Det er mer enn ti år siden boken The Righteous Mind – Why Good People are Divided by Politics and Religion ble utgitt, boken som også gikk sin seiersgang her i Norge. Den amerikanske sosialpsykologen og professoren Jonathan Haidt har spesialisering i moralpsykologi og moralske følelser, og med boken redegjorde han for hvorfor begreper som rettferdighet og frihet forstås på så ulike måter på høyre- og venstresiden i politikken. Venstresidens problem er ifølge Haidt at den ikke klarer å forstå at høyresiden kan ha gode motiver.
Så fulgte Haidt opp med boken The Coddling of the American Mind: How Good Intentions and Bad Ideas Are Setting Up a Generation for Failure, skrevet i samarbeid med ytringsfrihetsekspert og jurist Greg Lukianoff. Også denne gang var fokus på hva som kan gjøres for å bedre både samfunnet og debattklimaet i en tid der overbeskyttede unge mennesker krever «safe spaces» og «trigger warnings». Haidt og Lukianoff viste hvordan tre nye usannheter har blitt vevet inn i den amerikanske barndommen og i utdanningsinstitusjonene, og funnene har direkte overføringsverdi til resten av den vestlige verden. Usannhetene er «What does not kill you makes you weaker»; stol alltid på følelsene dine; og livet er en kamp mellom gode mennesker og onde mennesker. Haidt viser hvordan troen på disse usannhetene er skadelige for unge menneskers sosiale, emosjonelle og intellektuelle utvikling. Det gjør det vanskeligere for dem å bli autonome voksne som er i stand til å navigere gjennom livet, sier Haidt.
Et godt intervju med Haidt vedrørende temaene han er opptatt av kan du se her:
Den engstelige generasjonen
Nå er Jonathan Haidt igjen aktuell, denne gang med boken The Anxious Generation – How the Great Rewiring of Childhood Is Causing an Epidemic of Mental Illness. Haidt tar for seg generasjon Z, altså de som er født etter 1996, og hvordan denne generasjonen er mer ulykkelig og deprimert enn noen generasjon før dem – vel å merke i den vestlige verden. Haidt gir smarttelefonene og sosiale medier skylden, og kaller den omfattende skjermbruken blant de unge for et sosialt eksperiment med skrekkelige følger.
Sosiolog Kjetil Rolness skrev nylig om boken i Aftenposten, og oppsummerte slik:
Sosiale medier gjør ungdom syke
I 2012 var Instagram-konto og mobiler med frontkamera – særlig Iphone 4 – blitt ny ungdomsstandard. Samtidig begynte pilene å peke nedover for deres mentale helse: mer angst, depresjon, tristhet, bekymring, ensomhet, selvskading og selvmordstanker.
Dette er bare en korrelasjon og ingen kausalitet, hevdes det ofte i debatten om medieeffekter. Men Haidt viser hvordan forskning etter 2019 i stor grad bekrefter at sosiale medier (merk: ikke skjermbruk generelt) er en viktig årsak til økte psykiske plager blant unge, og særlig blant jenter.
Forklaringen styrkes også av den sammenfallende helseforverringen over hele den vestlige verden. Haidt har til og med et eget lite avsnitt om Norge, basert på blant annet Ung-HUNT-undersøkelsen og Folkehelserapporten.
Det finnes mer belegg. For eksempel FHIs nye studie av 2000 unge i Bergen. De som hadde symptomer på angst og depresjon svarte oftere at de føler seg «overveldet» av alt som skjer på sosiale medier, og «overvåket», fordi alle ser hva du gjør, hvor du er og hvem du er sammen med.
Forskningsprosjektet bak boken har interesserte kunnet følge på After Babel, der mange, inkludert undertegnede, har mottatt nyhetsbrev på e-post etterhvert som Haidt har lagt ut nye funn. Særlig er de norske funnene interessante for oss nordmenn, og de samsvarer med funn i øvrige nordiske land. Haidt la ut avsnittet Tenåringenes psykiske lidelsesepidemi er internasjonal, del 2: De nordiske landene på nettsiden for ganske nøyaktig ett år siden.
