Det er et tegn i tiden at glasstak skal knuses og berøringsangst fjernes. Det foregår i mediene i stor utstrekning, og det handler ikke minst om æresvold og -drap. NRKs TV-serie Ære, artikler i ulike medier og den ferske boken til Kripos-veteranene Gunnar Svensson og Terje Bjøranger belyser alle den innvandrede ukulturen og den lammende, potensielt dødelige brutaliteten. I Æresrelatert kriminalitet, basert på egne erfaringer og arbeidet med 10.000 saker gjennom mer enn 20 år, bruker Svensson og Bjøranger begrepet «sex-æren». De sier rett ut at det er storfamilien og kollektivets «rett og plikt» til å kontrollere jenter og kvinners seksualitet som er kjernen i æreskulturen.
Likevel er innvandret seksuell vold mot norske kvinner og jenter fremdeles underlagt medienes selvpåførte berøringsangst. Det er ikke så underlig kanskje, all den tid vi er belemret med politikere som ikke evner å trekke en logisk tråd fra seksuell trakassering av innvandrernes egne til seksuell trakassering av andre.
Brutaliteten i hva 90 år gamle Marta Alvilda Sandal ble utsatt for er vond lesning. NRK gjengir hva hun sa i tilrettelagt avhør før hun døde få måneder senere.
Med roleg og klår røyst forklarte Sandal seg om korleis ho brått vakna like etter klokka 5 ein søndag morgon.
Rett framfor senga hennar stod ein naken mann. Han skal ha prøvd å dra av henne dyna og nattkjolen. Han skal også ha teke på kjønnsorganet hennar, ifølgje forklaringa.
– Då blei eg hysterisk, forklarte Sandal, som var sikker på at han ville valdta henne.
Ho gjorde motstand og beit mannen, men 35-åringen skal då ha blitt rasande og halde henne for nasen og munnen hennar så ho mista pusten.
Han skal også ha teke kvelartak.
– Eg følte eg skulle døy, sa kvinna, som fekk sparka til mannen så hardt at ho fekk att pusten.
På Facebook skriver datteren hennes «Da er det over. 3 dager i Tingretten. Bare en dom igjen. Heftig og opprivende. Vanskelig å ta innover seg traumet min mor har gått gjennom.»
Ikke noe sted i NRKs reportasje står det at den 35-årige mannen var fra Midtøsten. Saudi-araberen beskrives på denne måten: «Han bur til vanleg på Austlandet, men var i fjor sommar på jobb i Gulen.»
Det betyr noe. Beskrivelser betyr noe. Tildekking av realiteter betyr noe. Mediene ser endelig ut til å forstå at det betyr noe når det omhandler innvandrede jenter og kvinner. Det betyr noe for norske jenter og kvinner også. Seksuell vold og sharia går hånd i hånd, og ansettelse i oljebransjen var åpenbart ikke til hinder for at 35-åringen ville forgripe seg på den 90 år gamle kvinnen. Det har med kultur og religion å gjøre, akkurat som det har med kultur og religion å gjøre når muslimske menn utøver æresvold og seksuell dominans og overgrep mot sine egne.
Når Støre er taus betyr det noe.
Saudi Arabia er strengt sharia-styrt.
Tilbake i 2009 møttes aktivister fra 17 arabiske land i Kairo på den første regionale konferansen om det som til da hadde vært et tabubelagt tema. Konferansen konkluderte med at arabiske menns seksuelle trakassering i regionen er svært utbredt og får pågå uhindret fordi det ikke er straffbart etter loven, kvinner lar være å rapportere det og fordi myndighetene ignorerer det. Selv kvinner som i utgangspunktet er fullt tildekket blir utsatt for seksuell trakassering fra fremmede menn på åpen gate.
