Vi mennesker lyver for å unngå følelser, spesielt de vanskelige. Vi lyver for ikke å skade andre. Vi lyver for å oppnå noe. Det sier psykolog og psykoterapeut Peter Wittenburg.
Det fikk meg til å gruble over om vi snakker tre typer løgnere eller om løgnere veksler mellom disse tre typer løgner. Altså vil en som lyver enten gjøre det for å unngå (vanskelige) følelser eller for ikke å skade andre eller for å oppnå noe. Sistnevnte synes i så måte å trumfe de andre to, for om vi lyver for å unngå følelser eller for ikke å skade andre, så vil vi jo nettopp oppnå det målet.
Ergo står vi igjen med at løgn er for å oppnå noe.
At jeg lar meg fascinere av Peter Wittenburgs tanker om løgn er todelt. For det første har jeg lært at generelt i ikke-vestlige kulturer, særlig i såkalte æreskulturer, har løgn en helt annen betydning enn den har for oss. Det finnes ikke noe dypt skamfullt ved å lyve, snarere tvert imot. Løgnen fremstår like hverdagslig som å innta mat og drikke. Den andre grunnen til at jeg oppfatter løgn – og ærlighet – som interessant, handler om noe helt annet, men like fullt noe sammenlignbart. Det er den politiske utviklingen i Europa, ikke minst i Norden, der flere og flere unge menn trekker mer og mer til den politiske høyresiden (det kommer jeg tilbake til i egen sak).
Vanlig med løgn
Løgnkulturen har jeg diskutert med både forskere, forfattere og ambassadepersonell som har hatt relativt langvarige opphold i ikke-vestlige land. Jeg har også erfart selv at løgnen fremmes i de underligste situasjoner. For eksempel da jeg var på tjenestereise for Riksrevisjonen i Zambia. Spurte jeg noen om det gikk en buss hit eller dit, så var svaret med største selvfølgelighet ja, men det viste seg å ikke stemme. Eller da jeg var i Pakistan mens vi jobbet med rapporten om barn bosatt i Norge som holdes i foreldrenes opprinnelsesland over tid, og kunne spørre noen om noe så trivielt som om det var noen matbutikk i nærheten. Svaret var ja selvsagt, etterfulgt med veibeskrivelse, men var der noen butikk? Nei.
Løgnene kom også i de mer «sensitive» spørsmål, for eksempel knyttet til foreldres (eller familiens) forklaringer på hvorfor barna ble holdt i Pakistan. Ikke alle hadde oppdaget at praksisen med å holde barna ute av Norge ikke var legitimt (selv om det ikke er forbudt), så da var det med stolthet de forklarte at de både hadde råd og mulighet til å gjøre barna til «gode pakistanere og muslimer». Så ble det mer komplisert når det kom til hemmende integrering i Norge, da trillet løgnene som perler på en snor. Typisk alvorlig sykdom i familien eller at alt var så dyrt i Norge, at de var så fattige, at det var av økonomiske grunner nødvendig å ha barna i Pakistan. Et annet eksempel er forskeren som hadde med seg familien til et land i Afrika og følgelig måtte de ansatte tjenere (det er forventet). Tjenerne stjal alt fra alkohol til klær, ble tatt, men blånektet uansett hvor opp i dagen løgnen lå.
Det var dette «hverdagslige og integrerte» med disse løgnene som jeg stadig grublet over. Hvorfor lyve om noe så banalt som bussruter eller matbutikker? Var det bare for å være imøtekommende og hyggelig? Det var jo ikke annet å oppnå for dem. Men det ble uansett vanskeligere og vanskeligere å skille løgn fra sannhet. Og jeg har over tid lurt på om vi i Norge skjønner hvor utbredt denne løgnkulturen er.
Det kan jo også nevnes at Terje Bjøranger og Gunnar Svensson i boken om Æresrelatert kriminalitet er innom løgnen:
Følgende påstand vil sikkert utfordre noens holdninger: Det er vanlig, i alle fall ikke uvanlig, å lyve til offentligheten for å dekke over et familiemedlems kriminelle handlinger.
