For første gang kan en instans i Norge – HRS – gi en pekepinn på ikke minst flerkoneri blant menn i Norge og konsekvensene: Barn født i flerkoneri vandrer fritt inn til Norge som norske statsborgere.
Ukontrollerbare konsekvenser
Lite er så politisk betent som innvandrings- og integreringspolitikken, der ikke minst behovet for fremtidig kontroll og forutsigbarhet er sentralt. Fremskrittspartiet (FrP) har i flere tiår krevd innstramninger og mer kontrollert innvandring, og ved å stille strengere krav både til muligheten for norsk statsborgerskap og generelle krav til integreringen der plikt skal være vel så sentralt som rettighet.
Den siste tiden har også Unge Høyre, ved dets leder Ola Svenneby, gitt til kjenne at det er en sterk sammenheng mellom andel og type innvandring og integrering. Han har således tatt til ordet for både innvandringsstopp og stopp i mottak av kvoteflyktninger. Unge Høyre, som FrP, mener at Norge ikke makter den vedvarende og høye (relatert til folketallet) ikke-bærekraftige innvandringen, og vil at kvoteflyktninger kun skal tas imot midlertidig fra nærområdene (slik som den opprinnelige intensjonen i flyktningkonvensjonen er). Men for Unge Høyre er nok moderpartiet den største fienden, slik som på mange måter FrP har en fiende i sitt (svært så) liberale ungdomsparti.
Dette er imidlertid blitt en politisk debatt som handler mer om («riktig») moral enn hva som er en nasjons bærekraftige innvandring, mens de hittil uforutsette konsekvenser helst skal gå i glemmeboka. Men vi kan stå overfor fremtidige ukontrollerbare og uforutsigelige utfordringer, som krever handling – og det tidlig nok.
Hvem har oversikten?
Det sentrale spørsmålet i denne sammenheng er hvor mange som barn som er født i utlandet av mor eller far som som er norsk statsborger. I slike tilfeller har barna rett på norsk statsborgerskap og derav norsk pass etter noen angitte regler. Men hvor mange kan det være snakk om?
Under et møte med den norske ambassaden i Islamabad i 2004 ble HRS fortalt fra ambassadepersonell at våre politikere aner ikke hvor mange tusen statsborgere som i de kommende årene kan vandre inn til Norge, da statsborgere som er født i flerkoneri i fars opprinnelsesland og som nær sagt per automatikk tildeles norsk statsborgerskap. Uttalelsen satte seg fast i oss, og nå har vi gravd i den for å prøve å finne svar.
Det vi vet er at langt de fleste ikke-vestlige innvandrerne i Norge har norsk statsborgerskap, og vi vet at mange av disse har inngått ekteskap innad i egen gruppe enten ved familiegjenforening, familieetablering (henteekteskap) eller med en som allerede er i Norge. Det vi ikke vet er hvor mange av disse som får barn født i utlandet, typisk i foreldrenes opprinnelsesland.
Siden det antakelig er umulig å finne ut av hvor mange potensielle norske statsborgere som finnes i ulike land, prøvde vi å finne ut av hvor mange det er som har søkt om norsk fødselsnummer fra noen av våre ambassader eller konsulat i utlandet.
Vi kontaktet først Folkeregisteret, da vi antok at de satt på slik statistikk. Det gjorde de ikke, men de mente Skatteetaten var riktig adressat. Svaret derfra var like nedslående, de hadde heller ikke slik statistikk.
Den 2. februar kontaktet vi ambassaden i Pakistan, Etiopia og Kenya (de to sistnevnte dekker også Somalia).
Fra Etiopia/Addis Abeba het det blant annet:
Ambassaden i Addis Abeba har kun nylig begynt å føre intern statistikk over antall søknader om fødselsnummer for pass. Du kan eventuelt høre med Skatteetaten om de har ført statistikk per land over lengre tid, da det er de som utsteder fødselsnumrene.
Fra januar 2024, begynte ambassaden med et nytt bookingsystem og vi mottar nå maks 6 søknader om fødselsnummer i uken og vi tar kun imot søknader hvis all dokumentasjon er i orden.
Siden tallene er så ferske og over kort tid, er det vanskelig å anslå hvor mange det kan være snakk om. Man kan heller undres over at slik statistikk ikke har vært ført tidligere.