I 2003 viste en studie at Saudi Arabia var det tredje verste av 22 arabiske land hva kvinners rettigheter angår, kun overgått av Egypt og Irak, men verre enn Syria, Jemen, Sudan, Libanon, palestinsk territorium og Somalia. Selv om det er endringer siste 20 år, er kvinnesynet i strengt religiøse islamske stater ikke til å sammenlikne med kvinnesynet i Vesten. Kvinner er av lavere verdi enn menn, de er underlagt menns kontroll, vilje og lyster. Disse tankene forsvinner ikke straks man ankommer et vestlig land, ei heller forsvinner de ved å unnlate å snakke om at de rammer også vestlige kvinner.
Et norsk «overgrep»
Man skulle forvente at brutaliteten i å angripe en gammel kvinne i hennes eget hjem, knuse hennes trygghet i hennes siste leveår, forsøke å forgripe seg seksuelt på henne og true med å drepe henne ville vekke oppstandelse og forferdelse – ikke minst burde man forvente at mediefokuset kunne rettes mot denne problematikken i kjølvannet av fokus på æresvolden og dens seksualiserte karakter. Den gang ei.
Det er et nær absurd skue å bevitne hva statsminister Støre i stedet bruker tid på – for også Støre er opptatt av størrelser som seksualitet, kvinners trygghet og moral. Men snarere enn å gripe fatt i og fordømme voldtektsforsøk mot en 90-åring, velger Støre å angripe en guttegjeng med en harry dekorert russebuss. Det er ikke bare pinlig, det er sett i lys av den omfattende og voksende innvandrede seksuelle volden, et bilde på politisk fallitt.
Faksimilen fra VGs intervju med Støre viser både bussen og statsministerens valg av fokus.
– Som far og bestefar reagerer jeg sterkt på det, fordi det er en understrekning av en seksualisering av russetiden, som vi ikke vil ha – og som vi dessverre hører om fra elever, som er i en alder hvor det kan være for belastende for mange, lot Støre seg videre sitere på.
Riktignok er illustrasjoen på russebussen både harry og vulgær, men hvor er det belastende presset Støre mener å se? Hvorfor vil ikke vår egen statsminister at unge, myndige mennesker skal ha seksualitet? Og hva i all verden er det som får en statsminister i et likestilt land til å tro at gutters seksualitet er noe skittent som presses på jenter? Er Støre ikke inneforstått med at også unge kvinner har en seksualitet og at hardt tilkjempede rettigheter for kvinner innebærer ikke bare å si nei, men også å initiere både kjæresterelasjoner og sex, og ikke minst innebærer retten til å si ja?
I likhet med kvinnegruppa Ottar og for anledningen gammelkonservativ grinebiter, Rødts Mímir Kristjánsson, synes Støre å mene at russens eksplisitte puppebuss bør forbys. Kvinnegruppa anmeldte sågar bussens eiere, en anmeldelse som selvsagt endte i henleggelse av politiet, mens Kristjánsson fyrte seg opp på Facebook:
Folk må få ha sine runkefantasier som de vil. Men jeg kan ikke gå med på at mine døtre skal vokse opp i et samfunn der gutters runkefantasier skal være opp i trynet deres. Hele tida. Overalt.
Derfor må vi sette en grense nå. Om ti år er dette bare verre. Og om tjue år? Hva skal de male på russebussene da?
Som oppvokst i en tid da det var vanligere å gå toppløs enn å ha på bikinioverdel blir jeg nesten lattermild av venstresidens påståtte feministiske fokus. Men bare nesten, for det legger et røykteppe av ignoranse over en rekke andre, virkelig alvorlige forhold. Jeg tror dessuten ikke den moralske harmen tåler noen form for «jøde-test». Ville harmen vært like stor om det var malt en overvektig jente? En flatbrystet? Hva om kjønnsrollene var motsatt? Eller om gutten var framstilt med lilla hår og uten muskler? Om det var seksuelle eller etniske minoriteter som var illustrert?
Hva er det i det hele tatt som gjør at det konkluderes med «skadelig porno»? Er det noe som helst ved illustrasjonen som leder tankene hen på tvang, voldtekt, smertefull sex? Eller kan det tvert imot se ut til å være helt alminnelig sex, sågar uten synlige kjønnsorganer, mellom to jevnbyrdige unge mennesker? Har vi virkelig kommet dit at venstresidens selverklærte feminister av begge kjønn lar seg opprøre av å se en tegning av pupper, mens de ikke løfter en finger, langt mindre stemmen, når en enslig pensjonist angripes i sitt eget soverom av en innvandret overgriper?
