Man kan nesten ikke unngå å registrere at forkortelsen DAVA høres til forveksling ut som dawah, ordet for islamsk rekruttering til troen på Allah, profeten Muhammed og hans lære. Det er med all sannsynlighet et bevisst valg av de dress- og draktkledde islamistene som har dannet den politiske foreningen «Democratic Alliance for Diversity and Awakening», for her er det virkelig politisk islam i full blomstring.
Nå går formannen for det kurdiske samfunnet i Tyskland og CDU-politiker (eks-grønne parti), Ali Ertan Toprak, ut med en advarsel om DAVA i det tyske feministiske tidsskriftet Emma. Det er ikke akkurat «mangfold og oppvåkning» som er målet for den politiske foreningen, snarere er det politisk makt med beundrende blikk mot både Tyrkias Erdogan og den islamske republikken Iran.
I spissen står de mest kjente Erdoğan-lobbyistene og tjenestemenn fra Tysklands islamske foreninger, skriver Toprak.
Presentasjonen av de høyt utdannede, dresskledde islamistene levner ingen tvil om at Toprak har rett.
På førsteplass på den europeiske listen er advokaten Fatih Mehmed Zingal. Han er talsmann og tjenestemann for Erdoğan-lobbyorganisasjonen UID (tidligere UETD). Denne organisasjonen har vært med på å organisere nesten alle Erdoğans valgkamparrangementer og opptredener i Tyskland og Europa de siste årene.
På andreplass er Dr. Ali Ihsan Ünlü. Han var Ditib-regionssjef i Niedersachsen. Ditib er den tyske organisasjonen til den tyrkiske religiøse myndigheten DIYANET, som rapporterer direkte til Erdoğan.
Hamburg-legen Mustafa Yoldaş har tredjeplassen. Han er den tidligere styrelederen for Shura, sammenslutningen av Hamburg-moskeer, og en tidligere tjenestemann i Millî Görüş-bevegelsen. Millî Görüş er den største islamistiske bevegelsen i Tyrkia, der Erdoğan også var politisk sosialisert. Yoldaş har skapt overskrifter tidligere, spesielt med en forbudt «Hamas innsamlingsforening». Den internasjonale humanitære hjelpeorganisasjonen (IHH) han leder ble forbudt i 2010. Mustafa Yoldaş forklarte på NDR: «Vi er et parti som ble grunnlagt av tyske borgere, for folket i Tyskland. Men hvis vi eksplisitt blir bedt om å vende oss mot Tyrkia, eller mot islam, eller mot Erdoğan – vil vi ikke gjøre det!»
I tillegg til de kjente AKP-propagandistene peker et annet navn seg ut: Mohammad Ale Hosseini, styrelederen i sjiaforeningen IGS, stiller på fjerdeplass, kjent for sin nærhet til islamistregimet i Iran. DAVA forener ikke bare Erdoğan-tilhengere og tyrkiske nasjonale islamister, men også tilhengere av det iranske regimet.
Når Toprak lanserer begrepet «nasjonalislamister», er det utvilsomt for å vekke assosiasjoner til nasjonalsosialismen, men begrepet er da også både dekkende og treffende. De Tyrkia- og Iranvennlige islamistene kan slå i bordet med at de er «tyskere som alle andre», mens ideologien de vil ha inn i toppolitikken minner mer om nazisme enn den minner om europeisk demokratisk tankegods.
– De er ikke ofre
Toprak omtaler seg selv som sekulær og liberal kulturmuslim. Han er forbitret på den tyske politiske venstresiden som har løftet fram de verste innvandrede islamistene. Han er ikke redd for å påpeke verken bindinger eller strategier.
DAVA formidler en nasjonal islamistisk offerfortelling. Agendaen til politisk islam er å fremstille muslimer i Vesten først og fremst som ofre. Slike selverklærte nasjonale islamistiske migrantrepresentanter påberoper seg den nye kulturkrigen. Ved enhver anledning som byr seg, blir muslimske innvandrere kun sett på som ofre, og rasismeklubben svinges mot staten og samfunnet fra et påstått offerperspektiv.
Grunnen til at disse menneskene stiller til Europa-valget er ikke offerfortellingen til de nasjonale islamistene – som for øvrig ukritisk har blitt adoptert av store deler av den tyske venstresiden de siste tiårene – men snarere deres svikt i å prøve å infiltrere tyske partier. De pleide å praktisere taqiye (gjemme seg). Maskene er nå tatt av. Den logiske konsekvensen er at de fant sitt eget parti. Erdoğan ønsker å utøve politisk innflytelse i Europa gjennom sine vasaller og i denne forstand erobre Europa «innenfra».
Bak DAVA ligger agendaen til en fundamentalistisk ideologi som – basert på det muslimske brorskapets politiske islam og fremmet av den tyrkiske presidenten – blir plantet i det tyske samfunnet.
