Som kjent finner vi de mest innvandringsliberale jo mer vi trekker til venstre i politikken. Slik er det også i Danmark, men der må vi kunne si at de røde er blitt temmelig lyserød, også med innslag av blått.
Det er enkelt å forstå. Danskene har hatt en langt mer innvandringrealistisk offentlig debatt i mer enn 20 år. Hadde ikke sosialdemokratene i Danmark trukket seg godt til høyre i innvandrings- og integreringspolitikken, hadde de ikke vunnet verken forrige valg eller hatt så mye de skulle ha sagt i siste valg. Dette har alle partiene i Danmark tatt til seg, slik som for øvrig resten av Europa har gjort; man vinner ikke nasjonale valg på en liberal innvandringspolitikk.
Kanskje bortsett fra i Norge. For her har vi en svak Ap/Sp-regjeringen på (også) dette feltet, i tillegg til støttepartiet SV som er en rødglødende bremsekloss for både en bærekraftig innvandring og integrering.
Skraper i overflaten
I mange år var deltakelse på arbeidsmarkedet eller det å være under utdanning en integreringssuksess i seg selv. For tok man «bare tiden til hjelp», en typisk fortolkningsramme fra de bærende stemmer på feltet i Statisk sentralbyrå, så ville «innvandrere» bli som «oss». Innvandrere står i anførsel fordi det typiske SSB-trikset er å bruke denne en slik sekkebetegnelse når de ikke vil ha frem noe ufordelaktig for grupper. Når det gjelder «oss» er SSB mer eller mindre sluttet å bruke et slikt begrep, for oss-et er så utvannet at det er alt og derav ingenting. Nå heter det stort sett «øvrig befolkning».
Det har vært en tabbe. For det finnes ikke lengre noe definert å integrere seg inn i, hvis vi da ikke – på overtid – løfter den kulturelle og verdimessige integreringen høyt opp på agendaen. Og presiserer at kulturell og verdimessig integrering skal skje på norske premisser. Det som stadig noen prøver å få oss til å tro at assimilering er en styggedom, som en fornektelse av andres kulturer, men poenget er at i Norge er det norsk kultur, som det er japansk kultur i Japan. Kulturell og verdimessig assimilering vil derfor være det eneste som holder nasjonen Norge sammen.
Da Zenia Stampe (Radikale Venstre i Danmark) nylig hevdet at integrering er «en forbudt suksess» med henvisning til at økte sysselsettingstall for ikke-vestlige etterkommere de kommende årene, tok Halime Oguz (SF) til tastaturet.
I en tid hvor det ropes høyt om integreringssuksessen fra dem som benekter at det skulle være integreringsproblemer, må vi spørre oss selv: Har vi blitt uvitende om de dypere lagene i denne komplekse prosessen?
Oguz’ budskap er klinkende klart; påstanden om integreringssuksess står i dyp kontrast til den virkeligheten som mange med innvandrerbakgrunn står overfor.
Det er et udiskutabelt faktum at flere med innvandrerbakgrunn har funnet veien til arbeidsmarkedet, og at særlig kvinner har brutt gjennom utdanningsbarrierene.
Men vi må ikke la oss lure til å tro at dette er hele bildet. Økonomisk deltakelse er bare ett lag i mosaikken vi kaller integrasjon. Hva med de kulturelle og sosiale aspektene? Kan vi virkelig si at vi har oppnådd integrering når vi bare har skrapt i overflaten?
Tause rop
Vi har sett det samme her hjemme. Nå når det er stadig flere som har innrømmet at bak den økonomiske integreringen (som blant flere grupper heller er en lite suksessfylt historie) finnes det problemer av kulturell og verdimessig karakter, nå gjerne kommunisert som æresvold eller negativ sosial kontroll, så har mange av de samme store problemer med å ta tak i problematikken på en konstruktiv måte. Det handler igjen om to ting: For det første er det nok med kvalmen i halsen at man må innrømme at de innvandringsrealistiske, omdøpt til høyreekstreme og fremmedfiendtlige, har hatt rett hele tiden. For det andre fremstår det for mange, særlig i mediene, som av særlig betydning å frikjenne islam.
