Da fundamentalistiske Islam Net kjøpte en eiendom i Groruddalen for tre år siden, med tilhørende skytebane, til 60 millioner kroner, vakte det oppsikt. At penger kom fra Midtøsten, lå åpent i dagen. Som vi skrev da oppkjøpet ble offentlig kjent:
Vår regjering og alle andre i toppolitikken er som kjent meget opptatt av å finne oppskriften på å få til en reell verdimessig integrering av ikke minst muslimer i Norge. Dette nye Islam Net-prosjektet skal man vanskelig kunne argumentere for vil være et gode for muslimer eller Norge som sådan.
Så hva sier Erna og co? Stortinget? Vil de stoppe Islam Nets planer? Stoppe at de får bygge moské og dawahsenter i kjernen av problemområder i Groruddalen? Skal regjeringen godta at Islam Net får tillatelser til sine samfunnsdestruktive foretak som ødelegger ikke bare unge liv, men som også spiser av vår frihet og vårt demokrati?
Har vi råd til nok en stor dose ekstrem-islam?
Og, jo da, det ble politisk støy fra FrP til Rødt. Men støyen ble til støv, og ingenting ble gjort, tross at FrP gikk til Stortinget med forslag om å be regjeringen «fremme nødvendige lovendringsforslag som gir kommunene en klar lovhjemmel for å stanse virksomhet og fritidsaktiviteter rettet mot barn og unge som anses å ha en klart integreringshemmende effekt».
Islam Net fikk med imidlertid et indirekte «svar»: De kan bare ture på. Politisk ledelse er selvpålagt handlingslammet og har «fredet» dem.
Medienes agenda = mer islam
Det er den samme normaliseringen som har pågått i økende styrke de siste årene ved hjelp av samtlige toneangivende medier, noe som særlig blir bekreftet hver eneste gang id-feiring nærmer seg: Oppslagene i mediene renner inn, og de er alle positive. For islam skal normaliseres, mener redaktører og journalister flest. Man opptrer som «integreringsagenter» på islams vegne. Det er knapt magemål overfor denne ureformerte, inhumane religionen. Øynene lukkes aktivt for alle problematiske sider ved islam, som kvinnesyn, syn på minoriteter, på jøder, på homofile. Man nekter å ta innover seg at islam er en hard lovreligion i kamp med sine omgivelser, der kampen ikke avblåses før islam har lagt seg som et kvelende teppe over alle nivåer i samfunnet.
Dette er den norske tilstanden. I det langt mer frilynte Danmark er tilstanden ganske nøyaktig den samme: Islams organiserte agenter har klart å normalisere islam i det offentlige rommet, forteller en ekspert til danske Kristeligt Dagblad.
De pleide å bli møtt med ramaskrik. Men vi går inn i en fase hvor moskeer har blitt en akseptert del av byrommet. Og de nybygde moskeene er kommet for å bli.
Slik lyder flere observasjoner i dagens kronikk, som har førsteamanuensis i Midtøstenstudier ved Syddansk Universitet, Helle Lykke Nielsen, som avsender. Forskeren har sammen med flere nordiske kolleger satt såkalte spesialbygde moskeer i Danmark under lupen – en betegnelse på nybygde eller vesentlig renoverte bygninger som kun har til formål å være en moske, og derfor skiller de seg fra for eksempel butikklokaler eller fabrikkbygninger, som rundt omkring også blir brukt til muslimske andakter og bønn.
Ifølge et anslag fra 2020 har Danmark totalt 11 av disse visuelt distinkte moskeene, som Imam Ali-moskeen på Nørrebro i København og Brabrand Ulu-moskeen i Aarhus.
Lykke Nilsen anslår at om fem år vil Danmark få 10 nye store moskeer med kupler og minareter.
– Mange vanlige moskeer samler inn penger og utvider, det er mange veldig aktive muslimske styrer der ute. Vi kommer til å møte en bølge av nyoppussede moskeer som vokser og blir mer iøynefallende, sier Helle Lykke Nielsen.
«Alle er hjertelig velkomne»
Lykke Nilsen peker på den mest synlige islamopprøreren i Danmark, Rasmus Paludan (en person de fleste av oss ikke klarer å identifisere seg med), før hun konkluderer slik:
Selvfølgelig er det noen som Rasmus Paludan som vil fortsette å være i opposisjon, men generelt har det vært større aksept for at nå er moskeene her, noe som også sees på andre fronter som hijab. Diskusjonen er mer om hvor høy minareten skal være, men ikke om den skal bygges, sier hun.
Den vante taktikken fra organiserte rekker er type «alle er hjertelig velkomne» til moskeen, og alle sosiale aktiviteter som knyttes til moskeene, har antakelig vært en suksessoppskrift – som er like over hele Vest-Europa, så vidt jeg har registrert. Talsperson for broderorganisasjonen til Islamsk Råd i Norge, Dansk muslimsk forbud, bekrefter inntrykket.
Også Urfan Ahmed, talsperson for Dansk Muslimsk Forbund, føler en økende aksept for de danske moskeene, noe som i hans øyne også henger sammen med at moskeene har begynt å nå mer ut til lokalsamfunnet med aktiviteter og arrangementer, som blant annet forklarer hvorfor de blir en mer naturlig del av det offentlige rom.
Samme Ahmed forteller at han opplever at det er stor etterspørsel etter «bedre» fysiske rammer for utøvelse av tro blant muslimer, selv om muslimer «kan be hvor som helst».
