Da den danske studien ble presentert med en pressemelding 3. april var det, som jeg har registrert, ingen i mainstream media (MSM) som omtalte den. Et utdrag av pressemeldingen ble publisert hos Journalisten, som er en yrkesorientert nettavis for Norsk Journalistlags medlemmer, men så ble det taust.
Kanskje ikke så underlig, for som overskriften til Journalisten viser «Ny forskning: Tilbakeviser myter om de som leser alternative medier».
Brukerne av alternative medier
Myten i denne sammenhengen er at studien «Who are the users of Danish alternative media? A survey study on the prevalence of alternative news use in Denmark and profiles of the users» finner at den «typiske brukeren» av alternative medier er menn, tilhører den voksne delen av befolkningen og bor i rurale strøk (langt fra maktens sentrum). Ellers kjennetegner brukerne av alternative medier (AM) av at de:
- ikke vender ryggen til MSM, tvert om: de oppsøker MSM mer enn andre,
- ikke tilhører noe ekkokammer,
- er mer politisk venstre- eller høyreorientert enn andre, men ikke ekstreme,
- har en sterk interesse for politikk,
- befinner seg på alle utdanningsnivåer.
Med andre ord er brukerne av AM politisk orienterte som tilsier et samfunnsengasjement, der man søker informasjon og fakta om gitte saker. Har man for eksempel lest noe i MSM kan man søke i AM, eller omvendt, for å se om det er mer å hente.
Forskeren av studien, Miriam Kroman Brems, påpeker at funnene som viser en sterk sammenheng mellom AMs nyhetsbruk og høy politisk interesse, er «en egenskap som vanligvis anses som en demokratisk ressurs». Men noen ganger blir åpenbart denne demokratiske ressursen tolket som en trussel. Nettopp å være politisk interessert og benytte ulike medier tilsier at man neppe tilhører noe ekkokammer, selv om disse sikkert også finnes – men da både i MSM og AM.
Akkurat sistnevnte, at det finnes ekkokammer i MSM, tror jeg få, om noen, i MSM tror på. De er jo «redaktørstyrt» må vite. Eksistensen av ekkokammer i MSM tror neppe Kroman Brems på heller, da hun forklarer såkalte ekkokammer med at brukerne «ikke eksponeres for innhold fra de etablerte nyhetsmedier».
Implisitt: MSM kan vi ha tillit til, AM må vi være mer kritisk til. Eller er det noe jeg overså?
Hva er alternative medier?
Når Kroman Brems konkluderer med at det er grunn til å dempe bekymringene overfor AM, sier hun følgende:
– Jeg vil si at i dansk sammenheng er det ingen grunn til altfor stor bekymring. Dette må forstås i lys av det danske mediesystemets spesielle karakter, hvor det generelt er høy tillit til nyhetsmediene, en sterk offentlig sektor, og hvor den offentlige debatt gir plass til det som kan oppfattes som ekstreme synspunkter.
Norske forhold er likt de danske, men likevel er det noe som skurrer et sted, for hvis den offentlige debatt har plass til dette meningsmangfoldet, ja endog «ekstreme synspunkter», hvorfor vokser det frem så mange AM? Hva er det MSM ikke greier å levere på?
Før vi ser på det, må vi ta et skritt tilbake og finne ut hvordan AM faktisk defineres. Ifølge Kroman Brems diskuteres det fortsatt hvordan begrepet «alternative medier» skal defineres. Opprinnelig ble AM benyttet for å beskrive hovedsakelig venstreorienterte sider med progressive agendaer og med kapitalistisk kritikk, mens det nå blir brukt for å betegne (overveiende høyreorienterte) nettsteder. Kroman Brems velger å benytte AM som et paraplybegrep i en ikke-normativ definisjon, det vil si der AM selv har erklært seg eller oppfatter seg som et korrektiv til den offentlige debatten som de dominerende MSM setter agendaen for.
