For to år siden, i artikkelen «Oppdrettspolitikerne blant oss», foretok vi en gjennomgang av kvalifikasjoner og yrkeserfaring hos en del av våre mest kjente politikere. Vi gjorde det fordi vi hadde en mistanke om at det ikke sto spesielt bra til, og vi fikk våre mistanker mer enn bekreftet.
Sannheten synes å være at de viktigste beslutninger som tas for vårt lands fremtid, tas av politikere som i svært liten grad er kvalifisert til å styre landet. Det hjelper ikke at det er 169 representanter på Stortinget så lenge det overveiende flertall av dem mangler kvalifikasjonene som behøves. Derfor gjøres det gale beslutninger.
Konsekvensene av de gale beslutningene vil i beste fall kunne lindres fordi staten har mer enn nok penger til å rette opp de feil som begås. Et godt eksempel på det er innføring av strømstøtte for å unngå ekstreme elektrisitetsregninger for privatpersoner som jo politikerne er avhengige av for å sikre gjenvalg. Et aksjeselskap har som kjent ingen stemmerett, derfor ble det da heller ikke gitt strømstøtte til den kraftkrevende industri.
I verste fall blir feil begått av politikerne feid under bordet og snakkes ikke om. Og så lenge mediene ikke omtaler dem, vil heller ikke velgerne vite hva som skjer. Dessuten er velgernes hukommelse kort.
Uriktige opplysninger
Vi i HRS skal ikke mene så mye om betente politiske saker, så som klimakrise, strømkrise, rikinger som drar til Sveits osv. Det er ikke vår oppgave å mene så mye om slike saker, det er nok av andre medier der våre lesere kan skaffe seg informasjon om disse temaene.
Derimot er det godt innenfor det vi kan ha sterke meninger om når våre politikere og mediene formidler halvsannheter eller direkte usannheter til det norske folk.
La oss ta noen eksempler.
Parisavtalen
Igjen – det er ikke HRS sin oppgave å mene så mye om hvilken effekt utslipp av CO2 har på jordens klima. Det eneste vi vet med sikkerhet er at dersom man øker innholdet av CO2 i luften i et drivhus, trives plantene bedre. Spør enhver gartner.
Det vi også vet er at våre politikere i 2015, i den såkalte Parisavtalen, forpliktet Norge til innen 2030 å redusere utslippene av CO2 med 55 prosent i forhold til 1990-nivået. De fleste av FNs medlemsland har forpliktet seg til det samme. Det som da fremstår uforståelig, er hvordan norske politikere kan tro at et land som i over 100 år har basert seg på billig vannkraft kan forplikte seg til å kutte like mye CO2 som land som bruker brunkull i sine kraftverk. Polen og Tyskland har stort sett gått over fra brunkull til norsk gass, og har derved redusert sine CO2 utslipp vesentlig. Men Norge har alltid basert seg på billig vannkraft, og vil fortsette å gjøre det. Derfor har vi per i dag kun kuttet 4 prosent av utslippene siden 1990, og må altså kutte de resterende 51 prosent i løpet av de neste seks år. For å greie det hjelper det ikke å fylle landet med Teslaer.
Tidligere statsråd Ola Borten Moe satte halen på grisen i et intervju med Dagbladet den 4. februar i år, og senere i Debatten på NRK den 13. februar, der han omtalte målet som «totalt urealistisk» og de praktiske konsekvensene som «dyre og dårlige». Men han måtte ut av regjeringen for å si det.
Men noe blir tross alt gjort. 25 prosent av Norges totale utslipp av CO2 kommer fra utvinning av olje og gass i Nordsjøen. Ved å legge kabler fra land og ut til oljefeltene kan oljeselskapene slutte å bruke gasskraftverkene som lager elektrisitet fra den gassen de selv produserer. Da kan de heller selge gassen til Tyskland, slik at den kan brukes i de tyske gasskraftverkene, som igjen sender strøm tilbake til Norge gjennom utenlandskablene. Denne strømmen kan deretter sendes ut til plattformene i Nordsjøen til bruk i produksjonen av olje og gass. For oljeselskapene er dette helt sikkert greit – alle utgiftene ved elektrifiseringen utgiftsføres jo i regnskapene. Effekten etter skatt er at 78 prosent av utgiftene kompenseres gjennom lavere petroleumsskatt til staten, det vil si oss.
Vi får neppe noen gang vite hvem som først fant på denne «geniale» løsningen for å redusere Norges utslipp av CO2. Vi tviler på at vedkommende noensinne vil stå frem i norske medier å si at det var jeg som foreslo det.
