt Torvet ble regulert, stort sett slik som vi har det idag. Selve torvet ble meget bredere enn før. Brannvakttårnet som nettopp var reist, fikk en pendant i Rådhustårnet, og Bybroen og Torvet dannet en akse. Tre uker etter brannen var dette selvsagt fremdeles bare på diskusjonsstadiet mann og mann i mellom. Desto mere klarsynt er det når «kirkeinspeksjonen» protokollerer 2. august 1866 at de har utsett seg «Albumsløkken ret op for Torvet», og dette legger de frem for «Kommunebestyrelsen» til avgjørelse.

I samme møte opplyser sogneprest Jørgen Moe at Bragernes nu har 7.467 innbyggere og befolkningen i Åssiden «landsogn» utgjør 1.123. 5.000 av disse var husville etter brannen, og svært mange av dem bodde i militærtelt som Forsvaret hadde stillet til disposisjon og som var plassert på nettopp det sted hvor man nu ville reise ny kirke. Her holdt Jørgen Moe forøvrig friltiftsgudstjeneste for sin menighet første søndag etter katastrofen.

Kommunestyret vedtok meget snart at ny kirke skulle bygges på Albumsløkken, og den 20. september, på dagen 10 uker etter at Gamle-kirken ble flammenes rov, besluttet kommunestyret å kjøpe av «overlærer Album den til kirkens opførelse fornødne grund efter 12 shilling pr. kvadrat-alen, og til Kommunegården (nu Engene 1) efter 18 shilling pr. kvadrat-alen.»

Arkitektkonkurransens vinner

Den 1. januar 1867 ble der oppnevnt en komite som skulle forberede byggingen av Bragernes kirke, Rådhuset (Kommunegården) og enkelte andre offentlige bygninger. Denne komite foreslo arkitekt-konkurranse for kirken, og 19. mars 1867  bevilget kommunen 500 speciedaler til premier. Kirkeinspeksjonen hadde behandlet saken den 26. februar 1867 og foreslått at kirken skulle ha sitteplasser til 1.200 mennesker.

Der kom ti utkast, og vinneren ble en ung og ukjent arkitekt på 28 år, og han fikk også utførelsen efter en del betenkeligheter og drøftelser. Den nedsatte byggekomite var slett ikke sikker på at han maktet sin oppgave, og for sikkerhets skyld knyttet de også til seg arkitekten for det nye rådhus, N. S. D. Eckhoff. Men det skulle snart vise seg at Ernst Robarth Dalin Norgrenn var den rette mann for oppgaven. Når man leser protokollen, må man beundre den raskhet og fasthet som preget hans arbeide. Etterhvert vant han alles respekt, og fikk megen anerkjennelse da bygget var ferdig.

Ernst Norgrenn var født på storgården Grefsheim ved Hamar. Faren var offiser. Skoledagene tilbrakte han på Lillehammer og ved Nissen skole i Oslo, og arkitektutdannelsen fikk han i Karlsruhe og Berlin, og ble ferdig i 1864. Hans første selvstendige oppdrag var å tegne stasjonshusene på den nye banen mellom Hamar og Elverum. Det var omtrent all hans erfaring da han tok fatt på Bragernes kirke.

I Drammenstiden pådro han seg en lungesykdom, og etter legens råd dro han etter avslutningen her til varmere klima. Han havnet i Kairo og ble arkitekt ved generalstaben i Egypt og bygget militæretablissementer. Han fikk også i oppdrag å restaurere khedivens residenser og mottok en tyrkisk orden. Etter fem års utlendighet kom han hjem igjen, og nu vant han en premie for et utkast til nytt rådhus i Oslo. Hans siste oppdrag var å bygge Sandvikskirken i Bergen, men det fikk han ikke gjennomført. Han døde i november 1880, bare 41 år gammel.

Hvite menn som pushet femti

Byggekomiteen for Bragernes kirke besto av sivilingeniør B. Geelmuyden (formann), stadsingeniør Halvor Heyerdahl, rittmester og grosserer Jacob Borch, kaptein Anton Berg, og som nevnt arkitekt N. S. D. Eckhoff. Da Berg flyttet fra byen i 1870, fikk skipsbyggmester J. Jørgensen hans plass i komiteen.

