Det hender det dukker opp bøker vi i HRS fatter interesse for. Denne gang er det en bok Aschehoug har utgitt som har fanget interessen.
Forfatteren heter Atta Ansari, og han har jobbet som journalist i NRK i over 30 år. Han har kalt boken Blasfemistridens blodige historie – Volden, vreden og kampen for det frie ord. Ansari har hatt mye på hjertet, boken er på 375 sider og tettpakket med informasjon.
I forordet forklarer han hvorfor han har valgt å skrive boken:
Ingen andre steder i verden er blasfemistriden like brennbar og aktuell som i Pakistan. Derfra kommer det stadig nyheter om blasfemivold på åpen gate og lynsjinger av blasfemianklagede. Det er også Pakistan som har verdens mest omfattende lovgivning mot blasfemi, og det finnes neppe et annet samfunn i verden som bryr seg så mye om profetens ære. Det har oppstått en blasfemikultur der predikanter, advokater og religiøse og politiske bevegelser samarbeider om å senke terskelen for represalier mot blasfemianklagede.
…
Med denne boken vil jeg gjøre et dypdykk i tematikken ved å reise rundt i landet for å undersøke flere pågående blasfemisaker. Målet er å avdekke samrøret mellom religion, politikk og penger. Blant de mange pågående sakene jeg gransker, er to særlig interessante. I disse sakene er to unge personer allerede dømt til døden for blasfemiske uttalelser og sitter innesperret i påvente av at ankene deres skal bli behandlet. Den ene er en frittalende universitetslektor som ble anmeldt av sine studenter. Han har vært fengslet i elleve år. Den andre er en ung kvinne som risikerer å bli hengt for å ha delt blasfemisk innhold på internett. Hun har i skrivende stund sittet i fengsel i over tre år.
…
Som journalist har jeg alltid vært opptatt av å slippe til alle slags stemmer, og det har vært viktig for meg også i arbeidet med denne boken. Derfor har jeg lovet meg selv å tørre å lytte til alle, også til de som utøver vold i islams navn. Jeg har valgt å gå inn i ubehagelige situasjoner for å kunne stille kritiske spørsmål til enhver aktør. Uten et kritisk blikk blir journalister lite annet enn mikrofonstativer. Det ønsker jeg ikke å være. Utenom de som anklages for blasfemi, ville jeg også nærme meg de som begår vold for å hevne krenkelser mot profeten Muhammed. En av dem er en ung drapsmann som skjøt og drepte en blasfemimistenkt amerikansk statsborger inne i en rettssal. Hva får en ungdom til å begå et slikt brutalt og kaldblodig drap?
Ikke akkurat noen skjønnmaling
Ingen skal beskylde Atta Ansari for å skjønnmale den pakistanske kulturen han selv og hans familie kommer fra. Tvert imot. Som journalist med et ben i hver kultur har han åpenbart blitt sluppet inn på steder en etnisk norsk journalist neppe hadde fått tilgang til. Og han har benyttet anledningen godt.
Ansaris prosjekt har vært å sette lyset på all den vold som har fulgt i kjølvannet av blasfemianklager, fordi noen hevdes å ha krenket den såkalte profeten som døde for 1400 år siden. Og han har gått grundig til verks. Det hadde nok ikke vært like greit for en etnisk norsk journalist å reise rundt på landsbygda i Pakistan, oppsøkt politi, domstoler og fengsler, og fått sentrale folk i tale.
At det i hele tatt ble et prosjekt har utgangspunkt i Rushdiesaken, der Khomeini i 1988 avsa en fatwa, en religiøs ordre, om å drepe forfatteren Salman Rushdie for å ha skrevet boken Sataniske Vers. Ansaris far, som innvandret fra Pakistan til Norge for å skaffe seg og sin familie et økonomisk bedre liv, var helhjertet supporter av at Rushdie burde drepes. Det var han tilsynelatende helt til drapsforsøket på forleggeren William Nygaard i Dagaliveien i Oslo i 1993. At en slik fatwa kunne få som følge at en forlegger fem år senere kunne bli utsatt for et attentat i Oslo, ble for mye for hans far. Det ble for nært, og han begynte å tvile.
