Overskrift og ingress er ikke min, men hentet fra en kronikk i Berlingske som danske Christian Marcussen, kommunikasjonssjef, debattant og medlem av Det Nationale Integrationsråd. Mitt «bidrag» til overnevnte var å bytte ut etnisk danske kvinner med norske, for å fortelle at det som skjer i Danmark er stort sett det samme som skjer i Norge (og antakeligvis i de fleste Vest-Europeiske land).
Sekkekategorier
Marcussens irritasjon handler om hvordan historier om ikke-vestlige kvinners fruktbarhet (fertilitet) årlig fremstilles som en glad-sak, idet de samme stadig får færre barn, ja, nå ligger de på samme fertilitetsnivå – ja, endog under – som etnisk danske kvinner. Han viser blant annet til en artikkel fra 11. mars i år hos Videnskap.dk med tittelen «Overraskende: Ikkevestlige indvandrere får færre børn end kvinder født i Danmark». Ifølge Marcussen er artikkelen flittig sitert og delt.
Artikkelen tar utgangspunkt i det faktum at etniske danske kvinner nå bare får 1,6 barn i snitt, mens ikke-vestlige innvandrerkvinner er nede i 1,4 i snitt.
Problemet er at mange tror at «ikke-vestlige innvandrere» er likestilte med innvandrere fra muslimske land. Til og med journalisten i Videnskab.dk hadde tatt dette synspunktet, noe som gjenspeiles i artikkelen da den ble publisert. Derfor måtte artikkelen i ettertid korrigeres etter at en våken leser hadde påpekt feilen, skriver Marcussen, og føyer til:
Også i P1 Morgen kunne programlederne feilaktig fortelle lytterne at «innvandrerkvinner fra land i Midtøsten og Afrika får færre barn enn kvinner med dansk opprinnelse».
Dette kaller Marcussen en misforståelse som er oppstått fordi kategorien «ikke-vestlige innvandrerkvinner» ikke kun består av kvinner fra muslimske land, men består av svært forskjellige land med ulike fertilitetsrater. Gjennomsnittet inkluderer derfor både muslimske land med høy fertilitetsrate og land med lavere fertilitetsrate, som for eksempel Thailand (1,33) og Ukraina (1,16). Marcussen etterlyser således en mer detaljert debatt med mer presise data.
Det underliggende for hele debatten er selvsagt hvorvidt (organiserte) muslimer har som mål å overta Europa ved barnefødsler, og dermed ønsker «velvillige aktører» å avlive det hele som en myte, en overdrivelse eller rett og slett en blank, stygg løgn.
Nå er debatten om ikke-vestlig innvandring, også knyttet til fertilitet, langt mer på agendaen i danske MSM – og langt mer friere – enn i norske MSM, men jeg ble nysgjerrig på de norske tallene og omtalen av dem.
«Innvandrerkvinner»
Først må vi ta turen til Statistisk sentralbyrå (SSB) for å se hvordan dem omtaler fertilitetsraten til ulike grupper kvinner. Siste tall fra SSB er fra 13. mars i år, der det heter at samlet fruktbarhetstall (SFT) ble målt til 1,40 barn per kvinne i 2023. Det er historisk lavt, men kun en marginal nedlgang fra året før (på 1,41). «Skylden» får flyktningene fra Ukraina, som hovedsakelig består av kvinner uten mann.
Mer interessant er det at SSB presenterer SFT for «alle kvinner» (1,40) og «innvandrerkvinner» (1,46). SSB har altså en enda større sekkekategori med innvandrerkvinner enn Macussens sukk over ikke-vestlige innvandrerkvinner. I SSBs presentasjon kan det fremstå som en glad-sak at innvandrerkvinner har hatt en synkende SFT (fra 2,54 i 2000).
For øvrig er det interessant at SSB allerede i 2008 avspiste kategoriseringen ikke-vestlig og vestlig for ord som ble for store og gikk ut på dato – men innvandrerkvinner eller innvandrere er altså en gangbar erstatning?
For å finne ut mer gikk vi til SSBs «Innvandrere i Norge 2023» hvor de tar opp ulike tema, også om fruktbarhet (med tall til og med 2022). Her er det verdt å merke seg SSBs introduksjon til temaet:
Fruktbarhetsmønsteret er relevant på flere måter i analyse av innvandringen. Innvandreres fruktbarhet og barnetall er viktig for hvordan innvandring påvirker befolkningsutviklingen på lang sikt. Det finnes mange forestillinger om at bestemte grupper av innvandrere og deres barn etter hvert vil utgjøre flertallet av befolkningen på grunn av høy fruktbarhet. Det er viktig å beskrive de faktiske forhold (min uthev).
