De aller fleste av oss som har barn, har kjøpt en putteboks eller et bankebrett til barna da de var små. Det er gjerne en firkantet, en trekantet og en rund åpning i lokket på boksen eller på platen, og klosser som har tilsvarende form skal puttes ned i riktig åpning. «Å, så flink!» sier vi når toåringen med enkelhet putter den trekantede klossen i den trekantede åpningen og det dunker lystig i bunnen av boksen. Av og til har toåringen et søsken på fem som henter en hammer og slår voldsomt for å få den runde klossen med makt ned i det firkantede hullet, i sinne og sjalusi over all oppmerksomhet og skryt som tilfaller toåringen, men det fungerer ikke. Det skaper bare masse hyl og skrik og ikke minst støy av den virkningsløse dunkingen.
Venstresidens putteboks
Venstresidens forhold til minoriteter er litt som putteboksen. Det er egentlig enkelt med minoritetene, de har noen felles kjennetegn som gjør dem enkle å få gjennom hullet, og så vanker det skryt når man får det til. Når det er opplest og vedtatt, endog ved lov, at man er ekstra sårbar hvis man har en religion som avviker fra flertallets eller en hudfarge som er annerledes enn den vinterbleke norske, eller om man seksuelt tiltrekkes av eget kjønn eller har et kjønnsuttrykk eller -opplevelse som avviker fra det biologien har utstyrt oss med, ja, da er det jo best om de samme vedtatt sårbare er fornøyde med særbehandlingen.
Mange representanter for minoritetsmiljøene oppfører seg da også slik at de passer i gjeldende hull i den oppsatte putteboksen, og da er alt såre vel. Lokket kan tas av og klossene puttes tilbake i riktig hull – igjen og igjen. Det er bare å ta en kikk på minoritetsmiljøet som mest iherdig har ropt om å få være firkant i venstresidens putteboks. Gang på gang puttes den firkantede klossen i riktig hull. Moskemiljøene roper om islamofobi og etniske minoritetsrepresentanter roper om strukturell rasisme, til venstresidens respons som minner mest om en mors «så flink!».
Men så har du de som ikke vil være kloss og de som ikke passer i det dertil tilpassede hullet. Ikke bare skal de få kjeft, de utløser raseri. Ofte er raseriet mot disse «avvikerne» sterkere enn mot noen majoritetsrepresentant, og årsaken er allmennmenneskelig samtidig som den strider mot den samme venstresidens påstand om at alle mennesker er helt like. Det er vi selvsagt ikke, og hvordan normalpsykologien fungerer på dette området kan vi gjenta, her hentet fra saken Vi vender ryggen til våre svakeste:
Inn- og utgrupper
Paul Bloom, professor i psykologi ved Yale Universitet, og forfatter av blant annet Against Empathy, forklarer godt hvordan vi kategoriserer hverandre i inn- og utgrupper. At vi alle kategoriserer hverandre er ingen hemmelighet. Vi søker mot dem som likner oss selv, og ubevisst sorterer vi mennesker i slike grupper.
Det er mye forskning som viser hvordan vi ubevisst tillegger inngrupper høyere kvaliteter enn utgrupper. Mennesker i ens egen gruppe er smartere eller mer trengende, de fortjener mer enn andre og så videre.
På den annen side: Når det gjelder en utgruppe, tillegger vi medlemmer i utgruppen negative kvaliteter, og anser menneskene som utgjør gruppen mindre komplekse og kompetente enn oss selv og egen inngruppe. Flere studier viser at det er mindre sannsynlig at vi tilskriver komplekse og dype følelser til en gruppe utenfor oss selv.
Hvis gruppen utenfor er noen vi ikke liker, som vi er redde for, vil vi ofte se dem som villmenn. Hvis gruppen utenfor er noen vi liker, men som vi ikke er redde for, ser vi dem ikke som motstandere, vi ser dem snarere som barn.
Det moralske aspektet
Ingen av disse helt normale kategoriseringsmekanismene er nøyaktige, og de er ikke moralske. De er bare rent ut menneskelige. Men nettopp det moralske aspektet er det problematiske med stereotypier. Selv om stereotyper er helt nøyaktige, selv om de utgjør sammendrag av statistikk fra en gruppe, er det mange tilfeller der det er moralsk galt å dømme noen basert på gruppemedlemskap.
Vi bør dømme mennesker som enkeltpersoner.
Det moralske aspektet ved stereotypier er interessant å se på når man skal forstå hva vi tenker om andre grupper. Vi ønsker å være bevisst egalitære, bevisst ikke-rasistiske, og bevisst tenke på individer som individer og ikke la stereotyper, spesielt stygge stereotyper, påvirke vurderingene våre. Forskning viser faktisk at vi lykkes godt med nettopp dette.
I USA har sosialpsykologer være opptatt av dette i lang tid, og de har årlig stilt et representativt utvalg spørsmålet «Ville du stemt på en kvalifisert afroamerikaner som president?»
Skjermdump: YouTube
Dersom du ser på grafen Bloom presenterer, vil du se at på et bestemt tidspunkt midt på nittitallet, svarte omtrent alle respondentene at de ville stemt på en kvalifisert, sort presidentkandidat. Innen 2000 var det bred konsensus i det amerikanske folk – ingen gjennomgående rasisme var å spore, tvert i mot.