Jacob Krog Borch inntok en sentral plass ikke bare i komiteen, men i hele byens liv. Han var født i Drammen i 1813 og levde til 1886. Fra 1840 var han kjøpmann og drev etterhvert en stor trelasthandel, skipsrederi og fabrikkvirksomhet, og ble eier av Holmen. Han bodde på Fjellheim gård. I 1850 ble han første gang valgt til stortingsmann og møtte på en rekke storting fremover til 1879. Han var også flere ganger ordfører i Drammen. Blant hans venner finner vi Bjørnstjerne Bjørnson. Da kirken var ferdig overrakte fruen en alterduk, og sammen gav de «dåpsengelen», en vakker skulptur i marmor, utfart av hans bror, billedhuggeren Christopher Borch. Det er ham som har skapt løvene utenfor Stortinget, og som har vært med og utsmykket Oscarshall og Universitetets Gamle Festsal.

Et annet medlem av byggekomiteen som har innlagt seg stor fortjeneste i Drammens historie er stadsingeniør Halvor Heyerdahl (1825—1900). Han ledet byens ingeniørvesen helt fra 1859 til 1896. Det var han som organiserte byens vannforsyning med Klopptjern og Landfalltjern som reservoarer. Byplanen for Bragernes med Torvet og Kirkegaten som sentral akse er hans verk. Han fikk være med i den store gjenoppbygningsperiode etter brannene på Bragernes, Tangen og Strømsø. Havnen ble også sterkt utbygget i hans tid, og jernbane ført frem i bro over elven, osv. Han har også fått sitt navn i litteraturhistorien med sin diktning, som var preget av «en jevn, folkelig tone og et varmt fedrelandssinn». Hans sønn var den berømte maleren Hans Heyerdahl, som er representert i Nasjonalgalleriet med hele 37 malerier.

Sivilingeniør B. Geelmuyden ble valgt som Byggekomiteens formann, og den lengste tid hadde man ukentlige møter. Protokollen gir oss inntrykk av at det i høy grad var en arbeidende komite med en rik innsikt. Arbeidet ble satt i gang lenge før de endelige planer forelå. Til stadighet ble der truffet betydningsfulle avgjørelser underveis, og komiteen var ikke redd for å endre planene eller sine egne beslutninger hvis dette ansås nødvendig. Hele tiden hadde de de økonomiske aspekter klart for øye, og regninger som var anvist av formannen etter gjennomgåelse av arkitekt ble fremlagt etterhvert.

Skepsis mot «ungdommen»

Komiteens medlemmer har sine selvstendige meninger og kunne sannelig gi uttrykk for dem. I de første møter har de åpenbart liten tiltro til arkitekt Norgrenn. I hans eget nærvær blir han karakterisert som «en aldeles uøvet mand», og «at man derfor maatte have arkitektonisk bistand ved siden av ham, hvorfor hans Honorar ikke kunde sættes saa høit som til en almindelig anerkjent erfaren Arkitekt.» (16.03.1869). Tre dager senere var komiteen samlet uten Norgrenn, og der protokollerer Borch og Berg at de «havde faaet et endnu mindre gunstigt Indtryk end før av Mandens Competence til at udføre det foreliggende arbeide.»

De innanket spørsmålet om Norgrenn som utførende arkitekt til Magistrat og Formannskap. Komiteen hadde et møte sammen med dem 22. mars. Der ble da saken ordnet i minnelighet. Norgrenn ble utførende arkitekt for et fast honorar på 1.000 speciedaler, og arkitekt Eckhoff konsulent og medlem for et honorar på 500 speciedaler i året. I praksis betydde det at hans honorar ble større enn Kirkearkitektens. Men Norgrenn vinner vår respekt når vi ser dokumentene. Det viste seg at han også greide sin oppgave med glans og fikk sine planer gjennom. I oppgjøret med Formannskap og Byggekomite greide han å fastslå at det var han som hadde «ledelsen for arbeidets utførelse», og ikke Eckhoff som denne opprinnelig hadde gjort krav på å ha hvis han skulle gå inn i komiteen.

