Da Riksforsamlingens medlemmer og regent Christian Frederik den 17. mai 1814 undertegnet Grunnloven, hadde Norge vært underlagt Danmark siden 1537. Vår egen Grunnlov besto etter dette gjennom den påfølgende unionsperioden med Sverige, selv om vi i tillegg fikk den raskt vedtatte Riksakten av 6. august 1815, som inneholdt de delene av den norske Grunnloven som direkte berørte unionen.
Hvor stort det opplevdes å ha selvstendig lovverk kan sees i ønskene om feiring av nasjonaldagen året etter Grunnloven ble signert. Helt uproblematisk var det dog ikke å markere selvstendigheten mens Norge fremdeles var i personalunion med Sverige. Slik oppsummeres 17. mai-feiringens spede begynnelse på Lokalhistoriewiki:
Den første feiringen av dagen man kjenner til fant sted i Trondheim i 1815, da dansk-norske Matthias Conrad Peterson tok initiativ til en markering. Ved tiårsjubileet i 1824 ble den også feiret i noen miljøer i Christiania, noe som ble oppfattet som en provokasjon av kronprins Oscar som var i byen da. I 1829 hadde feiring av dagen blitt forbudt av kongen og regjeringen, og det året endte feiringen i Oslo i det såkalte Torgslaget da kavaleri fra Akershus festning ble satt inn for å spre en folkemengde på Stortorget. Da Karl Johan døde i 1844 tillot hans sønn, Oscar I, som altså tidligere hadde blitt provosert av feiringen, igjen at man markerte dagen.
I 1870 arrangerte Bjørnstjerne Bjørnson det første offisielle barnetoget. Han var inspirert av skolemannen Peter Qvam, som året før hadde hatt en parade med barn fra skolen. Det var med omkring 1200 gutter i 1870; først i 1889 fikk jenter være med. Barnetoget utviklet seg raskt til en populær tradisjon, og er i dag det viktigste symbolet på 17. mai-feiringen. På den første feiringen etter unionsoppløsningen 1905 stod kongefamilien på slottsbalkongen for å hilse skoleelevene i byen. Dette har de siden gjort hvert år med unntak av 1910 da dronningens far Edward VIII ble gravlagt på 17. mai, og krigsårene 1940–1945.
Stoltheten over den norske Grunnloven ble altså markert hver 17. mai lenge før unionsoppløsningen med Sverige, og i Christian Kroghs maleri 17. mai 1893 kan man se at det norske flagget er malt uten unionsmerke. Maleriet vitner også om at borgertogene var store også den gang.
Også i år vil flaggene vaie i tusentall i norske byer og bygder, og barnetog og borgertog vil arrangeres, små som store. Vi må huske hva togene er en markering av.
Som Hege Storhaug skrev 17. mai for noen år siden, er dette feiringen av en positiv nasjonalisme. «Den positive nasjonalismen vi ser på denne dagen er sunt for vår sjel, for den norske sjelen. Jeg vet personlig at en del nye landsmenn – de som har flyktet fra ufrihet og som har tatt Norge og vår levemåte inn i sitt hjerte – er blant dem som setter 17. mai og vår feiring aller høyest. De vet nemlig hva det er å leve i et diktatur, uten en grunnlov basert på de frihetsidealene som stammer fra Eidsvoll. Som avdøde araber, forfatter og frihetens fyrste, Walid al-Kubaisi (d. 2018), mannen som kunne Wergeland og hans tekster på rams. Ja, jeg kaller han araber, for det var det han var. Og så ble han en araber som også var et fullverdig medlem av den norske befolkningen. Fordi han ville det selv, og fordi den norske nasjonen hjertelig tar imot personer som vil landet vårt det beste.»
Det er selvstendighet, ytringsfrihet og lovfestede frihetsverdier vi flagger for i dag, og ekstra etterlengtet er det å se de norske flaggene i gatene i år, etter måneder med markeringer for «et fritt Palestina». Vi må aldri bli så numne i vissheten om vår egen fred og frihet at vi tror alle verdens mennesker legger de samme verdiene i sine frihetsrop. Norge ble ikke bygget på toleranse for intoleranse, men på forventet gjensidighet. Norge og vårt rike velferdssamfunn ble bygget på tillit til at ingen sluntrer unna sine forpliktelser, verken menneskelige eller samfunnsmessige. Når vi feirer vår Grunnlov i dag, er det derfor all grunn til å være skeptisk hver gang den kreves endret. Den er utformet for at vi alle skal ha like muligheter, plikter og rettigheter, og faren ved å endre den og innføre særlover ser vi allerede.
Mens feiringen i dag vil være preget av behov for sikkerhetstiltak, slik det årlig er væpnet politi og blomsterfylte gigantiske urner i metall for å hindre eventuelle terrorangrep med biler, skal vi minnes hva Riksforsamlingens medlemmer signerte og hva tidligere generasjoner har kjempet fram. Det er demokrati og frihetsverdier og en kjærlighet til det vakre landet vårt og folket som bor her.
Hver annen dag i året kan vi krangle, diskutere og vri oss i avmakt over hva landets politikere får seg til å gjøre, men i dag feirer vi Grunnloven, dens menn og friheten, og minner hverandre om hva ekte frihet er.
Riktig god grunnlovsdag, hurra for 17. mai! Gratulerer med dagen, alle sammen!