Korrelasjon eller kausalitet
Haidt har hatt mye fokus på hvorvidt epidemien av psykisk lidelse blant ungdom i Vesten faktisk skyldes skjermbruk og sosiale medier, eller hvorvidt fenomenene bare sammenfaller i tid. Han mener å ha bevist at det er kausale årsaker, altså at det er økt skjermbruk og sosiale medier som gjør at ungdom i dag er langt mer ensomme og depressive enn hva ungdom var før smarttelefonenes inntog.
Spesielt interesserte kan finne innvendingene mot Haidts konklusjon på nettsiden hans: Her er 13 andre forklaringer på den psykiske helsekrisen for ungdom. Ingen av dem fungerer.
Haidt presiserer som følger, i teksten som er basert på Jean M. Twenges argumenter:
Jeg tror at den største grunnen til å tvile på de fleste av de andre forklaringene er at de ble foreslått av amerikanere for å forklare amerikanske mønstre, men nedgangen skjedde på samme måte på samme tid i de fleste landene i den utviklede verden, som Zach og jeg har vist i våre innlegg om anglosfæren og om de nordiske landene. Det går bare ikke an å argumentere for at amerikanske skoleskytinger, akademisk press eller reseptbelagte opioider førte til at tenåringsjenter overalt fra Island til New Zealand begynte å sjekke inn på psykiatriske avdelinger på omtrent samme tidspunkt tidlig på 2010-tallet. Det var smarttelefonene, som de alle fikk på omtrent samme tid.
Jean og jeg mener at en av de 13 teoriene faktisk er riktig og viktig; det kan bare ikke forklare timingen. Alternativ #6: «Det er fordi barn og tenåringer har mindre uavhengighet.»
(…) I min kommende bok, The Anxious Generation, argumenterer jeg for at den mentale helsekrisen ble forårsaket av to faktorer: tapet av «lekbasert barndom» og dens erstatning med «telefonbasert barndom», som er uforenlig med sunn menneskelig utvikling. Men som Jean viser, hvis du fokuserer på tapet av barndommens uavhengighet som den eksklusive årsaken, kan du ikke forklare timingen.
Selv om barndommens uavhengighet har vært synkende siden 1970-tallet, med et brattere fall fra 1990-tallet, hadde ungdommens psykiske helse vært ganske jevn i siste del av denne perioden. Det synker bare – og synker kraftig – på begynnelsen av 2010-tallet, da ungdommens sosiale liv flyttet over på smarttelefoner og sosiale medieplattformer, støttet av høyhastighetsinternett. Tapet av selvstendighet i barndommen svekket barn over flere tiår, men det måtte fordyping i telefoner og sosiale medier til for å presse dem over kanten.
Haidts argumenter er gode og har unektelig mye for seg, men da jeg så nærmere på forskningen, fikk jeg likevel en tanke om at han bommer på kausalitet. Jeg ble såpass overbevist om at han overser et vesentlig poeng at jeg kontaktet ham med innvendingene jeg hadde.
Diskusjonen
E-posten jeg sendte var slik:
Takk for et kjempearbeid, jeg har fulgt arbeidet ditt i en årrekke. Som tidligere terapeut og spesialpedagog har jeg en faglig innvending. Etter min mening mangler konklusjonene en vurdering av foreldrenes (ubevisste) rolle i utviklingen av psykiske lidelser hos barn og unge. Det kan se ut til at du har utelatt hensyn til at tenåringene nå er den første generasjonen som har foreldre som er klistret til skjermen. Ergo er det ikke nødvendigvis gitt at det er sosiale medier i seg selv som er årsaken til en epidemi av psykiske lidelser hos ungdom. Mangel på absolutt nødvendig øyekontakt med foreldre, som selv forsvant inn i mobilskjermen gjennom hele barnas oppvekst, kan etter min mening være like avgjørende.
Fra mitt faglige ståsted synes det påfallende at tilknytningsteori er utelatt fra problemstillingen. Det er ingen faglig uenighet om at tilknytning i stor grad handler om foreldrenes evne til å reagere på barnets signaler, og de to første leveårene er spesielt viktige i denne forbindelse.
Ser man for seg mødre med mobiltelefon og deres spedbarn, kommer bildet tydeligere frem. Spedbarnet mister noen å speile seg i, sosiale medier er så vanedannende at mødrene ikke klarer å se bort fra skjermen og vil sjelden vise ansiktsuttrykk tilpasset barnets følelsesuttrykk.