Dette finner vi igjen i tidligere journalistikkstudier, blant annet her, av Tine Ustad Figenschou og Karoline Andre Ihlebæk (som også Kroman Brems lener seg på), hvor det heter at hvordan AM skal defineres har vært gjenstand for omfattende debatt i medieforskningen. Om AM sies det følgende (kildereferanser tatt bort):
I forskningen ble alternative medier fortolket (og til dels idealisert) som en progressiv motstand mot kapitalistiske krefter, som tjener det etablerte, og ikke tar grasrotas bekymringer på alvor. De siste årene har forskere i større grad satt søkelys på alternative medier som er høyrevridde, og det refereres ofte til «ytre høyre». Hva som plasseres innenfor ytre høyre, er diskutabelt, men kategorien kan forstås som en fellesbetegnelse for partier og andre politiske aktører, inkludert alternative medier, som befinner seg til høyre for den tradisjonelle konservative høyresiden. Sekkebetegnelsen spenner fra aktører som vektlegger tradisjon, nasjon og trygghet kombinert med et forsvar for individuelle friheter, til mer ytterliggående grupperinger som også fremmer rasisme, antisemittisme og antidemokratiske holdninger.
Det heter også hos Figenschou/Ihlebæk at grensene mellom det de kaller «profesjonelle og alternative aktører» aldri har vært absolutte. I tillegg følger den digitale utviklingen har gjort det langt enklere for enhver amatør eller politisk aktivist å lansere sin egen nyhetsside på nett, der brukerne kan velge og vrake, som Kroman Brems uttrykker det, mens Figenschou/Ihlebæk påpeker at «i dagens medielandskap der terskelen for å etablere nye initiativer er lavere, er også grensene mer uklare enn før». Også de havner på «en definisjon som vektlegger at alternative medier tar en strategisk motposisjon og fremmer sin egen rolle som et korrektiv til de dominerende etablerte mediene». Det heter videre:
Ofte blir begreper som «uavhengig» eller «alternativ» satt i sammenheng med en tydelig og politisert kritikk av samfunnets eliter og etablerte medier. Studier viser at kritikken fra alternative medieaktører rettes mot journalister på et individnivå (journalister som ikke utfører jobben sin i henhold til idealene), men også på et strukturnivå (dårlig journalistikk skyldes kommersielle rammer eller politisk ideologi). Kritikken kan også ta form som saksrettet eller personrettet kritikk og kan i noen tilfeller gå over i sjikane eller hets.
Det begynner i min tolkning å danne seg et bilde. Da alternative medier først og fremst var forbundet med aktivister fra venstresiden var det ikke all verden å bry seg om (ingen av disse AM-ene har da heller gjort seg spesielt bemerket, slik jeg tolker det), men når det kom mer konservative AM-er på banen – ikke minst med kritikk av MSM – da ble det hele mer «truende».
For hva som befinner seg «til høyre for den tradisjonelle konservative høyresiden», krever en konstant grense (og definisjon). Når denne konstante grensen ikke finnes, da samfunnet heller ikke er i en konstant situasjon, blir det å definere noen i «ytre høyre» altfor enkelt. For vi skjønner tegningen til Figenschou/Ihlebæk når de snakker om «rasisme, antisemittisme og antidemokratiske holdninger», men hva som er rasisme, antisemittisme og antidemokratiske holdninger gjøres det ikke rede for. Er det rasisme å være kritisk til innvandringspolitikken og islam? I disse dager utspiller det seg jo antisemittiske holdninger midt på lyse dagen, endog med vold mot både politi og journalister, uten at det skaper store overskrifter. Og hva kan tolkes som antidemokratiske holdninger – for eksempel at en uttrykker politiske holdninger som ikke er allment akseptert, ikke minst av de dominerende MSM?