Komiteen drøftet i sitt første møte, 17.12-1868, om kirken skulle ligge på tvers eller langs av «Byens retning.» Spørsmålet ble utsatt, men ikke tatt opp igjen. Da Norgrenn la frem sin situasjonsplan i et fellesmøte av Byggekomite og Formannskap den 17. april 1869 ble den godtatt uten andre bemerkninger enn at overlærer Album var villig til å overlate så stor tomt som måtte finnes nødvendig til planens utførelse. Norgrenn hadde plassert kirken «på tvers».

Noen snublesteiner

Man leter forgjeves i komiteens protokoll etter noen problemer med grunnen. Man skulle tro at slik som grunnforholdene er på Bragernes, ville man være i spenning når der skulle plasseres et tårn på 64 meters høyde. Komiteens problem er å få tomten ryddet for de siste rester av den provisoriske bebyggelse etter brannen, og overveier å få politiet til hjelp. Men arkitekten fremlegger forslag om større dimensjoner av fundamentene. Vi hører også at en arbeider blir «lemlestet» under pelingen, og komiteen yter en billighetserstatning til de etterlatte.

Nokså snart utspant der seg en debatt om «konfirmantrummet», det lille sidebygg på kirkens vestside. Den 20. april 1869 foreslo Formannskapet at det ble sløyfet av økonomiske grunner. Sogneprest Jørgen Moe fremholdt meget sterkt at man trengte et slikt rom «ved og forbunden med kirken». Da tegningene, hvor dette tilbygg var med, allerede var approbert av alle autoriteter, måtte det hele på en ny rundgang om bygget ble sløyfet. Dernest trengte man det også for dåpsfolkene da det rom som var avsett til dem var alt for lite. — Her berører han et forhold som omsider blir rettet ved hundreårsjubileet: Den trange økonomi gjorde at både prestesakristi, dåpssakristi og rom for kirkens øvrige betjening og for oppbevaring av alle de ting som trenges var uhyre kummerlige i den ellers så mektige kirke. Komiteen nektet heldigvis å føye Formannskapet, og konfirmantrommet ble ferdig sammen med kirken. Det er senere blitt utsmykket og forbedret.

Så skulle der bygges

Byggekomiteen ansatte i grunnen aldri noen byggmester for kirken. Men i gavnet var det murmester H. Guttormsen som var det. Han innarbeidet seg litt etter litt. Den 5. mai 1869 fikk han oppdraget å grave ut tomten. Fjorten dager senere vedtok komiteen at matjorden skulle gå til Gamle Kirkeplass, den nye Byparken (hvor der før brannen var boliger for en rekke av byens forretningsmenn), og til Alders Hvile.

Først den 17. september 1869 ble Guttormsen antatt som byggmester for murerarbeidet mens G. Keppler fikk tømmerarbeidet, «en for begge og begge for en». Man besluttet å tre i nærmere forhandlinger med dem om detaljene. Kjøbmann Rostock ble godtatt som kausjonist for Keppler og Kjøbmann Onsum for Guttormsen. På dette tidspunkt hadde man allerede brukt fjerdeparten av den bevilgede byggesum. Fem dager senere fikk Guttormsen godtatt sitt anbud på trappeoppgangen fra Cappelensgate til kirken og planeringen omkring.

Jern og smiearbeide ble i oktober 1869 overdratt til L. Heffermehl. I november var Ellingsen ferdig med pelingen og Schilling med grunnarbeidene, og de ble utbetalt til sammen 6.438 speciedaler. Det betyr at denne viktige del av kirkebygget kostet under 10 prosent av det samlede byggeregnskap inklusive orgel, altertavle og ur. Om sommeren hadde Jørgen Moe tatt opp med byggekomiteen at man drev med pelearbeide om søndagen, og dette ble stoppet.