Valget av Barack Obama viser at dette ikke bare var folk som lyver når de blir stilt spørsmål, det gjenspeiler virkelig et ærlig, bevisst egalitært synspunkt. Folk er opplyste og bevisste nok til ikke å la seg påvirke av stereotypier.
Likevel oppstår altså de absurde påstandene om strukturell rasisme – at alle hvite er bærere av en iboende rasistisk grunnstamme. Dette er svada.
Moderne vestlige mennesker er svært lite rasistiske, tvert i mot er vi særdeles bevisste på at stereotypier ikke skal brukes til å kategorisere enkeltindivider.
Men hva er det da som gjør at akademikerne kan fnyse foraktfullt av enhver nordmann som tilhører «livets harde skole», mens de omfavner ukultur de kan posere med?
Akademias nedlatende avsky for «mannen i gata» er langt mer systematisk enn rasismen de påstår finnes. Alle som ser ut som dem selv, men bor på feil adresse og ikke snakker det elitistiske stammespråket, er gjenstand for en nedlatenhet som ender i forakt. Det er en samfunnsutvikling som er gjennomført destruktiv, men den kan forklares ved å se på hvilke grupper som defineres som henholdsvis inn- og utgrupper.
(…)
Som Bloom er inne på: Vi tillegger inngrupper høyere kvaliteter. Vi antar dermed at «våre egne», altså nordmenn, er flinkere og smartere enn andre. Samtidig defineres nordmenn av «livets harde skole» som utgruppe. Dermed skapes både en forventning om at etniske nordmenn bør tåle mer enn andre, samtidig som de svakeste tillegges negative kvaliteter og lettere sees på som noen beist.
Den «humane, antirasistiske bølgen» er i realiteten sterkt preget av stereotypier som mangler den vesentlige moralske komponenten. Dermed skyller antirasismen iskaldt over eldre, barn, lavtlønnede og uutdannede. De er «inne», men likevel «ute», og viktighet og menneskeverd er nedvurdert – de er avvikere som ikke hører hjemme i elitenes inkluderende, antirasistiske samfunnsforståelse.
En venstresidig forståelse av folk av annen etnisitet er omvendt – «ute», men likevel «inne». Som primært utgruppe-kategorisert tillegges de forenklet fungering med mindre kompliserte følelser, samtidig som de vurderes «innenfor» og dermed skal ha like rettigheter som inngruppen forøvrig. Det er i dette venstresidens frelserkompleks oppstår:
Vi skal redde dere, dere trenger oss for å kunne lykkes.
Jødene og deres like
En ting er at eldre, barn, lavtlønnede og uutdannede ikke passer inn. Langt verre synes det å være når minoriteter ikke passer inn i tankeskjemaet. Man kan bare tenke på jødene og hvilket pågående raseri de utløser. Verdens mest forfulgte folkeslag, ofre for holocaust og nylig ofre for en ren massakre så grotesk at detaljene er vanskelig å ta innover seg. Og på samme tid er de vellykkede, ressurssterke og fulle av motstandskraft og trygghet i at de har et land det er verdt å kjempe for å bevare.
De trenger ikke venstresiden for å lykkes, de lykkes utmerket alene, de har ikke noe passende hull i putteboksen. Raseriet er til å ta og føle på. I fullt alvor sitter «kloke stemmer» på venstresiden og påstår at «From the River to the Sea» ikke er et antisemittisk slagord, i beste sendetid kan jødene beskyldes for å bedrive folkemord uten at det løftes et øyebryn. Et tips kan jo være å spørre seg hvordan det hadde slått an å bruke slagordet «From the Sea to the Sea, Europe will be Free» myntet på en annen minoritet. Om europeere hadde tatt til gatene og taktfast ropt om at området mellom Middelhavet og Barentshavet skulle vært fritt for muslimer, så vet ethvert menneske at det ville skapt ramaskrik – med rette.
Ei heller eks-muslimer passer i putteboksen, de utløser også hyl, skrik og påstander om at de er islamofobiske og rasistiske – av en venstreside som aldri har kjent islam på kroppen og skal «forsvare» en «rase» mot en representant av samme etniske minoritet som de skal beskytte. Det er absurd, men talende for putteboksmentaliteten og fortvilelsen over klossene som ikke passer i hullene.
Eksemplene er flere, som når lesbiske kvinner blir anmeldt og etterforsket som hatkriminelle fordi de sier og skriver at menn ikke kan være kvinner, lesbiske og mødre. Lesbiske kvinner er selv seksuelle minoriteter, men oppfører de seg ikke som den klossen de er tiltenkt å være, den som passer i hullet i putteboksen, da er helvete løs.
Tilsvarende er det med Subjekt-redaktør Danby Choi, som med koreansk herkomst og homofil legning burde holdt seg for god til å ha kontroversielle meninger og attpåtil være vellykket og profilert. 15.000 underskrifter ble samlet inn for å unngå at Choi skal tale ved og nedlegge krans ved Henrik Ibsens grav 17.mai.
Selvsagt handler noe av venstresidens krakilske adferd om meninger de ikke liker, men det handler også om noe mer. Det handler om minoritetsrepresentanter som ikke ikler seg den offerrollen de i «godhetens» navn har fått utdelt. De skal straffes ekstra hardt.