Innvandring
Så langt vet vi at (de fleste) AM er et korrektiv til MSM, men vi vet lite om hvorfor dette korrektivet bare har økt i omfang. Det vi derimot ser er at mye av forskningen på AM konsentrerer seg om de som oppfattes som høyreorienterte, der ideologi og politisk posisjon blir oppfattet som en slags trussel. Langt på vei forklarer Figenschou/Ihlebæk dette selv:
Der venstrevridde alternativmedier i hovedsak kritiserer eierskapsstrukturer, forretningsmodeller og kommersiell vridning, kritiserer høyrevridde alternativmedier at journalister og redaktører er del av en kulturell og politisk samfunnselite og dermed partiske i sin journalistiske praksis. En viktig motivasjon for alternativmediene er derfor å løfte fram temaer og stemmer som ikke kommer fram eller blir dekket av de tradisjonelle mediene. For mange høyrevridde medier er et tematisk søkelys på negative konsekvenser av innvandring (ofte politisk islam, kriminalitet, kulturelle og sosiale endringer) en viktig fellesnevner, og de har derfor også blitt omtalt som innvandringskritiske alternativmedier. Det finnes derimot en stor variasjon når det gjelder hvor dominant dette temaet er, og flere høyrevridde medier har en breiere tematisk profil. Forskning viser at journalister synes det er vanskelig å vite hvordan de skal møte kritiske utspill, spesielt fra høyrevridde aktører. Et resultat av dette er at det ofte blir en opphetet offentlig debatt når høyrevridde mediekritiske aktører nærmer seg det profesjonelle feltet ( … ).
Når vi samtidig vet at langt de fleste i MSM tilhører den politiske venstresiden, bør det ikke overraske noen at det blir gnisninger mellom MSM og konservative AM. Det er bare at ryktene om AM, som MSM selv er god til å formidle, ikke holder mål, noe altså forskningen til Kroman Brems bekrefter. Selv har jeg aldri skjønt denne motstanden til AM, ikke minst for de fleste AM jo nettopp henter saker fra MSM, om så med et mer kritiske eller utdypende blikk. Det motsatte, altså at MSM henter saker fra AM, ser vi ikke. Denne «ekkokammer-ideen» som man prøver å lime til AM er derfor kanskje mer et ekkokammer som befinner seg i de ulike MSM-redaksjonene.
Det så vi også da «faktasjekkerne» i Faktisk.no for noen år siden ikke kunne utstå alternative medier som virale vinnere. «Faktasjekken» konkluderte med at det var «et nettverk av ekkokammer» som gjorde at saker fra for eksempel Document.no og Rights.no gikk viralt. Etter denne «sjekken» ble HRS/Rights.no og Hege Storhaugs forfatterside strupet på sosiale medier, sikkert til stor glede for nettopp MSM (som også eier Faktisk.no). Det er dette som er antidemokratiske holdninger og en trussel mot ytringsfriheten, som jeg ikke forstår at politikere og forskere bare kan overse. Skjønner de ikke sprengstoffet i denne strukturen?
Fremveksten av «høyrevridde medier», som Figenschou/Ihlebæk omtaler dem, finner kanskje sin forklaring i at nettopp mange av dem har en viktig fellesnevner i søkelyset på negative konsekvenser av innvandring – fordi MSM unngår dette temaet. At de/vi blir omtalt som «innvandringskritiske alternativmedier» styrker antakelig bare brukerne enda mer på at MSM ikke tar dette temaet alvorlig nok. Det blir en underlig spiral, der MSM mister tillit på feltet, mens AM styrker sin.
Dette minner meg om et leserinnlegg som ble publisert i Journalisten i fjor sommer. Under tittelen «Leser pressefolk alternative medier?» stilte Leif Osvold seg undrende seg til MSMs totale avvisning av AM.
Jeg er ofte enig i det jeg leser, men også uenig, og særlig irritert over konspirasjonsteorier, fiendebilder og masterplaner som fremsettes. Men også dette hører til den intellektuelt nysgjerrige lesers plikt. Vi opplyste mennesker kan da ikke bare lese det vi er enig i, når vi vet innholdet på forhånd? Vi trenger å lese kontrære meninger, som både provoserer og tirrer, og ikke minst pusher vitebegjærligheten. Nysgjerrighet er en nødvendig egenskap for journalister. Den synes dog å være fraværende i norske medier.
Grunnen til at jeg kom på det, er at samme Osvold er en av våre sterkeste kritikere. Faktisk kritiserer han oss så ofte (og mye) at jeg til slutt ga (tidsmessig) opp å forholde meg. Men Osvold har gode poenger, og jeg vil tro at mange støtter hans synspunkter i denne saken. For er det noe som mangler i MSM, så er det nysgjerrighet.