Fra Kenya/Nairobi fikk vi følgende svar (utdrag):
Takk for henvendelse. Dessverre har vi ikke statistikk over anmodninger om fødselsnummer for barn født i utlandet siden dette sorterer under Skatteetaten.
Imidlertid, har vi statistikk over antall søknader om førstegangspass fra barn født i utlandet, og ber om å få avklart om det er det som faktisk etterspørres siden barn født i utlandet som hovedregel ikke tildeles fødselsnummer uten at det samtidig er søkt om pass. Vi ser fram til å høre fra deg.
Her må følgende lovendring skytes inn. I 1997 ble det innført et krav i statsborgerloven om at for å få norsk pass måtte en ha norsk fødselsnummer. Erfaringen fra ambassadene synes å være «omvendt», i betydning at for å få norsk pass, så tildeles norsk fødselsnummer (etter at nærmere bestemte regler er oppfylt, for eksempel original fødselsattest og DNA-test igjen etter bestemte regler, avhengig av om far er gift eller ikke med barnemoren, spesifisert i folkeregisterforskriften).
Så hva fortalte statistikken over antall søknader om førstegangspass fra Kenya? Det nye svaret lød som følgende:
Ambassaden fører ikke statistikk over antall utstedte førstegangspass. Etter manuell opptelling kan det opplyses at ambassaden i Nairobi utstedte 45 førstegangspass i 2023.
Disse svarene fra Kenya, hvor ingen var undertegnet med navn, byr på en viss forvirring. Har eller har ikke ambassaden slik statistikk? Om ikke, kan en undres på hvorfor. Er det totalt uinteressant hvor mange potensielle norske statsborgere vi har i utlandet?
Fra ambassaden i Pakistan lød det kort og presist:
Vi har statistikk på førstegangsutstedelse av pass ved ambassaden, tallene er som følger:
2020 60 pass
2021 80 pass
2022 96 pass
2023 90 pass
Man søker om personnummer og førstegangsutstedelse pass samtidig.
Nå hadde vi noen tall som utgangspunkt. For 2023 var det 45 utstedte førstegangspass fra ambassaden i Kenya, om det var søknader som ble avslått vet vi ingenting om. Fra Pakistan de siste fire årene ligger det i gjennomsnitt på noe over 80 førstegangsutstedelser i året.
Var allerede «norske»
For å forstå problemstillingen må vi litt dypere inn i materien. Etter lovendringen i 1997, som forutsatte fødselsnummer på alle som skulle ha norsk pass, gikk nivået på antall såkalt uregistrerte personer i Folkeregisteret forholdsvis raskt opp fra vel 3.000 til rundt 30.000 (tall fra rapport i 2020, SSB). «Uregistrert» i Folkeregisteret betyr «uregistrert som bosatt», altså «har så langt aldri vært bosatt».
I samme rapport heter det:
Siden det bare er Norge som tildeler norsk statsborgerskap til folk, og et krav i den forbindelse er at man er bosatt i Norge, virker det nesten naturstridig at nokså mange personer i våre data var norske allerede før de flyttet til landet første gangen. Men siden barn født av norske statsborgere bosatt i utlandet jo automatisk blir norske, er det i prinsippet fullt mulig at disse innvandrerne aldri har vært utenlandske.
«Var norske» før de kom til Norge og «aldri har vært utenlandske» er kanskje å ta litt hardt i, men statistisk sett er det jo riktig. I et integreringsperspektiv kan det derimot være en katastrofe. La oss for eksempel si at en person fra Somalia får norsk fødselsnummer og norsk pass, kommer til Norge som 17-åring og har rett til gå på videregående skole. Hvordan skal vedkommende – eller skolen for den saks skyld – makte dette? Men han er jo «norsk».
Her må vi også inn med andre lovendringer som Norge hodeløst nok har gjort. I 1999 ble statsborgerloven endret med hensikt å gi barn født av ugifte foreldre bedre rettigheter, hvor barn (under 18 år) av foreldre med mor eller far (for sistnevnte etter nærmere fastsatte regler) som norsk statsborger automatisk ble tildelt norsk statsborgerskap. Denne nye bestemmelsen gjaldt også barn født i utlandet og det var heller ikke noe vilkår at foreldrene var bosatt i Norge.