Til tross for at tallenes tale er klare – det er komplett umulig å kutte 51 prosent av norske CO2 utslipp på seks år – så fortsetter regjeringen å si at dette er mulig. Statsminister Støre og de øvrige statsrådene vet selvsagt at Ola Borten Moe har rett. I stedet for å erkjenne at det er komplett umulig for et land basert på vannkraft å kutte like mye CO2 utslipp som et land som har produserer strøm på brunkull, velger de i stedet å lyve for det norske folk.
Det eneste redelige hadde vært å erkjenne at det var feil å inngå Parisavtalen.
Utenlandskablene
Samme type løgner har skjedd når det gjelder utenlandskablene som knytter det norske el-nettet til det europeiske. Da konsesjon for kablene ble gitt uttalte norske politikere at dette bare ville ha minimal betydning for norske strømpriser. Men ikke alle trodde på dette.
Investor Øystein Stray Spetalen utfordret i 2014 lederen for Agder Energi til å vedde 1 milliard kroner på at forskjellen i strømpriser mellom Norge og Tyskland/England før og etter strømkablene ville bli større enn 2 øre i 2024, noe Agder Energi og Statkraft hadde hevdet. Det veddemålet aksepterte ikke Agder Energi. Vi vet alle hva som skjedde – hadde de gjort det hadde Spetalen tjent en milliard.
Konsesjonene ble gitt da Erna Solberg var statsminister, og hun uttalte i 2013 at kablene kunne føre til «litt høyere priser». Hverken Erna Solberg eller Jonas Gahr Støre har i ettertid erkjent at konsesjonene aldri burde blitt gitt. I stedet for å innrømme at de tok feil, prøver de å skylde på alle andre.
Siv. ing. Kjell Erik Eilertsen har i en artikkel i Nettavisen den 25. august 2022 gitt en instruktiv forklaring på årsakene til strømkrisen. Dette er anbefalt lesning.
På samme måte som ved Parisavtalen ser vi altså at våre politikere velger å lyve for velgerne. Det de burde ha gjort var selvsagt å erkjenne at de hadde tatt feil, for deretter å rette opp feilen.
Rikinger til Sveits
Ikke mange land i Europa har formuesskatt, og de som har det har relativt lave satser. Norge skiller seg ut ved å ha en høy skattesats. I 2024 er den på 1,1 prosent på formue over 20 millioner kroner.
De som har formue i form av aksjer i en produksjonsbedrift og ikke har nok penger i banken til å betale skatten, har to alternativer. Enten ta ut utbytte fra selskapet eller selge aksjer. De fleste velger å ta ut utbytte.
Men da oppstår et annet problem – man må skatte av utbyttet man tar ut. Skatten utgjør i 2024 37,8 prosent av det utbyttet man tar ut av selskapet, selv om pengene går rett tilbake til staten for å betale formuesskatt og utbytteskatt og man selv sitter igjen med 0,00 kroner.
Sympatien med bedriftseierne som rømmer landet er begrenset både hos politikerne og mediene. Det er en allmenn oppfatning at de burde ha blitt boende i Norge og bidratt til fellesskapet. Men det er en «liten detalj» som politikerne og mediene ikke har fått med seg, og det er at de fleste selskapene er notert på Oslo Børs der aksjene omsettes fritt. Dette betyr at selskapene eies av en rekke aksjonærer, gjerne en norsk hovedaksjonær og en rekke utenlandske aksjonærer.
De fleste har fått med seg at utenlandske aksjonærer ikke betaler formuesskatt til Norge – de skatter til det landet der de er bosatt. Men så lenge aksjeloven bestemmer at alle aksjonærer skal behandles likt, må også de utenlandske aksjonærene få nøyaktig det samme prosentvise utbytte som den norske aksjonæren får, selv om de ikke har noen skatt å betale. Dette tapper norske bedrifter for betydelige beløp. Og skatten må betales selv om selskapet går med underskudd og egentlig ikke har råd til å betale utbytte.
At betaling av utbytte for å betale skatt også omfatter tilsvarende utbytte til utenlandske aksjonærer som ikke behøver å betale skatt, synes norske politikere og medier å hoppe bukk over. Det sitter en del jurister på Stortinget, men de færreste har antagelig gravd seg dypt nok ned i aksjeloven til å ha fått med seg dette.
