Vi er mange som ikke er kommet over «sjokket» med at statsminister Jonas Gahr Støre har akseptert det som antakelig er utenriksminister Espen Barth Eides «geniale» idé om at Norge anerkjenner Palestina som egen stat. Dette i motsetning til Danmark, som tirsdag avviste – med et overveldende flertall i Folketinget – venstresidens resolusjonsforslag om det samme.
Mer kaos
Det er som professor ved Københavns universitet, Peter Kurrild-Klitgaard, sier i en kronikk i Berlingske; en slik anerkjennelse her og nå er veien til mer kaos.
For det harde, kalde faktum er at forutsetningen for meningsfull anerkjennelse av en palestinsk stat er at det overhodet finnes en slik.
Men det gjør det ikke.
Etter sammenbruddet i forhandlingene mellom Israel og de palestinske myndighetene, har det siden juni 2007 faktisk vært to arabiske semistater i områdene, som har vært i åpen krig med hverandre.
Den ene, i Gaza, er en militant, fundamentalistisk-islamistisk terrororganisasjon, Hamas, som i nesten to tiår ikke har tillatt frie, demokratiske valg, men alene regjert ved rå makt.
Den andre, på Vestbredden, er den sosialistisk-nasjonalistiske Fatah – den største og partipolitiske arm til den gamle terrorbevegelsen PLO – som kom til makten etter en fredsavtale som skapte selvstyre. Etter det har det ikke vært avholdt parlamentsvalg siden 2006 eller presidentvalg siden 2005. I stedet regjerer president Abbas ved dekreter – og har utsatt nyvalg til posten på ubestemt tid.
Så en anerkjennelse av en palestinsk stat her og nå vil egentlig ikke være en «tostatsløsning», men heller en «trestatsløsning», der den ene parten er en terrororganisasjon som ikke anerkjenner de to andre i det hele tatt, og den andre er en udemokratisk enhet med ettpartistyre.
Og hvis nå Fatah og Hamas skulle finne sammen, så gjenstår likevel et annet problem, fastslår Kurrild-Klitgaard: Hvor grensene mellom Israel og en anerkjent palestinsk stat skal gå i praksis. For hvis det ikke er noen rimelig konsensus om det, både fra «staten» selv og naboene (Israel), er det ingen vei til en fredsløsning å anerkjenne en slik stat. Men Hamas vil ikke ha annen løsning enn «From the river to the sea» – altså utslette Israel.
Men slikt bekymrer åpenbart verken Støre-regjeringen eller Barth Eide. De rett og slett hopper bukk over at det var terrorangrepet mot Israel 7. oktober som utløste krigen, og bidrar således til å aksepterer terrorangrep som pressmiddel.
Hvordan det tenkes er mildt sagt vanskelig å forstå, hvis det i det hele tatt tenkes på fredsløsninger. Det som driver Arbeiderpartiet er kanskje heller alle de potensielle stemmene som ligger i et slikt vedtak, engasjementet fra ulike propalestinske grupperinger er som kjent stort, dertil med en hinsidig slagside i media, mens jødene i Norge er så få at de ikke kan brukes som stemmekveg.
«Fred i vår tid»
John F. Kennedys skrev i 1940 en avhandling som tok et oppgjør «ettergivenhetspolitikkens fatale konsekvenser og de vestlige demokratiers svikt i kampen for å beskytte og bevare de verdier som virkelig betydde noe.» Denne ettergivenhetspolitikken er i statsvitenskapelig teori bedre kjent som den politiske strategien appeasement – og den er klistret til Neville Chamberlain.
Chamberlain hadde knapt nok sittet ett år i statsministerstolen da den utenrikspolitiske krisen eskalerte. I 1938 innlemmet Hitler, som selv var født i Østerrike, (det tysktalende) Østerrike inn i Tyskland som provinsen Ostmark. Hitler anså dette som en «gjenforening» med referanse til oppløsningen av det tysk-romerske riket i 1806. Men det var utvilsomt en annektering, kjent som Anschluss. Statsminister Chamberlain lot dette skje. Han mente det var lite de kunne gjøre for å stoppe nasjonalsosialistenes ekspansjon. Så rettet Hitler-Tyskland øynene mot det daværende Tsjekkoslovakia og området Sudetenland, som hovedsakelig var befolket med (etniske) tyskere. Denne okkupasjonen vakte større uro i Europa.
Chamberlain ville gjerne inngå en avtale med Hitler. Med seg på laget fikk han Italias fører Mussolini og Frankrikes statsminister Daladier. Denne avtalen, München-avtalen, erklærte at Tyskland skulle få Sudetenland – uten at Tsjekkoslovakia hadde noe de skulle ha sagt. Målet var å roe Hitler og unngå ytterligere konflikter.
Det var til denne avtalen Chamberlain kom med det berømte utsagnet Peace in our Time.
