«Det å være mer oppmerksom på og anerkjenne religion og religionsutøvelse, særlig islam, og å bruke imamer mer er pekt på som viktige tiltak for å forebygge radikalisering i norske fengsler», heter det i Ekstremismekommisjonens nye rapport, som videre fastslår at «Konvertering til islam, samt muslimer som øker intensiteten i religionsutøvelsen, blir ofte og feilaktig vurdert å være en form for radikalisering».
Graver man i kommisjonens kildemateriale blir konklusjonen en ganske annen.
Imamer
I rapportens kap. 55.5 Tros- og livssynsstøtte i fengsler heter det (min uthev. i teksten):
Religions- og livssynsfrihet er en grunnleggende menneskerettighet, og kommisjonen mener det er viktig at alle har samme mulighet til åndelig og eksistensiell veiledning. Hensynet til ulike minoriteter må også ivaretas i norske fengsler. Enkelte har pekt på at manglende eller lite tilgjengelige åndelige eller andre samtalepartnere eller annen støtte kan danne grunnlag for radikalisering. Videre at lav tilstedeværelse av imamer, dårlig kunnskap om islam og lite tilrettelegging for religionsutøvelse for muslimer kan øke potensialet for radikalisering til ekstrem islamisme. Kommisjonen har også fått inntrykk av at kunnskap om og forståelse av ulike former for ekstremisme og religion varierer blant ansatte i kriminalomsorgen, og at eksempelvis normale religiøse uttrykk i fengsler feilaktig kan oppfattes eller tolkes som ekstremisme. Det å være mer oppmerksom på og anerkjenne religion og religionsutøvelse, særlig islam, og å bruke imamer mer er pekt på som viktige tiltak for å forebygge radikalisering i norske fengsler.
Kommisjonen mener at det bør iverksettes tiltak for å bidra til at det blir et større mangfold blant tros- og livssynsledere som arbeider i fengsler. Å gi innsatte økt mulighet til å utøve sin religion og sitt livssyn, herunder besøk av en religiøs leder, vil kunne bidra til å redusere risikoen for at innsatte føler seg diskriminert, at de søker seg til «sterkere» medfanger, eller at manglende tilgang på religiøs eller åndelig veiledning blir en faktor i en radikaliseringsprosess. Kommisjonen vurderer at særlig imamer som tilbyr åndelig og eksistensiell veiledning i fengsler, kan bidra til å forebygge radikalisering, både ved å normalisere ansattes forhold til islam og muslimer og ved å være til stede for de innsatte i deres eventuelle søken etter en muslimsk identitet.
Kommisjonens anbefaling:
Det etableres en statlig finansiert tilskuddsordning til å utøve tros- og livssynsarbeid i fengsler og å lære opp og veilede dem som utfører det.
Mer islam skal altså bøte mot radikalisering til voldelig ekstremisme. Om vi har hørt den før? Jada, det er et mantra dette, at imamer skal inn i forebyggingsarbeidet. I rapporten henvises det til at fengselsprester er en etablert ordning og at denne tilsynelatende er velfungerende. Det vises videre til at det er behov for «åndelig og eksistensiell veiledning» av fengselsinnsatte innenfor alle trosretninger. Samtidig er det vanskelig å se hvordan Ekstremismekommisjonens hovedkilde, OsloMets og Politihøgskolens førsteamanuensis David Hansens konklusjoner om islam, bør være gyldige for forebygging av ekstremisme i Norge.
Må ikke stigmatisere innsatte
Det er David Hansen det vises til i det påfallende utsagnet i ingressen.
Hansen er en slags «Jack of all trades» hva gjelder kunnskap. På Politihøgskolens nettsider kan vi lese hva han er ekspert på. Her er det en salig blanding av hatkriminalitet, radikalisering og voldelig ekstremisme.
Tar man dog Ekstremismekommisjonens kildehenvisning i nærmere ettersyn, kommer man til et lite kapittel i boken Forebygging av radikalisering og voldelig ekstremisme.
Boken er for øvrig henvist til en rekke ganger i rapporten, men det er verdt å merke seg vaskeseddelen:
For å redusere terrortrusler og økt polarisering er store deler av det norske velferdssamfunnet involvert i forebygging. Lærere og politi, ansatte i NAV og PST, ungdomsarbeidere og trossamfunn – listen over sentrale aktører er lang. Samtidig er det stor usikkerhet knyttet til hva som kan utgjøre en trussel.
I denne boka retter etablerte og nye forskere søkelyset mot hvordan norsk forebygging praktiseres. Hvem skal forebygge? Hva fungerer og hvorfor? Virker enkelte tiltak mot sin hensikt? Hvordan organiserer man best forebygging i en velferdsstat? Hva skal til for at mennesker forlater sin ekstremisme? Disse spørsmålene belyses gjennom erfaringer fra dem som skal iverksette forebyggende tiltak, og fra dem som er eller kan være i målgruppen for tiltakene.