Investoren Jan Petter Sissener, som fremdeles bor i Norge, har skrevet mye klokt om dette, for eksempel denne artikkelen i Nettavisen den 21. mars i år.
Om skattereglene hadde vært annerledes dersom politikerne hadde stilt de riktige spørsmålene om den totale belastningen for bedriftene, vet vi ikke. Uansett – konsekvensene av de regler våre politikere vedtar, må frem.
Vi tror at enten er våre politikere kunnskapsløse eller så er de fullstendig på det rene med hva som skjer, men gjør det likevel. Begge deler er like ille.
Havvind
Som de fleste nok har fått med seg har regjeringen nylig forpliktet seg til å subsidiere utbygging av havvind i Nordsjøen med 23 milliarder kroner. Det finnes nemlig ingen muligheter for at havvind noen gang vil bli økonomisk lønnsomt. Da blir spørsmålet – hvorfor er dette så viktig for norsk strømforsyning at staten er villig til å bruke et slikt beløp på det?
Ifølge Gunnar Stavrum i Nettavisen har selskapet som har fått kontrakten japanske eiere, verftskapasitet i Nederland og Belgia og havvindbase i Esbjerg i Danmark. Det er derfor lite sannsynlig at utbyggingen vil komme norske leverandører til gode. Men kan utbyggingen ha andre positive følger for Norge, for eksempel lavere strømpris for folk flest?
Det er én ting vi alltid må huske på, og det er at strøm er ferskvare. I samme øyeblikk som noen setter på en kokeplate, så må denne strømmen produseres ett eller annet sted. Totalt produserer Norske kraftverk rundt 154 TWh i året. Det havvindprosjektet der Støre nå har lovet bort 23 milliarder kroner i subsidier for å få realisert, vil ferdig utbygd i beste fall kunne produsere 7 TWh i året.
Nå er det bare det at på Hamar befinner det seg en ordfører som har kjempet gjennom etablering av et datasenter for kinesiskeide TikTok. Onde tunger hevder at datasenteret skal brukes til å lagre kattevideoer og videoer av dansende småjenter, og TikTok er derfor spesielt populært blant barn og unge. Ferdig utbygd vil datasenteret alene ha behov for 1,3 TWh.
Problemet er at TikTok gjør det usikkert om Nammo på Raufoss får tilstrekkelig med strøm til å utvide produksjonen av artillerigranater, til tross for krig i Europa. Så lenge strøm tildeles etter «først-til mølla» prinsippet kom TikTok foran Nammo i køen. Det bekymrer neppe ordføreren i Hamar. Dessuten ligger Raufoss på den andre siden av Mjøsa.
Med andre ord – TikTok alene vil legge beslag på nærmere 1 prosent av den samlede norske strømproduksjonen. For å sitere konsernsjef Morten Brandtzæg i Nammo på Raufoss:
Prosjektet er et kinderegg fra helvete: Det kan bli en katastrofe for innlandsindustrien, svekke forsvarsevnen og skade Norges anseelse i Nato.
Ikke nok med det – i Skien har kommunen greit å få Google til å etablere et enda større datasenter som ferdig utbygd vil ha behov for mellom 2 og 7 TWh. Dette kan worst case utgjøre 5 prosent av Norges totale strømproduksjon.
Regnestykket blir da meget enkelt. Disse to datasentrene alene vil kunne forbruke like mye strøm som vindkraftverket i Nordsjøen vil være i stand til å levere. Selvsagt forutsatt at det blåser sånn akkurat passe. Hvis det ikke blåser, eller vindturbinene stanser av andre grunner, må strømmen kompenseres fra utlandet via utenlandskablene – med de konsekvenser det vil få for strømprisene for alle oss som bor i Sør-Norge.
Gjennom etablering av disse to datasenterene er vi vel egentlig akkurat like langt? Bortsett fra at dette har kostet oss 23 milliarder skattekroner?
Innvandring og asyl
Det er ikke noe HRS har omtalt oftere enn de problemene den ukontrollerte innvandringen har hatt for samfunnstryggheten. Bortsett fra de som holder seg orientert via det som ofte noe foraktelig kalles «alternative medier», herunder rights.no, synes resten av befolkningen å leve i lykkelig uvitenhet om de økonomiske og menneskelige kostnadene innvandringen har påført landet.
Som følge av en sterk øking av antall asylsøkere ble ansvaret for å behandle asylsøknader overført fra departementet til Utlendingsdirektoratet (UDI) i 2001. Dette var bekvemt for politikerne – de slapp pågang fra pressen i enkeltsaker og kunne i stedet skylde på UDI.
