Meny

Antisemittisme

Israel må gjengjelde Irans angrep

Yama Wolasmal, NRKs korrespondent i Midtøsten, forteller torsdag morgen at Iran har lidd under sanksjoner i flere tiår, og framstiller det som underlig at EU støtter nye israelske sanksjoner mot landet etter dets massive angrepet på Israel forrige helg. Bare de mest ekstreme i Israel ønsker krig, fastholdt Wolasmal, som om krigsinitiativene og angrepene fra den islamske republikken og dets proxyer snarere er som legitim kommunikasjon å regne. Men Israel har ikke noe valg. Landet er nødt til å vise styrke overfor enhver aktør som utgjør en eksistensiell trussel.

Julie Dahle

Julie Dahle

Publisert:

Det var underlig å våkne til morgennyhetene på NRK denne uken. Plutselig hadde statskanalen oppdaget Sudan, det krigsherjede afrikanske landet der millioner er drevet på flukt og det kjempes blodige kamper mellom regjeringsstyrker og den paramilitære gruppen RSF. Sudan, landet der de sultende faktisk ser sultende ut, fikk en kortvarig oppmerksomhet som unektelig opplevdes som et avbrudd i NRKs strøm av pro-palestinske oppdateringer fra Gaza.

Kanskje var det ikke så rart om journalistene i statskanalen måtte bruke noen minutter eller timer på å samle seg om hvordan Midtøsten-dekningen skal foregå framover. De fleste mennesker forstår jo at det er en «game changer» når Iran går til angrep med hundrevis av droner og missiler. Men det tok selvsagt ikke lang tid før både regjering og statskanal var ferdige med Sudan og innstilt på å formidle budskapet: Norge er et veldig viktig land som kan snakke med alle parter slik at det ikke bryter ut storkrig i Midtøsten.

Forutsigbart var det selvsagt, og det kommer til å fortsette å dure i vei fra utenriksminister Espen Barth Eide (Ap) om dette; Norge må bruke sin påvirkningskraft til å få Israel til ikke å «eskalere en veldig farlig situasjon». Som om angrepet fra Iran var noe helt nytt og ferskt noe, og at Hamas har operert alene på Gaza. Enhver israeler vet selvsagt at Iran allerede driver krig. Den islamske republikken og dets mullahstyre har alt å gjøre med 7. oktober.

Alle parter

Når Andreas Kravik (Ap), statssekretær for utenriksminister Espen Barth Eide, sitter på Dagsnytt 18 og framholder at Norge er en veldig viktig aktør, er det direkte pinlig å være vitne til. Norge har selvsagt ingen mulighet til å påvirke hva verken Israel, Hamas eller Iran foretar seg militært eller på andre måter, men et Ap med stadig synkende oppslutning har likevel magemål til å påstå noe slikt. De har «kontakt med alle parter» påstås det, der de tilsynelatende later som de ikke forstår at det er den proxy-krigen det er og har vært siden den iranske revolusjonen. Som om en slik kontakt er noe å skryte av. Det er snarere en skam å opprettholde kontakt med terrorbevegelser, og noen effekt har det da heller ikke. Det Kravik kunne vært ærlig på er hvor omfattende det iranske terrornettverket i Midtøsten i realiteten er.

Det amerikanske forskningssenteret The Wilson Center har gitt en oversikt over Irans islamistiske proxyer i Midtøsten. De redegjør for hvordan Teheran har allierte blant mer enn et dusin store militser, noen med egne politiske partier, som utfordrer sittende myndigheter, blant disse Hamas. Irans revolusjonsgarde og elitestyrken Quds har pumpet våpen, gitt trening og økonomisk støtte til militser og politiske bevegelser i minst seks land: Bahrain, Irak, Libanon, de palestinske områdene, Syria og Jemen.

De mest aktivt tilstedeværende terrorgruppene i Israel som styres fra Iran er Hamas, Palestinsk islamsk jihad, Hezbollah, samt Houthiene som opererer i Rødehavet.

Det er sikkert behagelig for den norske regjeringen å kalle disse terrororganisasjonene «aktører» eller «parter», men de representerer altså det islamske diktaturet i Iran og dets blodige ønske om å jevne Israel med jorden.

Stikk i strid med den pengedryssende dialog-politikken som føres av Norge, er det engang slik at det er tydelighet, sanksjoner og struping av midler som kan dempe Iran og regimets proxyer i Israel og landene rundt. Verden ser annerledes ut gjennom amerikanske analytiske briller enn gjennom norske, og The Wilson Center fokuserer på Trump-administrasjonens tydelighet i utenrikspolitikken og framholder at dette var viktig og riktig politikk.

Mellom 1995 og 2022 sanksjonerte fem administrasjoner – Clinton, Bush, Obama, Trump og Biden – 11 iranske proxy-grupper i fem land. De sanksjonerte også 89 ledere fra 13 grupper støttet av Teheran.