Det norske samfunnets ønske om å forebygge radikalisering og voldelig ekstremisme er større enn evnen. Når velferdsaktører forlater sine roller som hjelpere og tilretteleggere og i stedet kontrollerer og sender bekymringsmeldinger, er veien kort til stigmatisering og ekskludering. To skritt fram under forebyggingsfanen blir fort minst ett skritt tilbake.
Det er mine uthevinger i teksten, ganske enkelt fordi enhver som setter demokrati og ytringsfrihet høyt bør være på vakt hver gang en møter påstander om polarisering. Oftest brukes begrepet for å argumentere for å forby ytringer man ikke liker og sette opp en stråmann om at kritikk av islam eller innvandringsskepsis fører til «stigmatisering og ekskludering».
Det er oppsiktsvekkende at kontroll og bekymringsmeldinger skal forstås som noe negativt, en form for straff av de radikaliserte innsatte, snarere enn et nødvendig tiltak – ikke minst sikkerhetsmessig – for samfunnet. Etablerer man en slik tankegang vil det ikke bare gjøre det vanskelig å forebygge ekstremisme i fengsler, men tenk hvordan en slik forståelse vil kunne gi utslag i eksempelvis barneverntjenesten, i landets krisesentra eller i trafikkontroller for den saks skyld. Det er hårreisende.
Hvilken islam?
Forskeren mener altså å finne at fengselsansatte ikke bør være redde, at det neppe er radikalisering, bare vanlig islam, og at fengselsansatte ikke kan nok om islam til å forstå, ergo er imamer best egnet til å prate med de innsatte. Det er rent fascinerende hvordan norske forskere er overbevist om at deres egen forståelse av islam nødvendigvis er den riktige. Det er underlig å gjøre seg tanker om at konvertitter til islam i norske fengsler egentlig er ute etter åndelig føde. Hvordan i all verden kan dette samsvare med allerede etablert kunnskap om kartlagte islamske fundamentalister i Norge? PSTs norske radikaliseringsprosjekts rapport fra 2016 viser at konvertittene utgjør hele 18 prosent av dem. Det er et høyt tall, mer enn en av seks islamske fundamentalister er altså konvertitter. Vi snakker ikke her om noen hypotetisk voldskapasitet, men en reell sådan. Dette er folk som tilsluttet seg terrorgruppen IS.
Den islamske fundamentalismen har et langt større miljø og rekrutterer således en stor andel av dem som er i fare for radikalisering. Når Ekstremismekommisjonen konkluderer med at det er klokt å anse konvertering til islam blant norske innsatte som noe man ikke bør la seg skremme av (det er uttalt at fengselsansatte blir redde, men tar feil), er det noe som skurrer. Listen over fundamentalister som kan knyttes til moskemiljøene er lang, vi har belyst den en rekke ganger, blant annet her. Er imamer best egnet til å ta tak i disse? Virkelig?
Hvorfor i all verden stilles ikke det åpenbare spørsmålet verken i Ekstremismekommisjonens rapport eller i kildematerialet: Hvorfor kan ikke ett eneste vestlig land kan vise til virkningsfulle intervensjoner i parallellsamfunn bestående av muslimske innvandrere?
Vi har påpekt det før, og gjentar:
«Støtten islam har kunnet finne i venstrevridd akademia skyldes ikke en fascinasjon hos sistnevnte for islam, men tvert imot en likegyldighet overfor islam. Det er alltid interessant å se argumentene, der de liberale for eksempel hevder at angrep på hijaben som islamistisk symbol er et angrep på frihetsverdier.
Det er alltid interessant å høre kulturelitens forsvar for muslimer, men aldri høre dem nevne verken koranen eller sharia i samme åndedrag – som om muslimsk identitet er helt løsrevet fra religionen.
Men nettopp dette er identitetspolitikkens håpløse forsvar mot undertrykkelse og diskriminering. De forsvarer det undertrykkende ved å henvise til at det er undertrykkende å stille krav, de ignorerer at ytre tegn på islamisme, slik som hijaben, faktisk har noe med religionen å gjøre, at kvinner og barn har lavere status og er skambærere for egen religion. I identitetspolitikken har «muslim» fått betydningen «undertrykket minoritet» – og religionsaspektet er fjernet fra enhver politisk bevissthet.
Selvsagt er venstresiden mot jihad og terrorisme, men de klarer ikke godta at også dette gjøres i islams navn, at det gjøres med henvisninger til koranen, til Allah, til Muhammed. Når terror «ikke har noe med islam å gjøre», så er det bare halve resonnementet. Den andre halvdelen er at de resterende, ofte problematiske sidene ved islam, heller ikke har noe med islam å gjøre. Det ideologiske identitetsfokuserte landskapet har ingen plass til religion overhodet, kun for offerroller, og muslimene er ikke først og fremst troende, de er først og fremst ofre i venstresidens optikk.»
Når muslimer og konvertitter i fare for radikalisering skal forstås som ofre for samfunnets stigmatiserende tilbøyeligheter, er forebyggingstiltakene dømt til å mislykkes.