Siden da har utlendingspolitikken stort sett vært fraværende hos våre to største partier – Ap og H. Bortsett fra til stadighet å hevde at det er vi som ikke er flinke nok til å integrere ikke-vestlige innvandrere, og at det derfor må bevilges stadig større beløp for å rette opp i dette. At store grupper innvandrere slett ikke har til hensikt å la seg integrere, er noe man ikke snakker høyt om. For hvorfor skulle de egentlig det så lenge det er fullt mulig å leve i Norge slik de gjorde i hjemlandet, og til og med få betalt for det.
I den grad innvandringen har kommet opp som tema, har man gjerne skyldt på tidligere regjeringer. Dette toppet seg i 2015 da over 5.000 «flyktninger» ble sendt over grenseovergangen på Storskog ved Kirkenes av Russland, antagelig for å teste ut den norske grensekontrollen. Daværende statsminister, Erna Solberg, syntes handlingslammet og gjorde absolutt intet for å stoppe invasjonen. Ikke før en fra politiets utlendingsenhet (PU) rett og slett stengte grensen for alle som ikke hadde visum til Norge.
I vår artikkel av 2. februar 2016 offentliggjorde vi hva som i realiteten hadde skjedd, og hvem som hadde stoppet asylstrømmen. Våre opplysninger kom fra en intern kilde i politiet og ble derfor ikke delt av andre medier.
Kildene våre forteller at 30.november 2015 skjedde følgende: En ansatt i PU hadde fått nok av det irregulære spillet. Vedkommende gikk opp på grenselinjen der en russer kom med en ny ladning pass fra «flyktninger». Den kontante beskjeden som kom fra denne politibetjenten var:
– Ingen passerer grensen uten visum i passet!
En forfjamset russer måtte snu, med passene i hånd, og ta seg tilbake til «flyktningene» ved den russiske grensestasjonen.
Til tross for det som skjedde i 2015 har politikerne unnlatt å ta tak i de underliggende problemer. Vi har en utlendingslov og en utlendingsforskrift som gjennom årene er kraftig liberalisert, og som derfor gjør det stadig vanskeligere å få kastet ut folk som ikke skal være her.
Grunnen til at det er blitt slik er politikernes manglende vilje til å fatte «upopulære» vedtak, det vil si vedtak som får en hærskare av interessegrupper og organisasjoner (som stort sett alle er offentlig finansierte) til å rope ut om umenneskelighet og rasisme. Og hverken venstresiden eller store deler av Høyre vil ha slike beskyldninger på seg.
Og da kommer vi til selve «rotårsaken», det vil si den underliggende årsak til at det har blitt slik det har blitt.
Kampen om gjenvalg
Som vi startet med ovenfor, i artikkelen «Oppdrettspolitikerne blant oss», blir det stadig flere yrkespolitikere på Stortinget. Dette er personer som har startet som ungdomspolitikere og gått gradene innad i partiet i håp om en gang å bli politisk rådgiver eller statssekretær i et departement som ledes av en statsråd fra deres eget parti. Eller i beste fall – bli valgt inn på Stortinget for en periode på fire år (eller helst mer). Lønnen er god, det er ikke mange andre steder man får en grunnlønn på 1,1 millioner kroner, uten noen tidligere yrkeserfaring å vise tilbake på. For å oppnå en slik posisjon er mange beredt til å gjøre nær sagt hva som helst.
Man skal ikke ha vært lenge i lokalpolitikken for å erfare hva som kan skje. I en kommune som undertegnede kjenner så alt for godt, ble et nominasjonsmøte «kuppet» av såkalte ungdomspolitikere som deretter plasserte seg selv i alle posisjoner. De som ikke aksepterte å innordne seg den nye ledelsen ble deretter utsatt for slik mobbing at de meldte seg ut av partiet og forlot politikken.
Dette er ikke noe spesielt for den kommunen og det partiet eksemplet ovenfor er hentet fra. Dette kan skje overalt, i alle kommuner og fylkeskommuner, og i alle partier. Alle midler er tillatt – det er kun den enkeltes samvittighet som setter grenser. Den legendariske partisekretæren i Ap – Haakon Lie – sa en gang at «Arbeiderpartiet er faen ingen søndagsskole». Ap er ikke alene om å gjøre seg fortjent til den karakteristikken.