De to erfarne politifolkene vet nok at løgnen ikke bare handler om kriminelle tilfeller, for det vanlige er løgnen i seg selv. Og denne type løgner er rimelig ukjent for oss i Vesten.
Videreformidling
HRS har opplevd den samme løgnkulturen med drittpakkene som har vært sendt mot oss i mediene i flere omganger. Påstandene om hva vi skulle ha gjort har så vært hinsidige at journalistene har nok skjønt at påstandene var ren løgn. Som en fotograf i Dagbladet sa det til oss med et smil: – Det er ingen som tror på noe av dette. Men hvor langt er de villige til å gå?
«De» i denne sammenheng var løgnerne. Det var altså mer interessant for mediene å videreformidle løgner enn å avdekke løgnerne, og ikke minst: prøve å finne ut av hva de ville de oppnå med disse løgnene. (At mediene villig vekk siterte disse løgnene handlet selvsagt om at de ville bli kvitt HRS.)
Vi kontaktet allerede etter første drittpakke psykologspesialister for å få råd til hvordan vi skulle respondere på løgnene. Beskjeden var klinkende klar; vi måtte for alt i verden ikke si offentlig at de løy. For nettopp å påpeke at påstandene deres var løgn, kunne få de samme til å bryte sammen og det hele kunne ende med at de tok livet sitt.
Samme problematikk har vi tatt opp med journalister i etablerte medier og responsen var at vi fikk lære oss å leve med slike løgner og ellers bare innse at disse løgnerne er nyttige idioter for saken, om det så gjaldt kjønnslemlestelse, ufrivillige ekteskap eller negativ sosial kontroll.
Av alle de unge kvinnene jeg har møtt i mitt virke i HRS, og det begynner å bli noen hundre, er det kun ei av disse som jeg fortsatt stoler fullt og helt på. Ei.
Uten skrupler
Siden har jeg bare fundert mer på hvordan ulike kulturer bruker løgn som våpen, og de siste årene har vi fått flere eksempler på hvor dristig det lyves i offentligheten.
Som da en de fremste talspersonene for somaliere i Norge, Bashe Musse, ble tatt i ren løgn i 2018. Eller den hjerteskjærende historien om nestlederen i Salam Norge (en interesseorganisasjon for skeive muslimer) som angivelig ble skutt utenfor London-pub etter terroren i juni i 2022, noe som viste seg å være oppspinn. Eller da trans-aktivist Begard Reza, også i Salam og medlem i Ytringsfrihetskommisjonen, beskyldte Kjetil Rolness (og et annet ikke navngitt medlem av kommisjonen) for å ha harselert med transproblematikken og vist fram kjønnsorganene sine (innenfor klærne) i en dokø. Disse anklagene ble på det sterkeste benektet av Rolness i et innlegg i Subjekt, men i den prosessen gjorde Reza seg bare utilgjengelig for kommentar. Da ble Subjekt (!) felt i PFU for ikke å oppfylle retten til samtidig imøtegåelse.
Eksemplene er mange flere, men de har til felles at norske medier ikke følger opp løgnerne. Det er i seg selv bekymringsfullt, fordi løgnkulturen får et stadig sterkere feste i samfunnet vårt og løgnerne har ikke så mye å frykte. Tvert om, den vestlige kulturen har en tendens til å straffe de ærlige. Som for eksempel hva sønnen til en venninne forteller; blir han stoppet av politiet og innrømmer at han har drukket øl i parken, får han bot. Kameraten som blånekter, går fri.
Så lønner ærlighet alltid seg?
Tap av kontroll
Det vil ikke alltid være at en personlig opplever at ærlighet varer lengst, men konsekvensene, ikke minst for et samfunn, der løgner «normaliseres» vil være fatal.
Peter Wittenburgs mener at tendensen til å lyve til syvende og sist handler om en persons modenhet og selvrespekt.