Jeg klarer knappest begripe det, men i et land der fødselsratene er på vei nedover og det er guttekrise, der hver fjerde mann aldri engang blir far, er det virkelig å fordømme ung, tilsynelatende helt alminnelig og sunn fascinasjon for det motsatte kjønn som er det klokeste man kan bruke taletid og innsats på? Tror Støre, kvinnegruppa og Rødt at fokus på sex er unormalt for unge mennesker? Jeg ser ærlig talt ikke annet enn kua som har glemt at hun var kalv når jeg leser sånt vrøvl, dette er da mennesker som selv har produsert barn (da muligens med unntak av kvinnesakskvinnene i Ottar), de brukte vel neppe en liten pensel for å pollinere sine barns mødre?
Feministiske kulturer
Avvik innenfor en kultur eller et samfunn, trenger ikke være avvik i et annet, på samme måte som akseptable holdninger og verdier i en tidsepoke ikke er akseptable i en annen. Avvik er ofte en konsekvens av menneskelig samhandling og et resultat av at aktører med definisjonsmakt vedtar hva som er avvikende og hva som er normalt.
Det er alltid profesjoner med makt som avgjør hvilke forhold og adferder som blir definert som avvikende.
Når kvinner er i tungt overtall i alle profesjoner som håndterer mennesker, er det en naturlig konsekvens at det ligger en feminin forståelse til grunn for avviksdefinisjoner for nettopp adferd. I vestlige land definerer akademia rasisme-begrepet, men også voldtektsbegrepet.
Dette er høyst beklagelig, ikke minst fordi kvinner og menn fra naturens side har ulik adferd, og det bør foreligge maskuline vurderinger i tillegg til de feminine.
Grovt sett tenker vi at den kvinnelige adferden er forståelsesfull, omsorgsfull og emosjonsstyrt, mens den mannlige adferden er analytisk, proteksjonistisk og realitetsorientert.
Enkelt forklart defineres kvinnelig adferd som «normalitet» og ønskelig i vestlig kultur, mens mannlig adferd stemples «avvikende» og uønsket når det hovedsakelig er kvinner som eier definisjonsmakten.
Utslaget gjør seg gjeldende i hele den vestlige verden, der feminine definisjonsmønstre har gjort det avvikende å påpeke statistiske forskjeller mellom majoritets- og minoritetsbefolkninger. Å påpeke at innvandrere er mer kriminelle og voldelige enn majoritetsbefolkningen blir følgelig definert som rasisme, og berøringsangsten opprettholdes.
Den feminine innfallsvinkelen er at innvandrerne er ofre, mens de svakeste i majoritetsbefolkningen, som kjenner innvandringens konsekvenser direkte på kroppen og beskriver dem, i verste fall er rasister, i beste fall ignoreres fullstendig. Når normal seksualitet hos unge menn males med bred pensel som en form for overgrep mot unge kvinner, er det med en visshet om at de unge mennene står for maskuline verdier som ikke hører hjemme i det moderne, antirasistiske, feminiserte samfunnet.
I et samfunn der grove overgrep, sågar voldtekts- og drapsforsøk mot en 90-åring og gruppe- og overfallsvoldtekter begått av innvandrere dysses ned, er det samtidig behov for å justere norsk venstresides forståelse av hva overgrep, press og hat mot kvinner er. Det krever bevissthet og evne til å forstå at kvinner generelt ikke har behov for å beskyttes mot menn som fortsatt har seksuell interesse for det motsatte kjønn. Innsatsen må rettes mot beskyttelse av sårbare grupper som blir ofre for vold og tvang – også når den er innvandret. Strengt tatt er nymoralismen ikke annerledes enn erkekonservativ, puritansk klassisk moralisme. Den er autoritær og har makt som mål. Som kvinne og feminist sier jeg nei takk.