Konsekvensen er at de faglig dyktige personene ofte velger vekk politikken og får godt betalte jobber andre steder, mens middelmådighetene havner på Stortinget. Og dette gjentar seg hvert fjerde år, for da står kampen om å bli gjenvalgt. Da er det selvsagt fristende for en samferdselsminister å tilgodese sitt eget fylke med noen veiprosjekter som kan brukes i valgkampen for fire nye år på Stortinget.
Et annet eksempel er at byrådet i Oslo, ledet av Høyre, finansierte en ramadanpyntet gate, åpenbart for å tiltrekke seg viktige muslimske velgere, som normalt stemmer på partier på venstresiden. Det var neppe noen kampsak for Oslo Høyres medlemmer å bruke kommunens skatteinntekter til å markere ramadan midt i påsken.
Det er nok av eksempler på at folkevalgte politikere kjemper igjennom tvilsomme prosjekter som man mistenker kun er ment for å styrke kandidaturet ved senere valg til Stortinget.
Et aktuelt eksempel er samferdselsminister Jon-Ivar Nygård (Ap) som er fra Fredrikstad, og som nylig fikk lagt inn nytt dobbeltspor mellom Råde og Fredrikstad i Nasjonal Transportplan (NTP). Dette til tross for at BaneNor i lengre tid har arbeidet med ny trase fra Råde og direkte til Sarpsborg, i stedet for omveien om Fredrikstad. Samtidig stanset han bevilgningene til ny E18 mellom Oslo og Asker som allerede er kommet godt i gang frem til Høvik. Dette medfører at neste etappe av E18, det vil si tunnel under Sandvika sentrum, skyves ut i det blå og arbeidene stanser opp.
Felles for politikernes «hjertesaker» er at de sjelden er samfunnsøkonomisk fornuftige, de tjener helt andre formål.
Panem et circenses
Uttrykket «panem et circenses» er latin og betyr direkte oversatt «Brød og sirkus». Uttrykket skriver seg fra de romerske keisernes forsøk på å passivisere sine borgere slik at de ikke gjorde opprør, og borgernes egen villighet til å la seg bestikke med overfladiske og dekadente gaver.
Når vi ser på samfunnsutviklingen de siste 20-30 år så fremstår det gamle romerske utrykk stadig mer relevant. Selv om det alltid vil være noen som faller utenom, så har folk det stort sett bra her i landet, uansett om de er i inntektsgivende arbeid eller om inntekten skriver seg fra NAV. Samtidig synes folk flest å være stadig mindre interessert i hva som skjer i samfunnet rundt seg. Årsaken kan være at de fleste stort sett får informasjonen fra de store TV-kanalene, særlig NRK og TV2, der underholdningsprogrammene dominerer. Hvis man ikke også følger med på utenlandske nyhetskanaler, noe de færreste gjør, så fanger man ikke opp hvor mye i de norske nyhetsprogrammene som er direkte feil.
For de av oss som etter beste evne presenterer virkeligheten slik vi mener den er, er det deprimerende hvor lite folk bryr seg. Der hvor franske bønder hadde dekket motorveiene med tonnevis med tomater, godtar de fleste av oss tingenes tilstand og fortsetter å stemme på de samme politikerne som gang på gang påfører staten enorme utgifter man i andre land ikke hadde godtatt. Men flertallet av oss godtar det fordi vi har et oljefond som forlengst har passert 17 tusen milliarder kroner som regjeringen kan saldere budsjettet med.
Et samfunn der de fleste synes at tilværelsen er grei nok og ikke engasjerer seg politisk, har gitt personer med ambisjoner på egne vegne gode muligheter til å skaffe seg verv i kommunestyrer, fylkesting og på Stortinget. Og desto høyere opp i det politiske systemet man kommer, desto viktigere er det å si de rette tingene. Derfor måtte Ola Borten Moe vente med å si sin hjertens mening om CO2 kutt til han var ute av regjeringen. Vi har en utenriksminister som synes mer opptatt av å skape fred i Midtøsten enn å fremme Norges interesser i utlandet. Vi har en statsminister som først sparker sin utenriksminister på grunn av akkurat de samme forhold som Erna Solberg er sterkt kritisert for, og deretter utnevner samme eks-utenriksminister som norsk ambassadør til USA.
Uansett hvor mange utgifter våre folkevalgte påfører staten så vil utgiftene kunne dekkes av oljefondet, verdens største statseide fond – og folk flest aksepterer det. Man kan bli deprimert av mindre.
Winston Churchill skal en gang ha sagt at demokrati er den minst dårlige styreform. Det kan helt klart diskuteres om han hadde rett.