Det ble raskt stille etter NRKs sak om at Utlendingsdirektoratet (UDI) har henlagt over tusen saker der det var mistanke om en eller annen form for juks i asyl- og innvandringssaker. Den offentlige tausheten skyldes antakelig at ikke så mange bryr seg om slikt juks, ut fra ideen om at de samme sikkert har fått et bedre liv her til lands – og vi har jo «råd til det».
Det er i seg selv en farlig unnlatelsessynd.
Politisk
Bakgrunnen for UDIs henleggelser er politisk. I fjor skal Justisdepartementet gitt UDI beskjed «at de måtte få ned køen med saker». Å få minsket køen var altså viktigere enn å følge eget regelverk når det gjelder kontroll med hvem som kommer til Norge og om de faktisk har et beskyttelsesbehov for å få være her. Dermed satte UDI en strek over saker som er eldre enn tre år. Resultatet av slik unnfallenhet er åpenbart: Vi vet ikke hvem som kan få opphold i landet, og slett ikke hvilke hensikter de har.
Beskjeden fra departementet, som antakelig handler om at statistikken skal se penere ut ved neste skryteliste, ble tolket av UDI som at de måtte prioritere de viktigste og mest alvorlige sakene. Hva som er de viktigste og mest alvorlige sier saken ingenting om, men NRK starter med å fortelle om en eritreer i Norge som åpent støtter regimet han angivelig flyktet fra. Konflikten blant regimetro og regimemotstandere eritreere i Norge er velkjent og har utløst gatekamper flere steder, blant annet i Kristiansand. Reelle asylsøkere fra Eritrea har også demonstrert med paroler som «Nei til falske flyktninger» og «Nei til diktatur i Norge» – og krevd handling.
Sistnevnte kan de etter alle solemerker se langt etter. Handling synes å være et fremmedord i asyl- og innvandringspolitikken.
Frode Forfang, direktør i UDI, bekrefter overfor NRK at de i fjor henla mer enn tusen saker.
– Vi var i en situasjon der det ble opprettet et stort antall saker, men hvor vår kapasitet ikke stod i forhold til saksmengden. Det gjorde at vi ikke fikk tatt godt nok tak i de sakene som vi mener er de mest alvorlige. Samtidig førte det til at en god del av disse sakene ble veldig gamle, sier Forfang, og legger til:
– Mange mennesker levde lenge i usikkerhet, fordi vi ikke hadde kapasitet.
Ja, selvsagt er det synd på mennesker som lever lenge i usikkerhet, men det er åpenbart ikke synd på lovlydige borgere i Norge som påføres mer og mer utrygghet på grunn av den raskt endrede befolkningen. De nye styringssignalene fra Ap/Sp-regjeringen endte med en ny kategori hos UDI som het «Ikke kapasitet».
Det er interessant å observere hvor raskt noe kan komme på bordet hvis det er til asylsøkeres fordel. HRS har argumentert i flere tiår for at Folkeregisteret skal få en tredje kategori (per i dag er det to, bosatt eller utflyttet) av typen «Midlertidig ute av Norge» for å bedre sikre at barn og unge (og eventuelle mødre) ikke ufrivillig holdes ute av Norge over tid. Men det har så langt vært helt umulig å få til.
Vi har ikke kapasitet
Det er ikke bare falske flyktninger fra Eritrea som havner i UDIs ikke kapasitet-kategori. Det samme gjelder mange saker fra Somalia, melder NRK. Og det er de samme momentene som alltids det lyves om, hvor i Somalia de kommer fra og hvilken klan de tilhører. Selvfølgelig kjenner somaliere til hva som skal til for å få opphold i Norge – som de fleste andre som kommer hit. Bare se på ukrainerne; hvorfor kom det så veldig mange til Norge, mens bare en brøkdel dro til nabolandene våre? Jo, selvsagt: de økonomiske ytelsene var jo himmelske her i forhold til i andre land. De var så gode at regjeringen faktisk strammet inn, mens det motsatte altså skjer når det mistenkes asyljuks, slik vi også kommenterte forrige uke.
At asylinstituttet har spilt fallitt burde det ikke være noen tvil om, slik som også «Ikke kapasitet» forteller oss. Dertil kommer de elleville reglene for å klage og anke, som i seg selv gjør at falske asylsøkere klamrer seg til Norge og ender med å få bli på grunn av lang tid i Norge og/eller at de får barn som tilsier at barna får opphold, og dermed foreldrene.
I tillegg prioriterer nå UDI ned saker med tilbakekall av opphold eller statsborgerskap – fordi det med stor sannsynlighet, etter det vanvittige rettighetsbaserte systemet som stadig liberaliseres, likevel ville føre til nye oppholdstillatelser i Norge.
Årsaken til at mange får ny tillatelse er at regelverket når det gjelder hvem som må forlate Norge på grunn av juks, er endret og gjort mindre strengt de siste årene:
-
- Blant annet får det betydning hvor lenge du har vært i landet før juks avdekkes.
- Etter en lovendring i 2020 beholder som hovedregel alle barn sitt statsborgerskap selv om foreldrene jukset. Og det betyr igjen at i alle fall en av foreldrene får bli, på grunn av barnet.
- Også foreldre som er avslørt for juks, får som hovedregel bli i landet hvis de er foreldre til jentebarn som kan være i fare for å bli kjønnslemlestet dersom de utvises med foreldre.
Fine greier, dere, ikke sant? Frykter man for at et jentebarn kan bli kjønnslemlestet ved retur til (foreldrenes) hjemland, får familien bli i Norge. Men når jenter blir tatt med på ferietur til samme land og etter all sannsynlighet lemlestes, løftes ikke en finger. Man kan bli rasende av mindre.
Ifølge NRK har UDI de siste seks årene latt om lag 900 personer fått ny oppholdstillatelse i Norge, selv om den opprinnelig var trukket tilbake på grunn av juks. Og hvor mange er uttransportert? Jo, 78. De fleste av disse er nok enten kommet tilbake eller befinner seg et annet sted i Vest-Europa.
Hvor lenge skal dette få pågå? Gjør Norge innstramninger på egen hånd vil nok både den ene og andre konvensjonen brytes, men nå må man stille det innlysende spørsmålet: Og så? Nasjonal motstand, for ikke å si opprør, er det eneste språket de godt betalte byråkratiene i EU-kommisjonen forstår – og da nøler de ikke å rasle med diverse trusler. Tar ikke vi vare på Norge, så gjør ingen andre det heller.