Man er knapt norsk lenger om man ikke har fått sagt noen ord om hvor hårreisende det var av Per-Willy Amundsen å svare antisemittene på tiltale på Facebook. Whiskeyglasset har ingenting ved siden av tastaturet å gjøre, konkluderer et samlet kommentariat i landet der moralske pekefingre tilsynelatende er det viktigste verktøyet vi er utstyrt med.
Slik er loven
Så ble det også kjent at Amundsen ble anmeldt, at det er opprettet straffesak og at politiet vil etterforske saken for å se om ytringene er straffbare etter straffeloven § 185. Hatparagrafen, rasismeparagrafen, kjært barn har mange navn sies det jo, men målet er altså å fastslå hvorvidt Amundsen har hatet eller vært rasistisk. Amundsen selv har ikke ønsket å avgi noen forklaring hos politiet, og hvorfor skulle han det? Så flombelyst Amundsens Facebook-innlegg og hans egen forklaring har vært, er det rett og slett ikke mer å si. Det er opp til påtalemyndigheten å vurdere hvorvidt Amundsen har utvist det som kreves av skyld. Vurderer de det slik, tas det ut tiltale, vurderes det motsatt blir saken henlagt.
Allerede her begynner det å bli interessant, for hatefulle ytringer er omtalt slik i loven:
Med bot eller fengsel inntil 3 år straffes den som forsettlig eller grovt uaktsomt offentlig setter frem en diskriminerende eller hatefull ytring. Som ytring regnes også bruk av symboler. Den som i andres nærvær forsettlig eller grovt uaktsomt fremsetter en slik ytring overfor en som rammes av denne, jf. annet ledd, straffes med bot eller fengsel inntil 1 år.
Med diskriminerende eller hatefull ytring menes det å true eller forhåne noen, eller fremme hat, forfølgelse eller ringeakt overfor noen på grunn av deres
a) hudfarge eller nasjonale eller etniske opprinnelse,
b) religion eller livssyn,
c) seksuelle orientering,
d) kjønnsidentitet eller kjønnsuttrykk, eller
e) nedsatte funksjonsevne.
Det interessante er at loven ikke inneholder noen presisering av straffefrihet ved provokasjon, slik som eksempelvis finnes i straffelovens bestemmelser om kroppskrenkelser. I Store norske leksikon forklares det slik:
Straffri kroppskrenkelse
Kroppskrenkelse kan gjøres straffri dersom den man utøver kroppskrenkelsen mot, gjengjelder med en kroppskrenkelse eller kroppsskade tilbake (retorsjon). Man kan også bli fritatt straff dersom kroppskrenkelsen man begikk var en gjengjeldelse av den andre personens forutgående kroppskrenkelse, kroppsskade eller kraftige verbale provokasjon.
Det er absolutt litt gøy å leke med tanken om at daværende leder av justiskomiteen kunne vært fritatt for straff dersom han hadde gitt de antisemittiske provokatørene en kraftig lusing i stedet for å svare med ord. Men slik har vi altså stilt oss med loven som skal verne de sårbare, men i realiteten benyttes av bøller og provokatører i minoritetsbefolkningen.
Mulige arvtakere
Det er vanskelig å se hvordan saken skal ende i noe annet enn en henleggelse, men likevel har saken fått alvorlige konsekvenser for Amundsen. Ikke bare har han gått av som leder for justiskomiteen, han har heller ikke fått støtte fra sin egen partileder. Tvert om, må vi vel kunne fastslå, har Frp-leder Sylvi Listhaug valgt den feige måten å løse saken på.
Men som alltid går livet videre, og ny leder av justiskomiteen må på plass. Raskt på ideblokka kom Helge André Njåstad opp. TV2 meldte som følger:
Etter valget i 2021 ble Per-Willy Amundsen valgt som leder av justiskomiteen. Kilder har opplyst til TV 2 at han ble valgt med knappest mulig margin, og Frp-leder Sylvi Listhaug sin støtte.
Helge André Njåstad ble da lansert av Roy Steffensen som motkandidat. Han er også ønsket av flere i stortingsgruppen nå. Blant dem stortingsrepresentant Terje Halleland.
– Helge André Njåstad ble foreslått sist, og jeg tenker han er en god kandidat også nå. Han har vært komitéleder før, og kan håndtere jobben på en god måte, sier Halleland til TV 2.
Nå er ikke Njåstad akkurat noe husholdningsnavn, og senere har blant annet Himanshu Gulati også vært et navn Frp har trukket opp av hatten når TV2 igjen har spurt. Hakket mer kjent, men samtidig med en ting han har til felles med partifelle Njåstad: svært kreativ omgang med lovverket.
Ingen rake og rene
Det er som kjent ikke så enkelt for landets stortingspolitikere å forholde seg til regelverk og rett og galt og sånn, noe eksemplene har vært mange av de siste årene. Ikke kan de skjønne hvor de bor, ikke forstår de hva ektefellene driver med og ikke klarer de å skrive sine egne masteroppgaver, for å nevne noe, og både Njåstad og Gulati har vært rammet av denne misforståelsessyken som har vært så smittsom på Løvebakken.
Njåstad var spesielt rammet i 2019, da han som sittende parlamentarisk nestleder for partiet trakk seg fra alle tillitsverv etter å ha delt sensitive opplysninger med en partifelle. Litt lenger ut i året var han likevel Fremskrittspartiets finanspolitiske talsmann, og da ble han tatt i å føre opp flere feriereiser med familien som reiseregninger.
For Gulati del var inntjeningen langt bedre, selv om også han hadde misforståelser knyttet til forståelse av regelverket. Samme år som Njåstad var plaget av blanding av privat og jobb, avslørte DN at Gulati like etter at han visste at han skulle komme inn på Stortinget, kjøpte en leilighet på Jessheim som ga ham gratis bolig i Oslo, der han allerede eide fire leiligheter.
Å finne en arvtaker etter Per-Willy Amundsen som har maktet å holde sin sti ren blir kanskje ingen enkel oppgave. Men noe underlig er det jo å erstatte en mann som har gått av grunnet bruk av ord, med en av flere menn som har vanskelig med å forholde seg til regelverk – ikke minst når jobben som skal gjøres er å lede nettopp justiskomiteen.
Vi kan trekke et navn opp av hatten, den av Frp-politikerne som oftest uttaler at han misliker juks og fanteri – og som selv ikke er tatt for noe slikt heller: Erlend Wiborg. Ikke bare ville lederen av justiskomiteen da faktisk være opptatt av at liv og lære bør være to sider av samme sak, det ville også gjort at partiet ville måtte finne en ny innvandringspolitisk talsperson. Henlegges rasismeanmeldelsen av Per-Willy Amundsen, vil partiet ha en soleklar kandidat til vervet.
Tanken er unektelig morsom, og litt av et paradoks: Hvem kan vel bedre være talsmann for Frps innvandringspolitikk enn en mann som har papirer på at han ikke er rasist?
Så kan det legges til at Sylvi Listhaug i går fortalte at hun «aldri før har jeg hatt en verre opplevelse som politiker enn i dag», da hun ble «fotfulgt av en gjeng med Palestina-aktivister» i Oslos gater.
På veien ble jeg filmet, servert horrible beskyldninger og stygge karakteristikker. Dette tåler jeg selvsagt. Men grensen går når enkelte av dem opptrådte direkte truende.
Det er som en rettmessig sier på Facebook:
Det var altså takken for at hun føyet seg etter den samme mobben, og ditchet Amundsen.