På et tidspunkt da peling og grunnarbeide allerede var langt fremskredent fremleggcr arkitekten den 21. juli 1869 tegninger og et forslag om at kirken får et «overhvelvet» skib istedenfor tidligere påtenkt treloft. Han beregner at dette vil fordyre bygget med et par tusen speciedaler. Saken ble forelagt Formannskapet, og allerede i møte 4. august forelå melding om godkjennelse og bevilgning til dette fra Formannskapet.

Uken etter vil Magistratet vite hva overhvelvingen kommer til å bety for kirkens akustikk. Erklæringene fra arkitekt og stadsingeniør tilfredsstillet ham ikke og han ville ha dette grundigere gjennomdrøftet. Han ber om uttalelser fra tre andre arkitekter som var aktive i Drammen i de dager, nemlig Bull, Christie og Langlet. Det var Langlet som var i full sving med Teatret og Børsen.

Akustikken må ha opptatt sinnene, for den 13. november ba Formannskapet komiteen om en samlet, endelig erklæring om dens syn på hvelving. Den ble gitt enstemmig, men både Borch og Berg ga uttrykk for sine betenkeligheter med hensyn til akustikken. Lekmannsskjønnet (de tre andre i komiteen besto av to ingeniører og en arkitekt) skal man ikke blåse av. Gjennom et helt århundre har akustikken vært gjenstand for sukk og klage. Og mang en prest har vært ute av seg når hans tilhørere etterpå kom og fortalte at de ikke fikk tak i det som ble sagt. Senest høsten 1970 har Kommunen innstallert et helt nytt elektronisk anlegg, — og en ny tid synes å være begynt for kirkegjengerne i Bragernes. Det er etterklangen og gjenklangen som har vært problemet. Å «sette på for fullt» gjør det hele bare verre. Særlig hadde eldre mennesker vanskelig for a skille lyden, alt gikk i ett.

Kunsten å kutte kostnader

Så ble hvelving endelig besluttet 21. januar 1870. Allerede før var det bestilt 800.000 mursten til kirken. Nå måtte man ha spesialformet sten til buene. Det ble en del «frem og tilbake» om de nye frittstående søyler som måtte til for å bære taket. Man ga tre alternativer i anbudsinnbydelse: marmor, sandsten eller granitt. Tegningene hadde Norgrenn ferdige den 3. februar 1870. Da anbudene ble åpnet i begynnelsen av mars, var de alle meget høyere enn man hadde kalkulert. Omtrent samtidig fremla Norgrenn et overslag over hele kirkens kostende, og dette var også «flere tusen» speciedalere mer enn beregnet.

Man sa øyeblikkelig farvel til søyler av marmor, sandsten eller granitt. Norgrenn fikk beskjed om å beregne murstenssøyler og forhandle med Guttormsen og Wessel om hva de skulle ha for å sette dem opp. To dager senere hadde han ferdig «simplifiserede tegninger» til søylene, og to dager deretter, den 11. mars, ble det i byggekomiteen fattet beslutning om «fugede murstenssøyler på granittsokkel». Guttormsen fikk sitt anbud godtatt. På det tidspunkt var han allerede på vei med kirkens yttermurer, så her må man si at man arbeidet hånd i hånd, — eller kanskje vi skal si det var fra hånd til munn.

Norgrenn var i stadig aktivitet. Han hadde fått to værelser stillet til disposisjon i det brannherjede Drammen. Der levde han og der tegnet han. Knapt en måned etter at søylene var vedtatt hadde han forarbeidet en modell av hele hvelvet. Midt oppe i denne store forandring av kirkens indre struktur hadde han en ny krangel med byggekomiteen om ekstrahonorar for sitt merarbeid. Dette måtte han helt til Magistraten med. Han ville ha 250 speciedaler. (Beløpet svarer til årslønn for folkeskolelærer i Drammen i de dager). Magistraten sendte saken til komiteen. De reduserte beløpet til 200, og det var Norgrenn dårlig fornøyd med. Dette lot han imidlertid ikke gå ut over arbeidsydelsen.