Førstnevnte kan en snike seg rundt, gjerne med litt løgn eller utelatelser, men islam kommer man seg aldri unna. Æreskulturen og islam er som hånd i hanske. Og det vil bare bli tydeligere og tydeligere jo mer den muslimske befolkningen vokser i Vesten.
Tall fra Danmark avdekker det samme som i Norge. Stadig flere søker hjelp i æresrelaterte saker. I fjor var det en dobling av antallet fra 2019. Mange av disse sakene handler om ufrivillige utenlandsopphold, altså at foreldrene sender barna tilbake til eget opprinnelsesland, typisk for at barna sakl oppdras i henhold til deres kultur, verdier og praksis.
Dette er ikke bare kalde tall, som Oguz sier, det er «et desperat rop om hjelp fra dem som er fanget i et nett av kultur og forventninger som strider mot de frihetsrettighetene som er hjørnesteinen i det danske samfunnet».
Den kalde politikken
Nettopp disse desperate tause ropene om hjelp har politikerne i Norge (for ikke å snakke om Sverige) oversett. Den kalde politikken, som stadig mange partier i Norge fører på dette feltet, har mange ulykkelige og ødelagte skjebner, ja endog drap, i sitt bakland. Politikerne tror nok at politikken gjenspeiler «et kaldt hode og et varmt hjerte», men det er fordi man ikke har tatt problematikken innover seg. Her har mediene en stor del av ansvaret.
Denne fornektelsen handler kanskje ikke minst om at så mye av æresproblematikken handler om seksualitet, først og fremst kontroll av unge jenter, endog barn, og kvinners seksualitet.
Vi kan ikke sitte stille og se på at unge mennesker blir sendt ut av landet, tvunget til å underkaste seg en fremmed virkelighet der juling og psykisk terror er på dagsorden. Vi må stå sammen og si fra mot disse praksisene som strider mot alt vi verdsetter i samfunnet vårt. ( … )
Det er ikke bare et spørsmål om integrering, det er et spørsmål om menneskerettigheter og den grunnleggende verdigheten som alle fortjener.
Integrering er ikke en valgfri buffet hvor du bare kan ta de lette rettene. Det er en full meny som krever at vi alle bidrar og deltar. Vi må insistere på en integrering som ikke bare måles i kroner og øre, men også i respekt for den enkeltes rettigheter og en genuin sameksistens mellom kulturer.
Men den genuine sameksistens mellom kulturer som Oguz etterlyser trenger også et samfunnslim, noe som holder oss sammen uansett kulturbakgrunn. Det er akkurat derfor vi aldri kan gå på akkord med våre frihetsverdier, men vi gjør det likevel hver dag. Vi snur oss vekk når virkeligheten trenger seg på. For et par dager siden hadde for eksempel Aftenposten en artikkel om kjønnslemlestelse med overskriften «Hver måned får sek-syv kvinner skjedeåpningen gjenåpnet på Ullevål sykehus». Her fremkommer det at det blir stadig flere og at det er kjent at jenter sendes til foreldrenes opprinnelseland (det står alltids «hjemland» i reportasjen) for å få utført overgrepet. Hvor lenge har ikke politikerne kjent til denne problematikken? Hva har de gjort med det? Jo, det er blabeliblabedei, men å gjeninnføre helkroppsundersøkelser også av jentebarn, nei, det tør politikerne ikke.
Denne berøringsangsten tjener ingen. Ikke de som lider. Ikke samfunnet. Ingen. Det er en kald, kynisk politikk som også forfører velgerne. Hvorfor vi som velgere tillater dette, er og forblir for meg en gåte. Liker vi å bli lurt?