Blod, svette og tårer
Senere samme år invaderte Tyskland Polen. Chamberlain ønsket igjen å få i stand en avtale og erklærte Storbritannia som fredsmegler. Men nå trodde ikke så mange, ei heller Frankrike, lenger på prat og avtaler. Bare dager etter invasjonen av Polen var andre verdenskrig ett faktum.
Kennedys avhandling var inspirert av den tidens største politiker, nemlig Winston Churchill og ikke minst hans bok «While England slept» som var kommet ut to år før (1938). Kennedy ga sin uforbeholdne støtte til Churchills kompromissløse standpunkt: Fienden må beseires – for enhver pris.
Da det var åpenbart at Chamberlain ikke kunne lede et Storbritannia i krig, overtok Churchill roret – med suksess. Statsminister Churchill lovet ikke stort mer enn «blod, svette og tårer» og, som den krigsstrategen og taleren han var, bidro han til at både egen befolkning og befolkningen i de okkuperte landene holdt motstandsviljen oppe.
Men de som måtte tro at Churchill på 1930-tallet var en populær og aktet mann, må tro om igjen. Han var kanskje datidens mest utskjelte mann, både som politiker og «krigshisser». Han var mer utskjelt enn Hitler. Ikke minst handlet det om at Churchill mente at man i Europas demokratier skulle møte trusselen fra nettopp Hitler med opprustning, ikke nedrustning. Churchills tankegang falt ikke i god jord hos dem som «bare» ønsket statenes fredelige samvær.
Fienden var altså først og fremst Churchill. Det var han og hans like som bidro til å ødelegge idyllen, en idyll som knapt hadde funnet sin form etter første verdenskrig.
Byggesteinene i en fri vestlig verden
Tilbake i 2016 hadde lærer Anders Nærby en kronikk i Jyllands-Posten med tittelen «Europa sover videre», som kunne vært skrevet i dag. Her påpeker Nærby at det er uforståelig at Europa tilsynelatende ikke har lært mye av mellomkrigstiden; «at direkte og reelle trusler mot den frie, vestlige verden ikke kan håndteres ved at selge ut sentrale verdier for på krampeaktig vis holde fast i en illusjon om fred».
Fred i Europa i dag (altså for åtte år siden, red.) er dessverre kraftig på vei til å bli en illusjon; et flyktig minne om en lykkeligere tid da folk oppriktig trodde på en samlet, demokratisk og fri verden. Den mest alvorlige trusselen, i motsetning til på 1930-tallet, kommer ikke fra utenfrakommende militære invasjoner – selv om dette, gitt Putins oppførsel, også er en reell fare – men fra en selvskapt, indre fiende som truer med å knuse byggesteinene som den frie vestlige verden hviler på: den aggressive islamske terroren. Islamsk terror er på ingen måte et nytt fenomen. Siden islams fremvekst på 700-tallet har fanatiske jihadister forsøkt å påtvinge andre islams ideologi. Forskjellen i dagens Europa er at islamsk terror ikke lenger er noe uhåndgripelig og diffust, som foregår i fjerne ørkenstater. Det foregår nå også i europeiske byer, i de rom vi oppfatter som våre egne; på kafeer, jernbanestasjoner, skoler, diskoteker, kirker, torg og festivaler.
Da kan vi vel bare igjen minne om at ropingen i vestlige gater om «From the river to the sea» faktisk har et budskap. Terroren 7. oktober har et budskap. De israelske gislene som enda ikke er løslatt har et budskap.
Tilfredsstiller fienden
Det budskapet vi serveres her til lands, både til frokost, middag og kvelds, er demonisering av Israel fordi de er militært overlegne. Når en sender bomber og selvmordsagenter – over tid, og med et så groteskt (som noen kaller «vellykket») terrorangrep som 7. oktober – og ikke forventer at den som blir angrepet svarer, burde en avvises av hele verden. For fienden må bekjempes til enhver tid.
Men Hamas har greid å snu narrativet, der ikke minst Støre-regjeringen har slukt agnet.
Samtidig vil Israel fortsette å forfølge sine sikkerhetspolitiske mål. De har ikke råd til å la være. Men de europeiske drømmen om en multilateral og lovbasert verdensorden hinsides makt har blitt avslørt som nettopp en drøm. Når Vesten snakker, er det stadig færre som lytter. Vi tror våre ord er alvorstunge, med de er veid og funnet for lett – vi har feil verdier og feil styresett. Dertil følger at terrorister, jihadister og diktatorer takker Norge for å anerkjenne Palestina som egen stat og vi fortsetter å pøse penger inn i Gaza og Vestbredden, da burde «alle» skjønne hva som foregår: Vi tilfredsstiller fienden.
En samlet, demokratisk og fri verden står for fall, byggesteinene løsner én for én.