Det var i fjor at Ola Svenneby skapte sommerens store politiske snakkis. Han ville at Norge skal sette antall kvoteflyktninger til null, asylsystemet skal skrotes og han tok til ordet for sterkt å begrense retten til familiegjenforening. Bakgrunnen var flere hendelser i Oslo, som muslimske gutteelever som nektet å håndhilse på en kvinnelig rektor. Svenneby advarte om at «vi får et samfunn som er i ferd med å falle fra hverandre». Partileder Erna Solberg avviste Svenneby kontant, men kunne ikke stanse debatten som fulgte Svennebys utspill.
Det er seksualitet som er driveren i æreskulturen
Nå får Svenneby indirekte full støtte for forslaget sitt av Kamzy Gunaratnam, som innvandret til Norge tre år gammel i 1991 sammen med familien som tamilkse flyktninger fra Sri Lanka. For det er ingen annen konklusjon å trekke etter hennes personlige innlegg i Nettavisen, der hun blottstiller at endog i dag «koster det meg å skrive dette».
Hun forteller at «kontrollregimet» i æreskultur var både hun og resten av familien «en ufrivillig del av».
Da jeg var 18 år tok de fleste norsk-tamilske venninner avstand fra meg. «Hun der var altfor vestlig, altfor norsk, kledde seg ikke riktig, tedde seg ikke sømmelig». Ryktene var mange. Noen år senere fikk jeg også bekrefta rett fra kildene at det å omgås meg skapte ikke et godt omdømme for noen av dem.
Som politiker tåler jeg hets og hat hver dag. Huden har etter hvert blitt ganske hard og det meste kan jeg tåle. Men jeg husker særlig en erfaring som var utrolig ubehagelig, som gjør at det knyter seg i magen selv den dag i dag.
Og ettersom seksualitet er en avgjørende drivkraft, ja, bensinen i æreskulturen, handler Gunaratnams beskrivelse av hva hun opplevde som 18-åring nettopp om seksualitet. Hun hadde som leder av AUF i Oslo et utspill at de unge i Oslo trengte bedre tilgang på prevensjon for å få de høye aborttallene i hovedstaden ned. «Bilder av meg, lekende med kondomer tredd nedover fingrene ble slått opp over to sider», noe som fikk dramatiske konsekvenser for hele familien. De ble nedringt av landsmenn og -kvinner, anonyme laget en nettside der bilder av henne var manipulert i ulike seksuelle situasjoner.
«Hun trenger vel kondom for å ligge seg oppover i politikken», stod det blant annet skrevet på tamilsk. Jeg ville begrave meg ned og dø.
Hun forteller om angst for at foreldrene skulle lese alle de stygge kommentarene.
Jeg tenker på de av oss som vokste opp med et trippelt liv: Ett liv hjemme, ett på skolen og et annet liv i den diasporaen vi tilhører. Hvor mye mer utsatt er vi ikke for vold og overgrep, når alt skjer i det skjulte? …
Vår utrygghet blir dobla fordi farene vi potensielt kan bli utsatt for er ikke noe vi kan komme hjem med. Seksuell trakassering, voldtekt, nakenbilder. Vi er ikke oppdratt til å søke hjelp når det skjer, snarere tvert imot. Hysj det ned. Så vi lever med trusselen, skammen og ydmykelsen.
Vi finner oss i misbruk, blir i forhold vi egentlig vil forlate, bare fordi trusselen om at våre foreldre får vite dette – ikke er til å bære. På denne veien blir noen til og med drept.
Preges den dag i dag av æreskulturen
At det å ha et kjærlighetsforhold i tenårene, i 20-årene, er forbudt, altså har du forholdet i det skjulte, noe som medfører at man ikke «får øvd» seg på å ha et naturlig forhold, sier hun videre. Så kommer kanskje det mest talende: Tross at hun sitter på Stortinget og er gift, preges hun av æreskulturen den dag i dag:
Noen ganger tar jeg meg selv i at jeg må tenke meg om to ganger før jeg holder mannen min i hånden på offentlige steder. For frykten for «hva hvis noen ser oss?» lever fortsatt i meg – til tross for at mine foreldre har brutt seg ut av det kollektive kontrollregimet.
Politikeren etterlyser en «frihetskamp», for uten en slik kamp, «er ingen av oss trygge». Altså oss alle i Norge, tolker jeg dette til. For der hvor æreskulturen brer om seg, som i Groruddalen eller på Fjell i Drammen, da rammes alle ikke minst av segregeringen av kjønn og synet på frigjorte jenter.
La det være klart: Gunaratnam er tamil, hun er ikke muslim, men antakelig er foreldrene (mor) hindu og faren hindu/kristen. Ja, det er særlig der islam er dominerende at æreskulturen trives ualminnelig godt, ikke minst på grunn av islams strenge reguleringer og lovverk knyttet til seksualitet. Men i eksempelvis et land som Pakistan, der æreskulturen står svært sterkt, finner man æreskultur også blant de knøttsmå minoritetene kristne, hinduer og sikher. Man suges inn i det som er den dominerende kulturens moralkodekser.
Gunaratnam har vært leder av Ungdom mot rasisme, hun har fremmet forslag om å kurse kommuneansatte i såkalt «strukturell rasisme», pluss andre rasismeutspill som å kalle egen ledelse i Oslo Ap for «blendahvit» i 2023, samtidig som hun har vært Oslos yngste varaordfører noensinne, og også løftet av Ap inn på Stortinget. Et sentralt spørsmål nå er hva som har vært hennes viktigste stengsler som borger av Norge: angivelig norsk rasisme eller medbrakt æreskultur. Svaret ser ut til å gi seg selv.
Kudos til Svenneby, Bjøranger og Svensson
For Ola Svenneby må det være gledelig at Aps Gunaratnam nå ser ut til å stå ved hans side. Norge «faller fra hverandre». Skal Norge de neste generasjonen få bukt med æreskulturen vil det naturligvis fordre en innvandringsstopp fra landene der æreskulturen trives. Hvis ikke vil æreskulturen bre ytterligere om seg. Dette er enkel matematikk på barneskolenivå.
Igjen bekreftes boken Æresrelatert kriminalitet til de Kriposansatte Terje Bjøranger og Gunnar Svensson.