Selvsagt er det viktig å beskrive de faktiske forhold, noe det bør være uansett – men her ser SSB ut til å ta høyde for å avlive enhver idé om den endrede demografiske utviklingen i landet ved å peke på «forestillingen» om å utgjøre et flertall av befolkningen. Men det er faktisk den endrede demografien i Norge som er det sentrale, og den krever også beskrivelse av faktiske forhold.
Får vi det? Eller bidras det heller til at debatten fordummes, slik Marcussen viser til?
Samlet sett – nedover
SSBs anslag er som følger:
Selv om antall barn født av innvandrerkvinner har fluktuert noe de siste ti årene, har deres fruktbarhet kun gått nedover. Dette gjelder kvinner fra alle verdensdeler.
Bank! Bank! Gni det inn. Det går nedover. Man hva sier utsagnet egentlig? Nada, fordi «alle verdensdeler» er nettopp det samme som Marcussen kritiserer. I for eksempel verdensdelen Asia har vi helt forskjellige land i Nord-Asia, Sentral-Asia, Sør-Asia, Øst-Asia og Sørøst-Asia, i tillegg til at noen land ligger både i Asia og Europa.
Men SSB er mer interessert i botid, for jo lengre botid kvinner har, jo mer synker SFT. Det er dønn logisk (jo eldre kvinner blir, jo færre barn, jo tidligere en jente kommer, jo mer kan en lykkes med integreringen), men det mest interessante; sekkebetegnelsen kvinner er ubrukelig, den sier lite eller ingenting. En jente/kvinne fra eksempelvis Somalia og en kvinne fra Storbritannia kan ikke sammenlignes i denne sammenheng.
Slik presenteres figuren (i prosent) hos SSB:
Her kan vi merke oss at «Øvrig befolkning» allerede i 2022 hadde en SFT på 1,40.
Til figuren bemerker SSB at til tross for at fruktbarheten til innvandrere ligger over fruktbarheten til den øvrige befolkningen, er det innvandrere som har hatt størst reduksjon i fruktbarhet i løpet av de siste 20 årene. Bank! Bank! Gni det inn!
Men så må SSB begynne å dryppe litt:
Det er bare fruktbarheten for dem som innvandret fra Afrika som fortsatt er vesentlig høyere enn for hele befolkningen. SFT for kvinner fra forskjellige regioner varierer betraktelig. Høyest er SFT for kvinner fra Afrika, målt til 2,09 i 2022, 0,66 over det nasjonale gjennomsnittet. Lavest fruktbarhet ble det målt for kvinner fra Latin-Amerika og Karibia, her målte SFT 1,17 i 2022.
Nå kan vi jo minne om at også Afrika er en verdensdel. I for eksempel Tunisia er SFT 2,09, mens den i Somalia er 6,31. For Latin-Amerikas del dekker denne regionen det meste av Sør-Amerika, Mellom-Amerika og Karibia samt hele Mexico. Så særlig treffsikker er SSB ikke.
0,01!
Så skal SSB slå oss ihjel med mer tall, når de skal forklare at fruktbarheten for (sekkekategorien) innvandrerkvinner har vært – og er – høyere enn for øvrig befolkning:
Dette bidrar til å heve den nasjonale fruktbarheten noe. Fruktbarheten for innvandrerkvinner samlet er i dag på 1,50. Innvandrere og norskfødte med innvandrerbakgrunn trekker opp SFT for hele befolkningen med 0,01. For ti år siden var innvirkningen dobbelt så stor, da trakk innvandrere og norskfødte med innvandrerbakgrunn opp SFT for hele befolkningen med 0,02. I 2017 og 2018, da andelen barn født av innvandrerkvinner var på sitt høyeste, var gruppens påvirkning på SFT for hele befolkningen på 0,06.
Småtteri, dere! 0,01! Hvorfor bry seg et sekund? Det var akkurat dette «faktasjekkerne» i Faktisk.no beit på da de 2019 gikk inn for å sette skapet på plass med «Andelen barn født av innvandrerkvinner er stabil». De åpner som følgende:
«Innvandrerkvinner bak tre av ti fødsler i fjor» var tittelen på en NTB-sak som skapte stort engasjement på sosiale medier.