Mens man var opptatt av selve kirkebygget og fulgte dette fra dag til dag, holdt komiteen hele tiden trådene i sin hånd og hadde tid til å tenke både på orgel, altertavle, kirkeklokker og kirkeur.

Tidemand og Gude

I juni 1869 hadde men vedtatt a sende en anmodning til organist L. M. Lindemann i Oslo om hans hjelp til å få det rette orgel hos den beste orgelbygger. Uken etter drøfter de altertavlen og sender en henvendelse til professor Gude om at han skal utpeke kunstner til å male den. Gude anbefaler A. Tidemand og den 4. august 1869 går det henvendelse til ham.

Svaret fra Tidemand ble fremlagt i komiteen den 20. oktober. Han vil ha 3.000 speciedaler for å levere altertavle til Bragernes. Som før fortalt hadde Drammens Sparebank gitt 5.000 speciedaler til altertavle og orgel. Komiteen sa nå at dette ikke strakk til og ville ha Banken til å spe på med 1.000-1.500 speciedaler. Banken svarer først at komiteen bør forhandle med Tidemand om en mindre tavle eller et enklere «sujet». Dette vil komiteen nødig gjøre, men innrømmer at «prisen er drøi». Den 8. desember sier Drammens Sparebank i et nytt brev at de ikke kan få over 5.000 speciedaler, men vil gjerne ha Tidemands altertavle og ber om at arkitekten finner frem til en forenkling. Den 1. februar 1870 kommer det brev fra Tidemand at han vil levere altertavlen for «noget over 2000 spd.», men med rente til den er ferdig, antagelig ved utgangen av 1871 .

Komiteen svarte raskt tilbake at de ville gi ham 2.300 en gang for alle, og ber ham gjøre fortgang med sitt arbeide da kirken «antages ferdig lenge før». I slutten av mars forelå brev fra Tidemand at han godtok 2.300 speciedaler. Altertavlen ble ferdig like før innvielsen, og var på plass på den store dag 12. juli. Siden har den gledet og gitt håp til mange kirkegjengergenerasjoner. Under krigen 1940-45 ble den tatt ned og gjemt i gruvene på Kongsberg.

Forhandlinger og forviklinger

Parallelt med altertavlen gikk orgelsaken. Lindemann satte seg i forbindelse med orgelbygger Jensen i Trondheim, og 16. februar 1870 godtok komiteen et tilbud om at orgelet skulle leveres for 3.000 speciedaler. Det var like før Tidemand hadde redusert sin regning, og komiteen måtte underrette Drammens Sparebank om ny overskridelse. Kontraktene om orgelet ble opplest og vedtatt 30. mars, og orgelet skulle være ferdig oppsatt ett år senere. Dette greide imidlertid ikke orgelbyggeren, og ved innvielsen var derfor kirken uten orgel. Noen stemmer ble ferdige til julens gudstjenester i 1871, men først den 30. januar 1872 kunne Lindemann avgi erklæring om at han var «meget vel tilfreds med dets Udførelse i sin Helhed». Pengene ble utbetalt en uke senere, og samtidig fikk organist Lindemann 50 speciedaler for sine tjenester og 10 speciedaler i reisegodtgjørelse.

Det neste komiteen måtte skaffe til veie var kirkeklokker. Den 4. mai 1870 besluttet man å henvende seg direkte til Bockumer Verein für Bergbau und Gusstahl Fabrikation og bestille tre klokker i støpestål. Størrelse skulle senere fastsettes. I august forelå en korrespondanse med tilbud, og før året 1870 var forbi, var klokkene levert i Altona.

Komiteen ville ha dem hjem med «dampskib» til Oslo og derfra ta dem over land. Det ble Urmaker Hommerstad i Drammen som fikk i oppdrag å forarbeide og sette opp tårnuret. Han fremla 22. desember 1869 tre alternativer.

Komiteen sløyfet «kvartslagene», men ville ha ha både hel- og halvtime. Uret ble ikke ferdig til innvielse. Det ble heller ikke lysekronene.

