Le Figaro skriver om den innvandrede volden som rir Frankrike som en mare. I en rekke saker beskrives skolevold, og i likhet med i Norge kryper alderen på voldsutøverne nedover, samtidig som omfanget øker.
Det er ikke lenger så vanskelig for folk å uttale seg om voldens opphav, det er ikke lenger slik at voldsutøvernes innvandrerbakgrunn holdes skjult. Det er ikke så underlig at berøringsangsten til slutt har forduftet, for svært mange av ofrene for det som beskrives som ultravold er innvandrere selv også, både jenter og gutter.
Et tilfeldig offer
Debatten om vold blant unge blusser stadig opp, nå sist grunnet drapet på en 15 år gammel skolegutt som ble angrepet etter skoletid. Han gikk rett fra musikktime til sin egen voldelige død, tilsynelatende en død han ble et tilfeldig offer for. Få meter fra skolen møtte han en guttegjeng som gikk til angrep – etterhvert en standard form for voldsutøvelse, mange mot én – og han hadde ingen sjanse til å kunne forsvare seg. Etter å ha svevd mellom liv og død på sykehuset, døde han til slutt av skadene han var påført. Fem mot en i én bakgate. Det er dette som er ultravold.
Le Figaro var tilstede da Les Sablons-skolen arrangerte minnestund for 15-åringen Shemseddine. Fortvilelsen og frykten i hele miljøet er åpenbar.
– Shemseddine var en sosial person, som hadde mange venner, ingen bekymringer. Vi har kjent ham siden vi var små , sier to ungdomsskoleelever etter samlingen.
– Ingen forstår hvorfor dette skjedde. Han hadde ingen forhistorie, legger en av de to til og tørker en tåre. Flere deler denne bekymringen.
– Vi kjenner lille Shems godt. Han er en god gutt, hardtarbeidende, han har hjulpet moren sin mye siden faren døde. Han ville bli advokat, sier en trist mor som venter på datteren etter skolen.
I dette arbeiderklasseområdet som mange innbyggere ønsker å beskrive som rolig, sjokkeres folk av voldsbølgen på høylys dag.
Spesielt siden det kommer like etter enda et voldelig angrep på en mindreårig: Samara, en tenåring som går på Arthur Rimbaud-skolen i Montpellier.
– Det er ikke mulig, må vi forlate Frankrike? Allerede i Montpellier var det en tragedie med denne stakkars gutten, og nå her…, klager en mor og vugger sin sovende sønn i en barnevogn. Og en elev svarte henne, øynene hennes fortsatt røde: – Men hvor vil du bo? Det er det samme overalt!
– Om morgenen sender du barna dine til skolen, og på ettermiddagen ringer de deg for å fortelle deg at du skal komme og hente dem på sykehuset eller likhuset, sier en annen mor.
Bekymringen for hvor de eventuelt skal flytte ser ut til å prege mange. I mange tilfeller har de ingen alternativer. De bor i et arbeiderstrøk og har ikke råd til å kjøpe eller engang leie noe i et tryggere nabolag. De sitter fast i volden selv om de vil ut av den. Den er over alt, i alle arbeiderstrøk, i små byer akkurat som i store byer.
Nettopp dette er det politiske sviket. Inkluderings- og mangfoldspolitikken lemlester og dreper ikke dem som vedtar den. Det er alltid samfunnets svakeste som er de største ofrene. Det er de som får kjenne innvandringen på kroppen.
Selve skolen og skolegården er inngjerdet, men det er virkningsløst for voldsutøvere som venter på andre siden av gjerdet.
Mens foreldre og elever hittil har tenkt at det er trygt ute så lenge det er lyst, er denne troen gjort til skamme. Volden kan ramme når som helst og hvem som helst. Selv ikke barn er trygge for gjengene, selv ikke på høylys dag er det trygt. Og minst av alt er det trygt for innvandrere som ønsker å leve sekulært.
Intern, innvandret justis blant barn
Mens det i Norge heldigvis har blitt stuerent å snakke om æreskultur, omfatter det norske fokuset primært kvinner og barn som lever under mennenes sosiale kontroll. I denne analysen ligger en farlig glipp, for tankene om ære og kontroll er ikke avgrenset til å gjelde innvandrede muslimske menn. Vokser man opp i slik tankegang er det naturlig nok alminnelig at man selv blir en del av et slikt verdisyn. Barn har det nettopp med å bli et produkt av sine omgivelser, og dette belyses godt av den franske storavisen.