NTB hadde sitert en artikkel fra Dagens Næringsliv med tittelen «Nå faller også innvandrerkvinners fruktbarhet». I ingressen til Dagens Næringsliv sto det at «Likevel hadde nesten en tredjedel av barna som ble født i fjor en innvandrer som mor». Dette brukte NTB som vinkling på sin sak.
Denne artikkelen ble blant annet publisert av Nettavisen og Resett, og begge steder skapte den stort engasjement i kommentarfeltene. På Resetts Facebook-side satte flere av dem som kommenterte likhetstegn mellom innvandrerkvinner og muslimer. En del fryktet også utviklingen:
Deretter gjengir Faktisk.no par av kommentarene, som peker på flerkoneri og at «muslimene skal føde oss i senk». Resten av Faktisk.nos «faktasjekk» er å gå rett i SSB-fella med kategoriene innvandrerkvinner, verdensdeler, etc. Ergo faktasjekker de ikke det de har satt seg fore, for da burde de jo nettopp sett på fruktbarheten for kvinner fra muslimske land.
Land, region og kulturelle faktorer
SSB legger ikke skjul på at det er tydelige variasjoner i SFT mellom kvinner med ulik landbakgrunn, men analysen deres fremstår som tynn, og de skiller heller ikke ut muslimske land. Det heter at fra «enkeltlandene med høyest fruktbarhet finner vi Eritrea og Syria, med SFT på henholdsvis 2,87 og 2,54».
Til sammenligning er SFT i Eritrea på 3,87 og Syria på 2,75, men igjen viser SSB til botid.
En stor andel innvandrere, særlig kvinnene, fra disse landene har kort botid i Norge. Kort botid kan påvirke fruktbarheten blant innvandrere. Dette kan skyldes at innvandrere ofte kommer fra land med høyere fruktbarhetsrate enn i Norge, og at de dermed kan ha høyere fruktbarhet i begynnelsen av sin tid i landet. Imidlertid vil denne høye fruktbarheten trolig avta over tid ettersom innvandrerne blir mer integrert. Det er viktig å merke seg at fruktbarhet og botid kan variere betydelig avhengig av land, region og kulturelle faktorer.
Nå vet vi litt om hvilke grupper i Norge som har problemer med integreringen selv etter lang botid, men akkurat det vil ikke SSB si så mye om. Og denne betydelige avhengigheten av land, region og kulturelle faktorer, gjør heller ikke SSB så mye for å belyse. I denne sammenheng kunne jo SSB trukket frem at SFT for kvinner fra Somalia har en betydelig nedgang, den lå på 1,88 i 2022 mot 3,68 i 2011, men der er forklaringen kanskje at det er blitt betydeligere vanskeligere å få opphold i Norge for somaliere. I tillegg er familieetableringer strammet inn, blant annet med 4-årsregelen.
Da kan vi ta turen tilbake til Christian Marcussen som ble så irritert i en tidligere runde fertilitetsdebatt i Danmark (i 2022) at han spesialtbestilte tall fra DST. Han ville ha ikke-vestlige innvandrerkvinner fordelt etter MENApt-landene (Midtøsten, Nord-Afrika, Pakistan og Tyrkia) og øvrige ikke-vestlige land.
MENApt-kvinnene i Danmark fikk i snitt 2,4 barn, og hevet dermed gjennomsnittet, mens kvinner fra andre ikke-vestlige land bare fikk 1,5 barn. På landnivå var det et spenn fra ca. 3 barn for syriske og pakistanske kvinner til mindre enn 1 barn for filippinske kvinner.
Å skulle avkode SSBs tall og analyser er til tider vanskelig, ikke minst på grunn av tallene som er utelatt og/eller kategoriseringen, men skal man banke inn at «innvandrerkvinners» SFT er på omtrent samme (lave) nivå som etniske norske, så kan man ikke fortsette å blande epler og pærer. Dessuten kreves det at man ser på hvordan grupper i Norge fortsetter å vokse, både med og uten innvandring.
For er det noe som er sikkert, så er det at Norges demografi er i rask endring. Hvis vi skal tro noe annet, må SSB bevise det på med mer overbevisende tall og analyser.