Haidt svarte raskt.
Glimrende poeng, takk. Jeg tror du vil like denne rapporten.
Jeg vil bare bemerke at folk ikke går over til smarttelefoner før rundt 2010, så dette vil påvirke fremtidige barn, men gen Z ble født 1996+. Jeg kjenner ikke til at deres Gen X- og boomer-foreldre var klistret til telefonene sine på slutten av 1990-tallet. Vel, folk begynte å sende tekstmeldinger?
Jeg svarte, med utgangspunkt i tallene Haidt bruker i forskningen sin.
Boomer-foreldrene var uten tvil ikke klistret til telefonene sine slik foreldre har vært siden smarttelefoner og sosiale medieplattformer oppstod, men mobiltelefonene tok også oppmerksomheten bort fra omgivelsene. Tross alt var det boomerne som fant opp emojier mens de ivrig tekstet frem og tilbake. Boomers hadde også bærbare datamaskiner. Slik jeg ser det, er mobile tech-dingser av alle slag så tilgjengelige (du har dem bokstavelig talt i hånden) at de vil kreve oppmerksomhet og overstyre konkurrerende oppmerksomhetssøkere, selv om oppmerksomhetssøkeren er et spedbarn. 1998-filmen «You’ve got mail» er kanskje et overdrevet eksempel, men på midten av 90-tallet var både mobiltelefoner og bærbare datamaskiner så hendige og billige at de var allemannseie. Tidspunktet samsvarer godt med de tidlige registreringene av endringer i unge menneskers mentale helse.
Haidt svarte at det «might be», altså at det kan hende det er slik, og ser man nærmere på grafene han selv bruker, hentet fra norske forskningsfunn, ser man at økningen i psykiske lidelser ikke tiltok så sent som i 2012, økningen startet før smarttelefonene kom på markedet.
Den oppmerksomme vil registrere at 2012 ikke er et logisk år å ta utgangspunkt i, for endringen i psykisk helse oppstår tidligere. Den oppstår allerede i 2006.
Barn er resiliente skapninger, men de tåler ikke at foreldrene ikke er tilgjengelige for blikkontakt. Min hypotese er at det er foreldrenes skjermbruk som er mest skadelig for de unges psykiske helse, ikke de unges egen bruk. I 2017 publiserte Foreldre og Barn en artikkel av biolog Markus Lindholm og meg om nettopp blikkontakt, der vi viste hvor avgjørende foreldrenes oppmerksomhet er for psykisk helse.
Forskningsnytt: Ved siden av språket er blikk-kontakten vårt viktigste medium for kommunikasjon og formidling. Denne evnen tar form rett etter fødselen, og rikelig blikk-kontakt de første månedene av livet er viktig både for synssansens utvikling og for mental helse.
Jonathan Haidts forskning er svært viktig, og smarttelefoner og sosiale medier påvirker unektelig mennesker. Haidt anerkjenner da også mitt poeng om at forekomsten av psykiske lidelser vil bli verre i de kommende årene grunnet foreldre som er fortapt i skjermene, men konkluderer med tiltaksforslag jeg mener vil være 1) ikke mulige å gjennomføre og 2) virkningsløse med mindre også foreldre legger ned telefonene og gir ungene sine direkte blikkontakt. Det skal godt gjøres å få folk til å slutte å gi ungene sine smarttelefoner før de begynner på videregående og å holde dem unna sosiale medier før de fyller 16, slik Haidt foreslår.
I en verden der det kjempes om offerroller og sosiale medier styrer mye av unge menneskers liv er det vesentlig å erkjenne noe så konservativt som at foreldre faktisk fremdeles er de viktigste aktørene i barns liv. Det vet både de barna som har foreldre som tar seg bryet med å sette grenser for seg selv og barna, og de barna som har mistet foreldrene sine inn i det alltid tilstedeværende lyset fra skjermene. De førstnevnte tar sannsynligvis langt mindre skade av å bruke sosiale medier enn de sistnevnte.
Hovedillustrasjon: By Miller Center – RS3J6847, CC BY 2.0