Skiferen til taket ble bestilt fra Sverige, glasset til vinduene fra Hurdal, Biri og Hadelands glassverk. Kjøbmann Onshus fikk anbud på jernrammer til vinduer i kirken.

Midt i alle disse kontrakter og bestillinger skulle grunnstenen nedlegges. Det skulle skje i fundamentet til alteret. Den 11. mai 1870 møtte Jørgen Moe, som nettopp var blitt prost i Drammen prosti, og byfogd Selmer (Magistraten) i komiteen. Dagen ble fastsatt til fredag 20. mai. Der holdt først prost Moe en tale, og så la Drammens ordfører, sakfører A. Rolfsen, ned grunnstenen i nærvær av amtmann W. Borch, edsv. fullm. Lammers (i byfogd Selmers sykdomsfravær), politimester Blom, formannskap og bystyre, kirkeinspeksjon, byggekomite, presteskap, kirkeverge o.s.v. I sitt referat forteller Drammens Tidende at murerarbeidet har kommet så langt at man når gesimsen om en måned og håper å få kirken «ferdig til førstkommende jul». Det var nok litt for optimistisk.

Ut på forsommeren oppsto der vanskeligheter. Midt i juni var bare tre murere i arbeide, de andre streiket. Komiteen besluttet da å skrive til Guttormsen at folket måtte settes i arbeid straks, ellers ble han gjort økonomisk ansvarlig. En uke senere går det rykte i byen at man murer uten å bruke kalk, og dette blir avsannet av en indignert komite. Av et tidligere protokollat ser vi at man også ville foreta en prøve med det nye materiale, «Portland cement». Kanskje dette er ryktets holdepunkt? Det bemerkes at Guttormsen igjen er igang med 15 mann, men arkitekten vil at han skal øke til 20. Midt i september er det bare 12-14 murere, og nu vil arkitekten ha det dobbelte. Komiteen gjør henvendelse til Guttormsen om det. Et par dager senere meldes det at det er forsinkelse i levering av formsten (mursten til søyler og buer).

I september oppstår der en drøftelse om man istedenfor jern til tårntekkingen skal bruke kobber. Fordyrelsen vil bli 500 spd. og formannskapet må avgjøre. Kobber skal være fint, men man har manglende erfaring. Det blir jern som opprinnelig bestemt, men det er dyrt å være fattig: Mange år senere måtte jernet skiftes ut med kobber, og det ville man ha sluppet om man hadde 500 speciedaler mere i 1870 og litt mere erfaring med kobhcr. I 1933 kostet kobbertaket 40.000 kroner og midt i 1960-årene ble jern erstattct med kobber på strebepillar-tårnene, og krevet store utlegg.

Mens alt dette pågikk hadde arkitekt Norgrenn tegnet alterparti, prekestol og sted for døpefont. Likesom gallerier, benkeplassering og orgeloppbygg. Disse tegninger ble fremlagt i juni 1870 og sendt ut på anbud med krav om at hele arbeidet måtte være utført 15. oktober. Til stadighet sitter man i forundring over de korte frister, og den raske utførelse.

Ferdigstillelse og endelig kostnad

Da byggekomiteen møttes i kirken lille juleaften 1870 kunne man konstatere kirketaket var ferdig tekket, vinduene var på plass og hvelvene var «næsten afdækkede», og de fleste av småtårnene på strebebuene og fialene (de små murstenstårnene rundt takgesimsen) var på plass. Samme dag fikk man se ferdig snekkerarbeidet på knefall, prekestol, alterramme og benker. Man fant ryggene på benkene for steile og dette måtte forandres. Fra Bergen ble det referert melding om at kirkeklokkene var kommet til Altona. Låsen til hoveddøren ble besiktiget, og den fant de både god og dyr, så dyr at låsesmeden fikk beskjed om å utføre de andre dørlåsene «pa billigste måte». Gasslysekroner ble drøftet, så det var et meget innholdsrikt julemøte. På nyåret var stemningen mindre oppløftende for da diskuterte man at de samlede overskridelser var kommet opp i 7.000 speciedaler, og det var ikke langt fra 20 prosent. Man fant at hele den økonomiske oversikt burde forelegges magistraten.

