Bare så det er sagt: Jeg lot meg inspirere til denne saken fra gårsdagens lederartikkel i den danske avisen Berlingske. Der er tittelen nettopp «Ramadan i Danmark skal fejres på danske præmisser», som tar utgangspunkt i at det også i København er satt opp et 18 meter langt lysskilt for å markere åpningen av ramadan. Lyssettingen på Den Røde Plads på innvandrertette Nørrebro er etter initiativ fra en dansk sanger med opprinnelse fra Marokko, Isam Bachiri, i samarbeid med den frivillige organisasjonen Dialog Forum. De har fått bevilget 80.000 dkr fra Nørrebro lokalutvalg, som langt fra dekker alle kostnadene, der resten er dekket av privatpersoner.
Går i fella
Så det er altså ikke alle de offentlige pengene som brukes til å fremheve en spesiell innvandret religion som er hva Berlingske reagerer på, og de avviser heller ikke at det i Danmark, som i Norge, er religionsfrihet, som tilsier at muslimer selvsagt kan feire ramadan. Men, sier Berlingske, og her går de rett i fella: For de mener at siden Danmark er vestlig, sekulært land med kristne røtter, så kan «ikke ramadan i Danmark feires som ramadan i de muslimske land».
Hva får dem til å tro at ramadan i muslimske land feires? Jo visst vil en rekke muslimer ha oss til å tro det, på samme måte som de skal ha oss til å tro at alle muslimer i muslimske land, går til fredagsbønn i moskeen. Det er bare det at det ikke er sant. De som går til fredagsbønn regnes stort sett som fundamentalister.
Ramadan i mange muslimske land (etter hva jeg forstår er det mer normen enn unntaket) er å betrakte som en ren mørketid. I et land som Pakistan legger depresjonen seg som et mørkt teppe over landet, og det er ingen lys eller pynt å spore i det offentlige rom. Det er heller aggresjonen som gjør seg gjeldende, og kanskje smeller det noen bomber mellom sjia- og sunnimuslimer. Det er først når solen går ned og folk kan spise og drikke at ting normaliserer seg mer i det offentlige rommet.
Dette «salgstrikset» fra organiserte muslimer handler om hvordan de samme selger inn islam i vestlige demokratier med religionsfrihet. Vi skal tro at de ivaretar sin religiøse praksis fra hjemlandet, og det skal vi akseptere og la dem videreføre her – nettopp i inkluderingens og mangfoldets navn.
Så er det kanskje annerledes i noen private hjem med ramadan og andre islamske høytider i muslimske land, men det forblir i det private. Og det er akkurat det som er kjernen i denne problematikken.
Individuell frihet
Kjennetegnet med vestlige, sekulære land med kristne røtter er nettopp individuell frihet. Friheten til å velge den religion du måtte ønske, eller fravelge enhver religion. Vi har ingen religionsplikt – i motsetning til muslimske land, der islam brukes som et styringsinstrument for makta. Fraværet av individuell frihet er nettopp det som gjør disse landene til det en viss kar kalte shithole countries, som han har helt rett i (bortsett fra at en amerikanske president burde ordlagt seg smartere).
Det er denne klamme islamhånda som holder kontrollen over folket, som holder kvinnene nede, som viderefører volden (ikke minst i barneoppdragelsen) og som forhindrer vitenskapelig utvikling, rasjonalitet og fornuft. Den er altså et særdeles effektivt styringsmiddel, også i krig, da islamister ikke frykter døden (de tror det venter dem Paradis med bekker av vin og 72 jomfruer).
Vår individuelle frihet kom ikke rekende på ei fjøl. Våre forfedre har kjempet hardt for å frigjøre oss fra kirken til tiders klamme prestehender, noe vi har klart – godt hjulpet av mediene. Nå er de samme mediene medløper for en av de mest kontrollerende religioner i verden, og den desidert mest voldelige. Merk så også at islam er en aktiv lovreligion, det er lovverket som er i islams midte. Det i seg selv setter islams tilhengere i vestlige rettsstater i ett dilemma, da våre lover – som regulerer makt og myndighet – i mange tilfeller er i direkte motstrid til sharia. Ja, ikke engang (de universelle) menneskerettighetene er forenelig med islam, de må ha sitt eget system (Kairoerklæringen), som nettopp går ut fra islams grunnleggende dogmer.