  • Clinton-administrasjonen (1993 – 2001): tre grupper (Hizbollah, Hamas, Palestinian Islamic Jihad) og seks ledere
  • George W. Bush-administrasjonen (2001 – 2009): tre grupper (Hizbollah, Hamas, Palestinian Islamic Jihad) og 14 ledere
  • Obama-administrasjonen (2009 – 2017): én gruppe (Kataib Hizbollah) og 34 ledere
  • Trump-administrasjonen (2017 – 2021): seks grupper (Ansar Allah, Asaib Ahl al Haq, Harakat Hizbollah al Nujaba, Zaynabiyoun Brigade, Fatemiyoun Division, Al Ashtar Brigades, Saraya al Mukhtar) og 32 ledere.
  • Biden-administrasjonen (2021 – ): fjernet betegnelsen fra én gruppe (Ansar Allah) og sanksjonerte tre ledere.

Mellom 2017 og 2020 innførte Trump-administrasjonen 40 prosent av alle sanksjonene noensinne innført. Den utpekte syv grupper og 32 ledere knyttet til Iran. Et av president Trumps viktigste utenrikspolitiske mål var å begrense Teherans regionale innflytelse og støtte til militante grupper over hele Midtøsten. «Fra Libanon til Irak til Yemen, finansierer, bevæpner og trener Iran terrorister, militser og andre ekstremistiske grupper som sprer ødeleggelse og kaos over hele regionen», sa han i mai 2017. «I flere tiår har Iran fyrt opp under sekteriske konflikter og terror.»

Trump-administrasjonen «har vært nådeløs i sin bruk av sanksjonsverktøy for å øke presset på det iranske regimet, ikke bare for dets støtte til terrorisme rundt om i verden, men for dets åpenbare menneskerettighetsbrudd i eget land», sa Nathan Sales, utenriksdepartementets koordinator for terrorbekjempelse, til journalister i november 2020. «Vi er fortsatt forpliktet til å holde regimet ansvarlig for blodsutgytelsen de har begått over hele verden på steder som Sør-Amerika, i Europa, i Syria, i Libanon, i Jemen og andre steder.»

Den oppmerksomme kan registrere den korte oppsummeringen av Biden-administrasjonens begredelige innsats og gjøre seg noen tanker om den norske innsatsen i samme slengen. Når det nå ligger an til eskalering og storkrig bør det være åpenbart at Norge, med sin selvgode «vi snakker med alle parter»-politikk og massive økonomiske støtte til terror, ikke akkurat har stort å være stolt av hva gjelder fredsforebygging.

Vi er dessverre landet som tror det samme i utenrikspolitikken som i landets klasserom. Kaster man penger og hjelpevilje på de voldelige, så vil de sikkert slutte, synes å være mantraet. Dessverre er det kontraproduktivt, for verden er i enkelte tilfeller svært enkel: Det du kaster penger på, det vokser, helt uavhengig av om det er godt eller fælt. Kaster man penger på vold og terror, får man mer vold og terror.

Må vise styrke

På lederplass er ikke Jerusalem Post i tvil om hva Israel må gjøre. De må slå tilbake. Faksimilen viser med all tydelighet at de mener alvor.

Argumentene for å slå hardt tilbake er da også vesentlige, og jo mer man tar dem innover seg, jo verre framstår den norske regjeringens ståsted. Støre-regjeringen, med Barth Eide i spissen, stiller seg faktisk på side med den islamske republikken ved å innta en insisterende «ikke ta igjen!»-holdning.

Angrepet understreker en kritisk realitet: Alliansen mellom Israel og flere sunni-arabiske nasjoner – smidd ikke ut av tilhørighet, men som et bolverk mot Teherans aggressive holdninger – forblir intakt. Land som De forente arabiske emirater, Bahrain, Jordan, Egypt, Marokko og, uoffisielt, Saudi-Arabia ser på trusselen fra Iran som å overskygge andre regionale uenigheter. Dette delte perspektivet på sikkerhetsspørsmål, spesielt Irans atomambisjoner og regionale hegemoni, understreker nødvendigheten av en enhetlig holdning mot felles trusler.

Den nylige luftangrepet fra Iran tjener som en sterk påminnelse om hva som står på spill. Irans handlinger var ikke bare et forsøk på å destabilisere Israel, men var også rettet mot å bryte de gryende alliansene Israel har dyrket med sunni-arabiske stater. Denne strategien reflekterer Teherans ønske om å isolere Israel og samtidig avlede global oppmerksomhet fra dets egne militære evner og atomambisjoner.

Mens Norge tviholder på minnet om de for lengst døde Oslo-avtalene, er det nettopp Abraham-avtalene med en normalisering av forholdet mellom Israel og muslimske land som ønsker ro i regionen som er farbar vei i møte med et ekstremt aggressivt Iran. Og da må det brukes et språk som diktatorer forstår: Styrke, maktdemonstrasjon og gjengjeldelse. Man må forstå hvem motstanderen er og respondere deretter. Man kan som en parallell se på de mest ettergivende europeiske landene i møte med masseinnvandring fra muslimske land. Det er disse landene som har de største problemene, det er disse landene som drukner i vold.