Den 9. juni var man kommet så langt at man fant å kunne sette innvielsesdagen til onsdag den 12. juli. I det neste møte ble det referert at Biskopen kunne komme den dag, og melding om det ble sendt byens myndigheter.

Innvielsen er i byggkomiteens protokoll nevnt i en bisetning, men man var to dager etter den rikere interessert i å fastslå hva som ikke var ferdig og hva mere man måtte gjøre. Men ville straks ta fatt på å male hvelvene og veggene i kirken med limfarve. Trappeoppangene i tårnet måtte også males. Arkitekten ble bedt om å tegne gasslysekroner til kirken. Tegningene ble vedtatt 14. oktober og gjørtler O. Bakstad fikk utførelsen 8. november.

Døpefontens plassering ble avgjort i et møte den 28. juli sammen med kirkeinspeksjonen. Det var kirkeinspeksjonen som fikk igjennom at den skulle stå på en forhøyning utenfor koret. Da så dette arbeidet var utført, viste det seg at rekkverket virket for høyt i forhold til døpefonten. For å råde bot på dette ble gu1vet innenfor rekktverket hevet «et halvt trinn» i slutten av november. Dette er grunnen til at alle prester i Bragernes i hundre år har vært redd for at «gudmødrene» skulle snuble med dåpsbarna fordi der er en liten «motbakke» som de ikke venter når de kommer frem til døpefonten.

Et pussig intermesso oppsto ut på sommeren i 1871. Presten hadde tillyst gudstjeneste i kirken søndag 20. august uten å konferere med byggekomiteen som fortsatt var opptatt av maling og plassering av døpefont og oppsetting av orgel. Man ryddet unna for at den tillyste gudstjeneste skulle kunne holdes, men siden måtte man vente enda en tid med tålmodighet. Først henimot jul ble gudstjenestelivet regelmessig, og i januar 1872 hadde man orgelet med.

Den 22. mai 1872 holdt Byggekomiteen sitt siste møte. Da var tårnuret enda ikke installert. Komiteen måtte sende en ny henvendelse til Drammens Sparebank om tilleggsgave pa 532 speciedaler som var overskridelse på kontoen for orgel og altertavle. Byggesummen var etterhvert (utenom dette) kommet opp i ca. 60.000 speciedaler, hvilket betyr at det hele ble 50 procent dyrere enn man anslo da det hele ble satt igang tre år før. Hvordan man enn regner ble katedralbygget Bragernes kirke et rimelig byggeforetagende, og en stor del av æren går til en påpasselig byggekomite.

Epilog

Jeg har selv både blitt døpt og gift i Bragernes kirke og har tilbrakt utallige timer i kirken som er et direkte resultat av handlekraftige menns reaksjon på en katastrofe. Da mine barn var små sang de i kirkens jentekor, og vår familie er selvsagt også knyttet til kirken via min bestefar Ingebrigt Dahles langvarige engasjement.

Historien om bybrannen og påfølgende handlekraft er likevel en historie som tilhører alle drammensere og nordmenn, og det er en historie å reflektere over også i vår samtid. Evnen til resiliens og å skape noe nytt i ruinene av en tragedie er imponerende i seg selv, ikke minst med tanke på at brorparten av byens befolkning var gjort husløse av brannens herjinger. Felles byrom, felles samlingssteder betyr noe. Vår kristne kulturarv betyr noe. Den handler ikke om å innta offerroller, men om å se muligheter og handle raskt for fellesskapet uten å miste overblikk over kostnader.

Som en parallell til vår tid er byggingen av den katedral-liknende kirken nær sagt utrolig, både med henblikk på arkitektur, tidsbruk og kostnader. Det er så man fristes til å tro at det var noe klokt i 1800-tallets logikk om å samle sine aller best kvalifiserte til å utføre et samarbeid som kom alle til gode.

Hovedillustrasjon: Av Knut Arne Gjertsen