Nylig fortalte vi om hva Statistisk sentralbyrå (SSB) sin fagsjef, Per Sevaldson, for over 30 år siden trodde om den fremtidige innvandringen til Norge. I 2024 er dette lyder det slik:
«De siste 50-60 årene har Norge hatt en økende innvandring fra ulike deler av verden, uten at utvandringen på noen måte har økt tilsvarende. Innvandrere og deres norskfødte barn har blitt en viktig del av den norske befolkningen», åpner SSB sin siste publikasjon om Innvandrere i Norge 2023. Dette er en samling av artikler som tidligere er publisert hos SSB (derfor forholder SSB i flere av grafene til inngangen av 2023, som vi har oppdatert til inngangen av 2024).
Hva SSB legger i «en viktig del» utdypes ikke, men det skal ikke all verdens fantasi for å tolke det til antall.
Definisjoner til besvær
Samtidig er ikke «antall» før og nå det samme, for SSB snakker ikke lengre om «innvandrerbefolkningen» eller inkluderer innvandrernes etterkommere, altså norskfødte med innvandrerforeldre (det som tidligere het 2. generasjon), sine barn, barnebarn etc. Dagens SSB presiserer at de i statistikken definerer:
( … ) innvandrere som personer som selv har innvandret til Norge, som er født i utlandet, har to utenlandsfødte foreldre og fire utenlandsfødte besteforeldre. Dette er en beskrivende, og ikke en normativ definisjon. Definisjonen er entydig fordi alle fire betingelsene må være oppfylt. Denne definisjonen gjelder for alle, og er ikke forbeholdt personer med bestemte oppholdsgrunnlag eller fra bestemte land. Den gjelder uansett om det er en arbeidsinnvandrer fra Sverige, flyktning fra Ukraina eller student fra Kina. Det er gode grunner til at denne definisjonen er laget. Tidligere fantes det ikke andre måter å telle innvandrere på enn ved å telle utenlandsfødte og utenlandske statsborgere. Denne tilnærmingen var utilfredsstillende av flere grunner. Statsborgerskapet kan endres uten at det betyr noe for om en person er innvandrer eller ikke. På samme måte kan en være født i utlandet av for eksempel norskfødte foreldre. SSB utarbeidet derfor en egen definisjon av innvandrere og laget en standard for innvandrergruppering basert på eget, foreldrenes og besteforeldrenes fødeland. En slik gruppering står fast over tid. Egenskaper ved gruppen sett under ett, blir ikke påvirket av skifte av statsborgerskap.
Mer presise definisjoner er i de fleste tilfeller et gode, men de kan også bidra til å undergrave informasjon. For SSB bruker nå hovedsakelig tre hovedgrupper i sin statistikk på dette feltet, som er innvandrere, norskfødte med innvandrerforeldre og øvrig befolkning. Innvandrere er som beskrevet i sitatet over (utenlandsfødt av to utenlandsfødte foreldre med fire utenlandsfødte besteforeldre) som da gir at norskfødte med innvandrerforeldre (tidligere etterkommere eller 2. generasjon) er norskfødt med to utenlandsfødte foreldre og fire utenlandsfødte besteforeldre.
Da gjenstår «øvrig befolkning» som består av hele 28 ulike kombinasjoner, hvorav én av dem er etnisk norske (et begrep som SSB heller ikke benytter) som statistisk tilsier at man er født i Norge av to norskfødte foreldre med fire norskfødte besteforeldre (du kan lese mer om disse kategoriene i artikler fra 2012 og 2017).
Etnisk norske
Å snakke om etnisk norske handler ikke om spørsmålet om hva som er «norskt nok», men er en statistisk gruppering som sier noe om hvem befolkningen er ut fra opprinnelse. Skal vi vite hvordan det går med den etnisk norske befolkningen må vi ekskludere de øvrige kategoriene.
Ifølge tall fra SSB var den totale befolkningen i Norge i 2004 på 4,577.457 personer, som økte med nesten 1 million, til 5,550.203, ved inngangen til 2024. Antallet etnisk norske i 2004 var på 3,883.479, mens den ved inngangen til 2024 var falt til 3,794.969. Ví har altså blitt 88.510 færre etnisk norske i denne perioden, mens innvandrerbefolkningen, da ment som innvandrere og deres barn (2. gen), er gått fra 348.940 til 1,152.540 i samme periode.