Men i Pakistan tviles det åpenbart ikke, og i særdeleshet ikke i provinsen Punjab, der de fleste pakistanske innvandrere i Norge kommer fra. Der anklagene om blasfemi – sanne eller usanne – fremsettes for å ramme noen man ønsker å skade, og samtidig fremheve seg selv som en «god muslim» som ønsker å beskytte «profetens ære». Skal man virkelig bli populær bør man prøve å ta livet av en som blir beskyldt for blasfemi, og aller helst lykkes med det. For med berømmelsen følger ære og rikdom for seg selv og familien i form av pengegaver fra folk som synes at handlingen bør belønnes.
Et samfunn ødelagt av islam
Det er dette forfatteren har søkt å avdekke og presentere på en forståelig måte for norske lesere. Har han lykkes med dette? Bare delvis. Han får i hvert fall leserne til å forstå at Pakistan – det vil si den del av landet han har reist rundt i – er et korrupt og gjennområttent samfunn, gjennomsyret av religion. Et folk der islam gjennom århundrene (også før Pakistan ble opprettet som egen stat i 1947) har ødelagt folks evner til å tenke fritt og selvstendig.
Etter hvert blir det vanskelig å følge tråden fra den ene horrible historien til den andre. Historier der oppdiktede beskyldninger kan få en intetanende person til i verste fall å bli lynsjet til døde av en mobb som vil vise for alle at man er villig til å gjøre alt for å straffe den som «krenker profeten» og koranen, eller i beste fall bli satt i fengsel. Ikke for å sone en dom, men for å bli beskyttet fra mobben av en forståelsesfull fengselsdirektør.
Egentlig er det ingen tråd å følge, bortsett fra at leseren får inn med teskje i all sin gru hva kombinasjonen av religion og kultur gjør med et samfunn. Der det ene ikke lar seg skille fra det andre, og der folks tankesett gjennom århundrene er formet av, eller ødelagt av, islam.
Som kjent registrerer ikke Statistisk Sentralbyrå (SSB) religiøs tilhørighet i sine oversikter over befolkningens sammensetning. Men ut fra antall medlemmer i de utallige muslimske menigheter antas det at det bor ca. 200.000 muslimer i Norge, hvorav rundt 40.000 kommer fra Pakistan (1. og 2. generasjon). Langt de fleste har kommet gjennom familieinnvandring, herunder «arrangerte» ekteskap eller kanskje mer presist, tvangsekteskap. Etter å ha vært gjennom Ansaris bok er det lett å forstå hvilken religiøs og kulturell ballast disse har tatt med seg fra hjemlandet.
Boken gir dessuten et dypdykk inn i hvor livsfarlig en berettiget eller uberettiget beskyldning om blasfemi kan være i Pakistan. Det er naivt å tro at dette ikke også sitter i ryggmargen på mange av pakistanerne som har bosatt seg i Norge.
Nå skal slett ikke vi i HRS skjære alle norsk-pakistanere over én kam. Svært mange av dem er godt integrert og bidrar så det holder for å få samfunnet til å gå rundt. Men hvor er de sekulære pakistanerne, de som har forlatt religionen og kulturen og som bare ønsker å leve sine liv i fred – akkurat som alle oss andre? Burde ikke nettopp de være de første til å ta et oppgjør med islam og den kulturen de kommer fra?
Forfatteren tar ikke det oppgjøret, han bare beskriver hva han har opplevd på sine reiser rundt i Punjab. Vi vet det selvsagt ikke, men man får uvegerlig en mistanke om at å ta et slikt oppgjør ville ha fått personlige konsekvenser for forfatteren og hans familie.
Men det er egentlig like greit, de fleste som leser boken vil instinktivt reagere sterkt på de historiene han omtaler. Det er naivt å tro at kulturen forsvinner når man passerer Svinesund.
De som etter gjennomlesing av boken fremdeles mener at den pakistanske innvandring til Norge har vært en berikelse, bør snarest revidere oppfatningen.