Men ingen protesterer. Vi sekulære og liberale kulturmuslimer vil aldri glemme og tilgi den tyske venstresiden for dette. Dette hykleriet med å stå opp fritt mot de tyske høyreradikale, men tie mot de innvandrede høyreradikale og islamister!
Den samme dobbeltmoralen kan sees i hele Vesten. Vi har tidligere belyst hvordan støtten islam har kunnet finne i venstrevridd akademia ikke skyldes en fascinasjon hos sistnevnte for islam, men tvert imot en likegyldighet overfor islam. Det er alltid interessant å se argumentene, der de liberale for eksempel hevder at angrep på hijaben som islamistisk symbol er et angrep på frihetsverdier. I saken Venstresiden forstår ikke at muslimer tror på islam skrev vi:
Det er alltid interessant å høre kulturelitens forsvar for muslimer, men aldri høre dem nevne verken koranen eller sharia i samme åndedrag – som om muslimsk identitet er helt løsrevet fra religionen.
Men nettopp dette er identitetspolitikkens håpløse forsvar mot undertrykkelse og diskriminering. De forsvarer det undertrykkende ved å henvise til at det er undertrykkende å stille krav, de ignorerer at ytre tegn på islamisme, slik som hijaben, faktisk har noe med religionen å gjøre, at kvinner og barn har lavere status og er skambærere for egen religion. I identitetspolitikken har «muslim» fått betydningen «undertrykket minoritet» – og religionsaspektet er fjernet fra enhver politisk bevissthet.
Det er den fortsatte iveren etter å se offere der det i realiteten er maktsøkende islamister Toprak omtaler som utilgivelig.
– Stopp hykleriet
Toprak skriver videre at DAVAs sjanser for å komme inn i EU-parlamentet ikke er dårlige, og viser til at det «ikke finnes noen 5 prosent terskel i det europeiske valget, og DAVA har allerede samlet nesten tre ganger de 4000 underskriftene som kreves for å få adgang til EU-valget.»
DAVA får trolig ett eller to medlemmer i EU-parlamentet. Hva Erdoğan vil utnytte propagandistisk til sine formål og sin Da’wa. Da’wa betyr «misjon». Den fonetiske likheten med navnet på den nye foreningen er utvilsomt tilsiktet. DAVA legger tilsynelatende ikke lenger skjul på at de forfølger de politiske målene til en annen stat som ikke er EU-medlem i Tyskland.
Tyskland må bruke alle midler for å motstå denne politiske påvirkningen fra Tyrkia og Iran. Ingen trojanske hester fra Erdoğan eller det iranske mullah-regimet bør tillates i europeiske og tyske parlamenter.
Han er videre kritisk til loven om doble statsborgerskap, fordi han mener det åpner for direkte maktpåvirkning fra Tyrkia.
Tidspunktet for stiftelsen av partiet var ingen tilfeldighet. Spesielt tyrkiske nasjonale islamister ønsket ikke å gi fra seg sitt tyrkiske pass for å få tysk statsborgerskap. Erdoğan har propagert i årevis: «Godta tysk statsborgerskap, men forbli tyrkisk! Og bruk kontrollpunktene til den tyske staten for å hevde våre interesser». At doble statsborgerskap har blitt normen i Tyskland siden april vil gjøre at mange tyrkiske nasjonalister og islamister nå vil søke om tysk pass. Da kan de få partier som DAVA inn i det tyske parlamentet. På kort og mellomlang sikt kan de klare å få fotfeste i lokale parlamenter. Og på lang sikt er inntreden i delstatsparlamenter og Forbundsdagen ikke utelukket. Så, hva gjør vi?
Toprak skriver at løsningen er åpenbar. Et samfunn som stadig er på hugget for å finne høyreekstreme elementer i det stadig voksende AfD, bør være like ivrig på å påpeke maktislam.
DAVA skal ikke behandles annerledes enn AfD, og det skal heller ikke beskrives som et migrantparti. For det er det ikke. DAVA er den siste avleggeren av Erdoğans AKP, et sterkt nasjonal-islamistisk parti, antidemokratisk, med islamistiske trekk og åpent hat mot Israel.
Enhver støtte til legalistisk islamisme må endelig ta slutt i Tyskland. Tyrkiske og iranske nasjonalislamister må behandles på samme måte som tyske høyreekstreme. Staten må gjøre det klart på alle nivåer – inkludert i utenrikspolitikk – at den ikke lenger tolererer islamistisk ekstremisme på tysk jord. Staten og samfunnet må endelig lytte til og støtte sekulære og liberale muslimer. En av opplysningstidens viktigste prestasjoner var religionskritikken. Jeg spør de på venstresiden som er i pakt med islamistene: Når forlot dere egentlig opplysningens vei?
Vi antar at Topraks spørsmål er av det retoriske slaget, for noe svar fra tysk venstreside får han neppe. Akkurat det er synd, for er det noen som kunne trenge oppslutning og drahjelp så er det virkelig muslimer som har lagt koranen på hylla og omfavnet vestlige liberale, sekulære verdier.