Saken om Samara, som ble nevnt i forbindelse med minnestunden for Shemseddine, belyser nok et innvandret voldsfenomen; fenomenet der muslimske ungdommer utøver sosial kontroll og påfølgende grov vold mot en jente som kler seg i vestlige klær og sminker seg. Le Figaro beskriver hvordan mobbingen og hetsen hadde foregått over tid.
Saken har nådd flere franske medier. Muslimske ungdommer filmet Samara med mobiltelefonene sine, la ut videoer av henne og kalte henne «kuffar», altså vantro. Særlig ett bilde av Samara, der det oppfordres til å voldta henne, skal ha vært med på å utløse det enorme voldsengasjementet mot henne, samt et bilde der det er lagt på et kaninøre-filter over Samara.
Den 2. april ble det planlagte angrepet utført. Tre muslimske jenter skal ha dratt Samara etter håret og overlevert henne til en gjeng på «omtrent tjue personer». Samara var sjanseløs. Hun ble så grovt skadet at hun ble lagt i kunstig koma da hun kom til sykehuset, skriver avisen La Depeche. Det fremkommer også i både Le Figaro og La Depeche at Samara hadde fryktet angrepet på forhånd, og at moren hennes hadde forsøkt å gi beskjed til skolen om at datteren ikke måtte slippes ut av skolebygget med mindre det var noen andre som kunne gå sammen med henne. Denne meldingen skal skolen ikke ha fått med seg, og Samara gikk ut alene likevel, i sine vestlige klær, mens de islamsk tildekkede ventet utenfor.
Avmakt
Franskmennene har åpenbart innstilt seg på en hardere linje enn Norge hva gjelder reaksjoner mot grov ungdomsvold, og i begge tilfeller er voldsutøvende ungdom siktet for drapsforsøk. Men å få bukt med volden er et lengre lerret å bleke – og muligens et umulig ett. De politiske debattene i landet omhandler hvordan man kan gjøre skolene tryggere (ikke ulikt her hjemme), der det framsettes krav om flere ansatte i stillinger som rådgivere og sosialarbeidere, men jevnt over synes det å være en stemning av avmakt.
Som Le Figaro skriver, foregår ultravolden samtidig som politikerne møtes og forfatter sine handlingsplaner. Den er her og nå, det er vanskelig å vite hva som kan gjøres. Volden skjer jo, og den er ekstrem. Forsøket på å kople skole og nærmiljø for å få bedre forebyggende tiltak synes å tilhøre kategorien «for lite, for sent», og verken penger eller ansatte er størrelser som kan trylles fram.
I tillegg foregår en stor del av hetsen og voldsforherligelsen på sosiale medier, og Le Figaro beskriver fenomenet «happy slapping», der vold filmes med mobilkamera og ofte publiseres i sosiale medier umiddelbart. Det er ren fornedringsvold, og ikke bare øker den i omfang, den utøves også av stadig yngre barn.
I et avsnitt om uttalelsene til Emmanuel Macron, vises avmakten til fulle.
«Det foregår mye vold bak skjermene og på sosiale nettverk», understreket republikkens president under en tur til en parisisk skole på fredag, og forklarte at han på dette punktet vil fortsette å » stille spørsmål ved plattformenes ansvar».
I Tours (Indre-et-Loire), sist onsdag, ble en 14 år gammel jente angrepet av fem andre unge jenter i alderen 11 til 14 år, rett ved skolen deres.
– To av gjerningspersonene filmet åstedet mens de deltok i volden. Videoene ble nesten samtidig kringkastet på sosiale nettverk, et fenomen kjent som «happy slapping», sa Tours statsadvokat, Catherine Sorita-Minard.
– Varslene som kommer tilbake til oss fra rektorene er så forferdelig, sier en leder fra Kunnskapsdepartementet.
– Vi kan distribuere hva vi vil, jeg ser ikke hvordan det er mulig å kjempe mot denne typen fremmedgjøring …
Når Macron foreslår noe så håpløst som å stille de sosiale medieplattformer til ansvar for volden som spres på plattformene, forstår man egentlig at slaget er tapt. Det finnes vel knapt et menneske som tror at unge mennesker slutter å være voldelige dersom de ikke kan dele volden i sosiale medier, men uttalelsen er et tidsbilde på både avmakt og desperasjon. Desperasjon etter å legge skylden for samfunnsutviklingen over på noen andre enn politikerne selv.
Interessant nok brukes begrepet «fremmedgjøring» på en ny måte. Franskmennene er fremmedgjorte i sitt eget samfunn, de står til halsen i et voldsproblem de ikke kan bli kvitt. Det må med rette kalles ultravold.
Hovedill: Skjermbilde YouTube, France24