Denne endringen fikk imidlertid som konsekvens at barn av ugifte foreldre fikk flere rettigheter enn barn av gifte foreldre. For daværende ordlyd i statsborgerloven var at barn født av norsk mor alltid fikk norsk statsborgerskap, mens det var et krav om at far var gift med mor for at barnet kunne oppnå det samme. I 2006 ble statsborgerloven med erverv av statsborgerskap ved fødsel og adopsjon endret. Nå heter det (§2):
Barn blir norsk statsborger ved fødselen dersom faren eller moren er norsk statsborger og foreldreskapet følger av barneloven. Dør faren før barnet blir født, er det tilstrekkelig at faren var norsk statsborger da han døde.
Det ser altså ut som endringen i 1999 førte til denne generelle «liberaliseringen» i 2006.
Konsekvensene av lovendringen
Siden verken Folkeregisteret eller Skatteetaten fører slik statistikk (og man kan lure på hvorfor), og det synes uklart om ambassader eller konsulater har en fullgod oversikt, begynte vi å grave dypere i SSBs tallmateriale. Det endte med at vi spurte om en kjøring av tallene.
Vi var interessert i hvor mange personer bosatt i utlandet for åtte angitte landgrupper i Norge, som med rett til norsk statsborgerskap ble tildelt norsk fødselsnummer – og dermed rett til norsk pass og rett til bosetting i Norge – i perioden fra 1995 til 2022 (sistnevnte på grunn av at fra 2022 og videre har SSB begynt registreringen etter ny modell).
De åtte angitte landene var Eritrea, Kenya, Marokko, Afghanistan, Irak, Syria, Etiopia og Pakistan.
Totalt ble det i denne perioden innvilget 4.465 norske fødselsnummer fra disse åtte landene, flest fra Pakistan (1.813), deretter Marokko (827), Irak (556), Kenya (457), Afghanistan (293), Etiopia (264), Eritrea (115) og Syria (140). Merk så at Kenya og Etiopia (totalt 721) også dekker Somalia.
Fordelingen per år per land ser slik ut:
Som vi ser skjedde det store endringer fra og med 2000, altså etter lovendringen i 1999. Men også 1995 skiller seg ut, da ved at det kom hele 51 slike førstegangsutstedelser av pass, mens det for de fire neste årene kom totalt 20 førstegangsutstedelser.
Man kan bare spekulere i hva som ga slikt utslag i 1995, men vi kan ikke utelukke at det (også) handlet om dumping av (gravide) hustruer i hjemlandet som allerede var blitt norsk statsborger. Vi har heller ikke tall før 1995, så vi vet heller ikke om dette var et veldig spesielt år.
Uansett er det endringer i 1999 som gir markant utslag fra 2000, og det endog knyttet til barn av ugifte par. Dette er jo rene gavepakken i forhold til blant annet flerkoneri, shariaekteskaper, kjønnslemleste (jentene lemlestes der og hentes senere hit), æresrelatert kontroll, kriminalitet (langt de fleste av disse landene har en annen og råere kriminalitet enn oss, og vold er også typisk en del av oppdragelsen), radikalisering/islamisering, utnyttelse av kvinner i den ikke-vestlige verden, ja, stort sett alt det som vi sliter med i Norge og ikke vet hvordan vi skal få bukt med.
Vi ser også at endringen i statsborgerloven i 2006 ser ut til å ha mindre betydning, da den i praksis allerede var anvendt. I 2020 ble for øvrig dobbelt statsborgerskap tillatt ved lov, men vi har ikke tallrekke lang nok for å kunne vurdere om det har gitt noe utslag.
Så kan det stilles spørsmål ved kvaliteten av disse tallene. Den oppmerksomme har kanskje registrert at tallene fra ambassaden i Pakistan og tallene fra SSB ikke stemmer overens. Ifølge ambassaden ble det i 2020 og 2021 utstedt henholdsvis 60 og 80 førstegangsutstedelser av pass, men tallene fra SSB lyder på henholdsvis 53 og 65 for disse årene.
Milliardkroner-spørsmålet
Den ikke-bærekraftige innvandringen til Norge, både økonomisk og kulturelt, har betydelige negative samfunnskonsekvenser som vi ikke har politiske løsninger på. Dermed blir diskusjonen om sterkt redusert innvandring av spesielle grupper, eller endog innvandringsstopp av det samme, bare en del av en løsning. Det samme gjelder om det innføres betydelige strengere krav til integrering, der antakelig det eneste virkemiddelet vil være å koble det til penger, enten ved reduserte trygder og stønader eller ved bøter.