Det tilsier at i prosentandel av den totale befolkningen har den etnisk norske gått fra i underkant av 85 prosent i 2004 til litt over 68 prosent ved inngangen til 2024. Innvandrerbefolkningen (fortsatt innvandrere og 2. gen) har gått fra i underkant av 8 prosent til nesten 21 prosent. De øvrige kategoriene med ett eller annet innvandringsinnslag har gått fra 7,5 prosent til i underkant av 11 prosent. Jamfør figur.
At vi blir færre etnisk norske handler ikke minst om at vi får færre barn. Fruktbarheten i Norge har falt mye de siste tiårene. Fra 2009 fra 1,98 barn per kvinne til rekordlave 1,40 i 2023. Fruktbarheten for innvandrerkvinner har historisk vært høyere enn for den øvrige befolkningen, noe den fortsatt er, som igjen bidrar til å heve den nasjonale fruktbarheten noe. Samtidig er det stor forskjell etter hvilken gruppe innvandrerkvinner det er snakk om.
Interessant er det også at det er politiske bekymringer for de lave fødselstallene. Nylig gikk barne- og familieminister Kjersti Toppe (Sp) ut med budskapet om det må bli mer attraktivt å få flere barn, fordi lave fødselstall endrer samfunnet vårt.
– Det vil da bli en ubalanse mellom generasjoner. Mange flere eldre, og færre barn som blir født, sier Toppe til VG.
Samme budskap, «Norge trenger flere barn», kom for øvrig daværende statsminister Erna Solberg (H) med i sin nyttårstale i 2018. Toppe ønsker å sette ned et utvalg for å finne årsaker og mulige tiltak for å få opp fødselstallet. Men nedgang i fruktbarhet er ikke et typisk norsk fenomen, det skjer i en rekke ulike land (f.eks. India, Kina, USA), og sier kanskje noe noe om at som man reder, ligger man. Vi kan ikke få i pose og sekk, så selv om de politiske løsningene kan ende med forslag om «gratis» ditt eller datt for fremtidens barn, så er det også en regning som skal betales av skattebetalerne.
Men det som er helt sikkert, er at vi er i full gang med en befolkningsutskriftning – uten at det ser ut til å bekymre de samme politikerne nevneverdig.
Innvandrere
SSBs statistikk kan fortelle at det ved inngangen til 2024 var 931.080 innvandrere og 221.461 etterkommere (2. gen) i Norge, totalt 1,152.541 personer. Så er jo alltids spørsmålet hva som er en hensiktsmessig gruppering.
Men det vi trygt kan slå fast, særlig siden vi ikke jobber i SSB, er at den mest krevende innvandringen er fra land i Asia og Afrika. Det gjelder ikke alle landene og det handler også om hvilken tilknytning de samme har til etnisk norske eller velintegrerte personer i Norge (som vi også kan si, siden vi verken jobber i SSB, barnevernet eller politiet).
En gjennomgang viser at det er flest innvandrere (1. gen) i Norge (2024) fra Europa, totalt i underkant av 482.000. Dette inkluderer ukrainerne som har fått kollektiv beskyttelse etter at Putins Russland invaderte Ukraina (vi har nå over 65.000 ukrainere i Norge, en økning på nesten 1.000 prosent siden 2020).
Deretter følger i underkant av 297.00 fra Asia, hvor vi har inkludert Tyrkia og Russland. Men allerede her støter vi på et problem, da mange russiske kvinner er gift med norske menn. Det samme gjelder for kvinner fra Thailand og Filippinene. Tar vi bort disse tre gruppene (som er «raust», ikke minst for Russlands del da det er en del tsjetsjenere i Norge) er vi på ca. 228.000.
Fra Afrika har vi i overkant av 108.000 innvandrere, mens vi totalt har litt over 22.000 fra Sør- og Mellom-Amerika (flest fra Brasil og Chile med litt over 6.000 hver), i underkant av 19.000 fra Nord-Amerika (nesten 11.000 av disse er fra USA) og skarve ca. 2.500 fra Oseania (flest fra Australia med nesten 2.000).