Garanti for altomfattende krig

I så henseende er det interessant å se hva militærhistorikeren Victor Davis Hanson fra Hoover Institution sier. Hoover Institution tilhører Stanford University og er et forskningssenter for offentlig politikk som fremmer prinsippene om individuell, økonomisk og politisk frihet. På X skriver Hanson en svært så frisk analyse som samsvarer med hva The Wilson Center og Jerusalem Posts konklusjoner. Under overskriften ««Ikke gjør det!» — Eller ti måter å garantere en altomfattende krig» ramser han opp ti punkter over mislykket og svært farlig politikk ført av demokratene under Biden.

Uten å gjengi hele listen, kan vi gjengi et utvalg for å oppsummere:

2. Ødelegg hardt tilkjempet avskrekking. Trekk brått ut av Afghanistan. Overgi våpen for 50 milliarder dollar til terrorister. Forlat en ny ambassade til 1 milliard dollar. Forlat en ombygd flybase til $300. Forlat tusenvis av NATO-allierte, tusenvis av amerikanske kontraktører og tusenvis av afghanske allierte. Mist 13 marinesoldater i en forferdelig kamp for å komme seg ut, mens dere dreper afghanske sivile i et angivelig «rettferdig slag». Kall hele den amerikanske ydmykelsen en imponerende tilbaketrekning.

5. Dull med terroristen Iran. Framstå ivrig etter å gjenoppta Iran-avtalen. Løft sanksjoner. La 100 milliarder dollar i oljeprofitt strømme inn i den iranske pengebingen. Gjenopprett hjelpen til den palestinske terrormyndigheten og Hamas. Ignorer Hizbollahs terrorisme. Fjern terrorbetegnelsen på houthiene. For det meste ignorer over 120 iranske angrep på amerikanske installasjoner. Overfør suspenderte midler til Iran med en rate på 1,2 milliarder dollar for hvert amerikansk gissel Iran tok.

6. Press Israel til ikke å ødelegge Hamas – og til å ikke svare på missil- og droneangrep mot det israelske hjemlandet. Tru med å avskjære militærhjelp til den eneste demokratiske regjeringen og lengstværende amerikanske allierte i Midtøsten dersom den utsletter Hamas. Signaliser til Midtøsten at det er økende avstand mellom Israel og Amerika. Prøv å undergrave, hvis ikke styrte den valgte regjeringen i Israel. Overfør amerikanske våpenlagre fra Israel til Ukraina. Ignorer tusenvis av raketter skutt opp av Hamas og Hizbollah, og 100 000 israelere internt fordrevet fra hjemmene sine.

Hardtslående? Definitivt, og med et Norge badet i pro-palestinsk propaganda over tid, neppe heller forståelig for den norske venstresidige folkesjela. Vi vet hva det kommer til å gå i her hjemme, mens Israel har fiender som ønsker hele staten utradert på alle kanter. I Norge vil det forutsigbare fokuset være preget av talepunkter som gjerne kan settes opp i en form for avkryssingsbingo til bruk ved NRKs sendinger:

  • Vi må legge press på Israel så situasjonen ikke eskalerer
  • Vi er en veldig viktig aktør i Midtøsten
  • Den høyreekstreme faren truer – Netanyahu er vår alles fiende
  • Det er ikke en religiøs eller ideologisk konflikt
  • Nå må vi ha fokus på den økende islamofobien her hjemme
  • I møte med særkrav må vi gi etter, da vil vi få fred

I møte med en historisk, eksistensiell trussel mot vestlige, demokratiske frihetsverdier og mot jødene, kommer Norge forutsigbart til å fastholde at det er vår egen skyld og at de islamske kravene er berettiget. Det er rett og slett en nitrist tid å leve i, og ikke minst må man kunne se at unnfallenhet faktisk også skader de menneskene som forsøker å kjempe seg ut av klørne på islamske mørkemenn. Det er mange iranere som står på Israels side nå. De husker en tid før det menneskefiendtlige mullahstyret. For roper du «kvinne, liv, frihet» står du på Israels side. Så enkelt er det.

Noe av det farligste i det gjennomtrygge, late Norge er troen på at sinne og hevn alltid er irrasjonelle størrelser og det moralsk riktige alltid er å være tilbakeholden. Er man som Israel omgitt av fanatiske følelsesstyrte islamister, er det eneste rasjonelle å vise styrke i et format som skremmer dem. For å forstå hvor viktig dette er, kan vi ta opp igjen et tidligere benyttet eksempel; Nietzsches ideer om moral som feighet. Han hevdet at tradisjonell moral oftest er nettopp feighet. Å ta humanistiske avgjørelser gjøres oftest ikke fordi folk er gode mennesker, det gjøres fordi de er for redde til å gjøre noe annet. Når denne feigheten kamufleres som moral, utelukkes muligheten til å gjøre det beste, fordi ingen kan være et godt menneske uten å integrere egen evne til aggresjon. Uten noen evne til å si nei vil du stå overfor mennesker og situasjoner der de hever innsatsen, og du taper. Det er umulig å ta slik ledelse på alvor, og Israel vet det. Det er derfor de må gjengjelde Irans angrep.

Les mer