For vi vet ikke hvor mange potensielle norske statsborgere som finnes i verden, og vi har også problematikken med forholdet mellom netto fødselsoverskudd og netto innvandring, den såkalte F/I-faktoren, som forteller oss hvordan de ulike gruppene utvikler seg (vokser) i Norge, slik vi har omtalt tidligere. Her fant vi blant annet den landgruppen med høyest organisk vekst (Syria) var den som hadde laveste yrkesdeltagelsen blant kvinner. Men all den tid vi ikke vet hvor mange (potensielle) norske statsborgere som fødes i verden, kan det også bli en faktor som vi må ta med i beregningen. I tillegg blir demografene i SSB sin tro på å «ta tiden til hjelp» blottstilt i sin uvitenhet.
Så til milliardkroner-spørsmålet: Hva gjør vi?
På det overordnede plan må vi innse at vi er mer moralsk forpliktet til å ta vare på våre egne borgere enn på andre lands borgere. Det betyr ikke at vi ikke skal hjelpe mennesker i nød, men hjelpen er ikke å hente noen til Norge. Vi må også innse at kulturell avstand, inkludert ulikt verdisett, er destabiliserende for et samfunn. Med andre ord vil den flerkulturelle drømmen aldri bli mer enn enn drøm, og kanskje er sannheten heller at den kan ende i et mareritt. Slik som inngangen til denne påsken, der PST har advart om at kristne kirker og forsamlinger kan være et terrormål (uten at sikkerhetsnivået er hevet), og igjen har innført midlertidig bevæpning av politiet. Sjansen er vel heller større for at bevæpning av politiet blir normalsituasjonen. Frankrike har besluttet å heve sikkerhetsnivået til høyest mulige nivå etter IS-angrepet i Moskva, noe som kan tyde på at noen kjenner til konkrete, nye terrorplaner.
Vi må rett og slett åpne øynene opp for de negative konsekvensene og lære oss å identifisere nye farer.
Mer konkret må vi sterkt redusere den ikke-bærekraftige innvandringen, og vi må endre statsborgerloven. Ett av tiltakene i statsborgerloven bør være at foreldrene må være bostedsregistrert i Norge for at barna skal kunne ha rett til norsk statsborgerskap. Hvis barn fødes i utlandet, må det innføres krav om at fødselen skal rapporteres inn etter kort tid (med nærmere angitt tidsfrist) til nærmeste ambassade eller konsulat. Der skal også fars navn registreres og det skal følges av den dokumentasjon som angitte land kan legge frem. For land med lav notoritet er det å anta at ambassade/konsulat har den nødvendige kompetanse, samt at det allerede foreligger krav om DNA-testing. For sistnevnte bør det være et krav at hele familien DNA-testes, og ikke bare et tilbud.
Ideelt sett burde det være slik at det kun er mor med norsk statsborgerskap som gir barnet automatisk rett til norsk statsborgerskap. Hvis far skal ha en slik rett, burde han enten være gift eller registrert samboer med mor i Norge.
Det må også innføres en endring i opplæringsloven. Opplæringsloven, med tilhørende forskrifter, gjelder både grunnskole- og videregående opplæring, men der er det ikke et krav om at elevene skal lære seg norsk språk – det er kun «et tilbud». Dermed kan barn holdes i utlandet over lang tid uten at foreldrene «gjør noe galt» i forhold til barnas norskkunnskaper. Hvis barna ikke har lært seg norsk, kan det være en grunn til å avvise førstegangsutstedelse av norsk pass til norske borgere i utlandet eventuelt som bøter til foreldrene som har sendt sine barn på lange utenlandsopphold.
Det er mye som kan gjøres, men det krever en langt bedre oversikt over ulikt regelverk enn hva våre politikere og byråkrater per i dag besitter. Derfor blir da også innvandring og integrering gjøkungen som plasseres i det ene departementet etter det andre. Vi bør igjen opprette et eget innvandrings- og integreringsdepartement, ikke minst for å sikre både bedre kunnskap og oversikt – og mer kontinuitet.