Med andre ord er Norge ikke spesielt attraktivt verken for Sør-, Mellom-, Nord-Amerika eller Oseania.
Innvandrergrupper med mer enn 10.000
Ser vi på grupperinger med mer enn 10.000 innvandrere (1. gen) i Norge ved inngangen til 2024, står vi igjen med 25 land av over 200 nasjonaliteter presentert her til lands. Av disse landene er 11 i Europa, 11 i Asia, to i Afrika og så karrer USA seg inn på 25.plassen med sine 10.710 personer. Jamfør figur:
Polakkene er den desidert største innvandringsgruppen i Norge, og den har vokst betydelig de to siste tiårene. Fra 2004 til 2024 er økningen på over 1.500 prosent, men økningen handler selvsagt om utgangspunkt. Slik sett er økningen absolutt høyest for ukrainere med over 6.900 prosent fra 2004, deretter følger Litauen (4.600 prosent), Syria (4.100 prosent) og Latvia (2.000 prosent), Polen som Eritrea (1.500 prosent) og Romania (i underkant av 1.200 prosent). Det er kanskje også verdt å merke seg at det er en svak nedgang for somaliere fra 2016.
Men det vi kan slå fast er at innvandringen til Norge har markant endret karakter de siste tiårene, noe som ikke minst kommer frem når vi inkluderer innvandrernes etterkommere, eller 2. generasjon – og da er ikke deres barn og barnebarn igjen inkludert, slik som tidligere SSB-sjef Sevaldson snakket om i 1993.
Hvem blir?
Når vi ser på 2. generasjon, altså norskfødte med innvandrerforeldre, forteller det oss også om hvem som kommer til Norge for å bli. For selv om de tre største gruppene er henholdsvis Polen (1. og 2. gen med 126.728 personer), Ukraina (67.242) og Litauen (50.847), så er de største 2. generasjonsgruppene dominert av landbakgrunn fra Asia og Afrika, med unntak av Polen på grunn av størrelsen på gruppa. Litauen er også relativt høyt oppe (en 7. plass), som kanskje forteller oss at EU-utvidelsen mot øst har, i alle fall enn så lenge, gjort Norge attraktivt for arbeidsinnvandring fra disse landene.
Flest 2. generasjon finner vi fra Pakistan (18.662), deretter Polen (17.074), Somalia (15.964) og Irak (12.373). Jamfør figur.
Nå er innvandringen fra Pakistan, Somalia eller de øvrig asiatiske og afrikanske landene ikke preget av arbeidsinnvandring (kanskje med unntak for India), men av typiske økonomiske migranter eller personer som flykter fra land i krig eller annen nød. Mange, ikke minst SSB, vil gjerne omskrive innvandringen som skjøt fart fra 1970-tallet fra for eksempel Pakistan som arbeidsinnvandring, noe det ikke var. Svært mange pakistanerne kom til Norge som turister, men dro ikke hjem igjen. Tvert om etablerte de seg som best de kunne i Norge, og hentet deretter familie hit.
Når man ser på figuren over, forteller den oss antakelig en del om hvilke integreringsproblemer vi vil stå overfor de nærmeste tiårene, der to av tre i 2. generasjon er under 16 år. Likevel er det over 53.000 i 2. generasjon som er over 20 år, flest fra Pakistan, men vi får jo ikke tall for deres etterkommere igjen, da SSB regner dem inn i den «øvrig befolkningen».
Vi registrerer også at av de 25 ulike nasjonalitetene kommer mange fra islamdominerte land (der flere av disse er opp mot 100 prosent muslimske). Samtlige av disse tilhører også dem med høyest andel 2. generasjon i Norge. Å ikke kommunisere dette er i min tolkning forkastelig, da vi nå burde ha lært at islamske verdier er lite forenelig med vestlige frihetsverdier, som likestilling, likeverd, ytringsfrihet og religiøs frihet. Tar vi dette innover oss, vil det være nyttig kunnskap for integreringsarbeidet.