Når vi løfter ramadan inn i det offentlige rom, utfordrer vi vårt system. Vi utfordrer våre frihetsverdier; likeverd, likestilling, religiøs frihet og ytringsfrihet.
I et ikke-muslimsk land bør vi forvente at muslimer respektere våre grunnleggende verdier. Det vil si at de skal feire ramadan som sin private høytid, og innse at våre kristne røtter ikke bare gir oss våre tradisjoner, men også den samfunnsmodellen vi har. Det er de norske premissene.
I offentlige rom
Skal så muslimer kunne forlange at muslimske høytider skal ha samme plass som de kristne tradisjoner i et land som Norge eller Danmark? Når sangeren Isam Bachiri forklarer hvorfor det er så viktig å pynte Nørrebro under ramadan, er det todelt. «Målet er først og fremst å lyse opp København. Det må se vakkert og fint ut», sier Bachiri, men legger til at det også har en annen hensikt.
– Det er også for å markere hvor vanskelig det er å være muslim i Danmark. Som brun muslim i Danmark er du vokst opp med å gjemme bort religion. Islam er usynlig i Danmark. I barneskolen. I videregående skole. På universitetet. På jobb. Og det er selv om vi er så mange muslimer i dette landet. Hykleriet er åpenbart.
Bachiri sier videre at alle vet når det er jul, men de færreste vet når det er ramadan. Lederen i Berlingske kaller å klage på julens spesielle status i Danmark som uanstendig offerretorikk, som ikke gjør noe godt for samholdet og fellesskapet som Bachiri eller andre muslimer hevder å ønske seg.
Argumentasjonen fra Bachiri er imidlertid ikke å ta feil av. Han ønsker islam likestilt med kristendommen – uten å ta innover seg at kristendommen i de fleste moderne kristne land er flyttet ut av det offentlige rom, der jul handler mest om julegaver og julemat, samt påsken med påskeharer og skigåing. Vi har jobbet for å gjøre religion «usynlig», noe som i seg selv burde vært en fordel i et flerkulturelt og flerreligiøst land. Men det akter ikke organiserte muslimer å forholde seg til, og uvitende – som byrådsleder Eirik Lae Solberg og altfor mange journalister – klarer ikke å se problematikken i kontekst.
Tilhørighet
Det kan legges til at Bachiri (47), i likhet med sine tre søsken, er født i Danmark, men han insisterer på at de «reiser hjem til Marokko på ferie». Han er propalestiner, og har ved mange anledninger gitt uttrykk for at verdenssamfunnet er «samtykkende vitner til folkemord på palestinere». Han er også klinkende klar på at Hamas ikke er en terrororganisasjon.
– Nei, jeg tror ikke at Hamas er en terrororganisasjon. Det gjør heller ikke FN. Heller ikke det globale sør. Og jeg vil faktisk si at en stor del av verden er enig med meg, sier Bachiri.
At FN i klartekst ikke vil definere Hamas som en terrororganisasjon, har vi omtalt flere ganger, for eksempel her, men det er åpenbart hvem Bachiri ser på som «sine venner». Vi har tidligere omtalt det globale sør, eller det som før ble benevnt som u-land eller den tredje verden, som skulle fortelle omverdenen at de fleste av disse landene ikke har hatt samme velstands- og velferdsvekst som landene i nord, eller det vi kanskje kan betegne som Vesten. Det gjelder ikke bare økonomi, men også politikk, særlig innenfor (merk: vestlig definerte) menneskerettigheter, og derav internasjonal innflytelse. Nord/sør-aksen eller vestlige/ikke-vestlige land er imidlertid ikke først og fremst et geografisk skille, men i betydningen kulturell, samfunnsmessig og politisk tilhørighet.
Så hvor hører Bachiri og hans like hjemme? Det er åpenbart for alle som vil se og høre, men vi gjør altså det stikk motsatte: Åpner mer og mer for islam i det offentlige rom.
Og da rettssaken mot Zaniar Matapour startet i dag, der han er tiltalt for grov terror, åpnet han med å spørre om hvorfor denne gjennomføres under ramadan. Noen burde fortalt han at han er i Norge.