Men det er klart at den åndelige delen av det også avhenger av de fysiske rammene, og jeg er glad for at vi sakte kan flytte fra kjellere og lager. Jeg tror at vi snart vil se en spesialbygd moské i alle de fem største byene.
Avsløring med skjult kamera
Moskeene har flere ganger gitt opphav til debatt på grunn av kritikkverdige omstendigheter, blant annet for bruk av kontroversielle predikanter. For ikke å snakke om avsløringer med skjult kamera på innsiden av sentrale moskeer i landet, som TV2s «Moskeene bak sløret». Den ble kringkastet i 2018 og skapte et voldsomt offentlig rabalder.
Danske politikere fra hele det politiske spektrum gikk opp i det røde felt etter at TV2s skjulte filmopptak i den beryktede Grimhøj-moskeen viste en imam som underviste en studiegruppe bestående av kvinner og barn i sharia-lover og påfølgende barbariske straffemetoder. Den kjekke imam, Abu Bilal, forklarte pedagogisk at i en «ideell islamsk stat» skal utro kvinner steines og sex utenfor ekteskapet straffes med pisking. Frafalne fra- og fornektere av islam, samt muslimer som ikke faster, skal slås ihjel. En annen imam i samme moské forteller menigheten at det er obligatorisk for barn å be fra de er syv år og at det er obligatorisk for foreldrene å slå dem fra de er ti hvis de ikke gjør det. En imam forteller kvinner at de ikke kan ta seg jobb hvis mannen ikke ønsker det og slett ikke arbeide sammen med andre menn.
Problemet er imidlertid ikke bare begrenset til den radikale Grimhøj-moskèen. Fredens moské hadde til da vært regnet for moderat, men TV2s opptak viste at så ikke er tilfelle. Både i denne, Grimhøj-moskeen og to somaliske moskeer, Bilal og Al-Taqwa, fikk TV2s utsendte beskjed om at hun ikke har rett til å nei til sin manns krav om sex og at hun må akseptere mannens gudommelige rett til å ta seg flere koner.
Alle moskeene tatt med skjult kamera fikk fortsette som før når debatten ble avblåst. Urfan Ahmed bedyrer at åpenhet er viktig for moskeene i dag: fullt innsyn i hva som foregår under kuppelen. Hvorfor vi skulle tro på dette, forblir ubesvart.
Lykke Nilsen på sin side tror at motstanden mot distinkte moskeer er avblåst, med unntak av noen politiske blaff fra tid til annen. Den folkelige motstanden er over, tror hun.
– Politikerne vil nok ta opp temaet fra tid til annen, men jeg tror ikke den folkelige protesten som vi har sett tidligere vil dukke opp igjen. Muslimsk tilstedeværelse har blitt ganske normalisert blant folk flest, noe som ikke var tilfelle for samme grad for 10 år siden I dag avtar det raskere når noen vil gjøre det til et stridstema, sier hun.
Men Thomas Hoffmann, professor og islamforsker ved Københavns Universitet, er ikke enig i Lykke Nilsens resonnement. Han kaller det «en sannhet med modifikasjoner», ikke minst grunnet utenlandsk finansiering (Tyrkia, Qatar, Saudi-Arabia) av stormoskeer som ikke går upåaktet hen blant folk.
– Noen ser på moskeene som kulturell og estetisk berikelse, og det er sant at mange dansker har blitt vant til dem. Men når nye, spektakulære moskeer dukker opp, som skjedde for noen år siden i Köln i Tyskland, blusser debatten opp, spesielt på grunn av tilknytningen til landene som har sponset dem Det er en måte for utenlandske aktører, som Erdogans Tyrkia og Qatar, å føre myk islampolitikk.
Hoffman mener således at vi fremdeles vil se «en oppblussing av kulturkrigen rundt moskeer i fremtiden».
Brunbeiser forkjempere for demokrat
Han utdyper at debatten om islam har avtatt etter at politikerne de siste årene har vært relativt enige om den innvandrings- og integreringspolitiske linjen. Han peker også på konflikten mellom Israel og Hamas som en utløser av konfliktlinjer mellom Vesten og islam.
– Islamdebatten har sine døgnsykluser, det bør vi etter hvert ha forstått.
At debattens sykluser vil fortsette, er det nok mange som vil være enige i. Men de fleste lands politiske ledelser rører ikke ved maktislam og moskeer. Man lister seg engstelig rundt kuplene, med unntak av eksempelvis Østerrike, som i 2018 beordret 40 imamer utvist og syv moskeer stengt, noe statsminister den gang, Sebastian Kurtz, begrunnet med krig mot «politisk islam». Det var den samme kampen mot politisk islam som jeg etterspurte i 2016 i Aftenposten:
Politisk islams makt må begrenses, kun den spirituelle islam fra Muhammeds forkynnertid i Mekka kan aksepteres som en religion på linje med andre religioner.
A) Ideologisk kartlegging av sunni- og sjiamoskeer. De som er motivert av Medina-islam (politikk og juss), skal miste offentlig økonomisk støtte som trossamfunn. B) Moskeer som aktivt arbeider for å omstyrte demokratiets grunnverdier, skal stenges.
Dette fikk Aftenposten til å gjøre sitt for å brunbeise meg. Man brunbeises altså for å ville verne det frie, åpne demokratiet basert på frihetsverdier. Er det rart politikere flest ikke våger å røre organisert islam?
Kristeligt Dagblad, 27. mai 2024, «Fra kælderrum til stormoské: Antallet af tydelige moskéer i byrummet vil stige, vurderer lektor», betalingsmur.