– Å være ærlig er tap av kontroll, fastslår Wittenburg.
Det gir mening, for det forteller oss at løgn og sannhet er forbundet med en kultur med individuell frihet. Det er et personlig valg, og man er ærlig (også) i respekt for seg selv – selv om en kanskje blottlegger svake sider ved seg selv. Akkurat det er rimelig utenkelig i en rekke ikke-vestlige land, og særlig der den såkalte æreskulturen gjør seg gjeldende. Da er det å utvise svakhet – som ærlighet kan være – forbundet med den største fare, ikke minst fordi en mister kontroll og da står også respekten i fare. Man blir lett et offer for truende krefter som oppfatter deg som svak.
Noen av dere husker kanskje den gang komikere turte å spøke med det «flerkulturelle samfunnet», som da Harald Eia på brølende vis tok RESPEKT! på kornet. For Jeanette var det langt mer enn komedie, noe hun i 2005 skrev om her på rights. Her het det blant annet:
For pakistanere, også i Norge, anses respekt å være noe av det aller viktigste i livet. Likevel er det nettopp i de pakistanske miljøene jeg har erfart den største mangel på respekt. Allerede fra man er barn får man høre at «uten respekt kommer en ingen vei», og barneoppdragelsen bygger på «respekt»: Respekt for foreldre, eldre, autoriteter, menn… Men respekten er klassifisert og organisert, jo høyere status og rang, jo høyere krav på respekt har du. Respekt er noe kan du forlange, hvis de riktige forutsetningene er tilstede. Mangler disse, så er det farvel til noe håp om respekt.
For henne var nordmenns og en del innvandreres totalt forskjellige oppfatning og holdning til respekt mye av forklaringen på mislykket integrering.
I en individualistisk kultur, som i Vesten, kreves det altså personlig mot for å være ærlig, selv om det også kan oppfattes som en svakhet.
Veien til kaos
Når Jeanette for snart 20 år siden påpekte at totalt forskjellige oppfatning og holdning til respekt er mye av forklaringen på mislykket integrering, handler det i hovedsak nettopp om æreskulturen, og forholdet til løgn og sannhet. Ayaan Hirsi Ali har beskrevet inngående hvordan en kultur tuftet på ære og skam medfører sladder, mistenksomhet og løgner.
I en skamkultur er nemlig det å ignorere eller til og med fornekte det som har skjedd, meget vanlig. Dette går hånd i hånd med en kraftig utviklet følelse av mistenksomhet, ikke bare overfor utenforstående, men også overfor egne familiemedlemmer eller klanmedlemmer. I gruppen er det en så stor grad av sosial kontroll, hvor mistenksomheten først og fremst kommer til uttrykk i endeløst sladder om (påståtte) overtredelser av regler opprettet for å verne om gruppens ære.
Hirsi Ali slår så fast at løgn helt inn i den innerste private sfæren er vanlig:
Det lyves altså kontinuerlig om dette mest intime. Det er en overlevelsesmetode, det er en livstil. Slik lærer barna av mors opptreden i dagliglivet at hvis de ikke vil bli straffet, så må de lyge. Barna lærer at «Løgn lønner seg» (Krev din rett! Om kvinner og islam, 2006).
Denne «overlevelsesmetoden» i æreskulturen er en direkte trussel mot demokratiet. Demokratier er avhengige av en implisitt indre forståelse av fellesskap, ikke minst oppfatningen og holdning til løgn versus sannhet, for å fungere tilfredsstillende. Å bruke løgner som virkemiddel for å oppnå noe ble Hadia Tajik (Ap) utsatt for allerede foran stortingsvalget i 2009. I en løpeseddel-kampanje på urdu ble det advart mot å stemme slik at Tajik kunne komme på Stortinget. Hun ble beskrevet som en trussel mot islam og muslimer.
Hvis vi som samfunn ikke klarer å avdekke løgnkulturen, er veien kort til et samfunn i kaos.