Barn

Neste gang er det ditt barn som ranes

Så skjedde det igjen. En tolv år gammel gutt har blitt ranet av tre eldre ungdommer. Ranet i seg selv utgjør ikke noe reelt tap, men for gutten har han tapt friheten. Han tør ikke gå alene hjem fra skolen, tør ikke gå i byen for seg selv. I realiteten er han ranet for en ungdomstid, der frykten for at det skal skje igjen vil sitte igjen i kroppen i uoversiktelig framtid. Neste gang er det ditt barn. Eller naboens. Eller et annet barn. Norsk ungdomstid er i endring. Vi er i ferd med å få en generasjon barn som vokser opp i frykt - og som ingen kan hjelpe.

Gutt (12) ranet på Oslo City: –⁠ Sto igjen i sjokk
Han skulle bare kjøpe seg noe mat. Så ble 12-åringen omringet og truet av tre fremmede gutter.

Overskriften og ingressen er hentet fra VG. Historien er den samme vi har hørt mange ganger før. Denne gangen var det tre mot en. Noen ganger er det «bare» to mot en, andre ganger er det langt flere enn tre mot en. Effekten er den samme. Ransteknikken er også den samme. Vi har skrevet om vipps-ranerne tidligere.

Vipps-ran foregår på dagtid, i full offentlighet, og er over på få minutter. Ranene utføres ganske enkelt ved å stoppe et annet barn på gata, true barnet til å åpne Vipps og overføre pengene som står på konto til raneren. Fenomenet er så utbredt at det er blitt vanlig for barn og unge å overføre pengene sine til foreldrene før de reiser til byen. Vipps-ranerne finnes ikke bare i hovedstaden, praksisen har blitt utbredt i en rekke norske byer.

Aftenposten snakket tidligere i år med flere ransofre. Vipps-ranerne har noen fellestrekk.

Guttene vi har møtt i denne saken, forteller at de som ranet eller prøvde å rane dem, hadde minoritetsbakgrunn. I politiets statistikk fra første halvår i fjor var 78 prosent av de mistenkte i alle ranssaker (også de voksne) norske statsborgere.

Politiet sender stort sett alltid bekymringsmelding til barnevernet når et barn under 15 år er anmeldt for ran. Politiet anslår overfor A-magasinet at rundt 20 barn under 15 har et såkalt oppholdsforbud. Da kan politiet kjøre dem hjem hvis de finner dem på bestemte steder.

Dette er ofte barn som forflytter seg fra sted til sted i byen.

Gutten som ble ranet på Oslo City denne gangen forteller at det gikk fort. Nesten oppskriftsmessig, raskt og effektivt.

Til alt hell hadde 12-åringen bare 88 øre på kontoen.

– Så da ville de ikke ha noe, men de lette i lommene mine etter «cash». Utrolig nok fant de ikke lommeboken min, den hadde jeg i jakkelommen.

På dette tidspunktet var 12-åringen så skremt at han gråt.

– Ingen hjalp meg med noen ting. Folk rundt har sikkert trodd at jeg var venner med dem, mener han.

Dette er både foreldrene og gutten selv overbevist om må ha vært en bevisst strategi fra ranernes side.

I realiteteten er pengebeløpene ranerne får med seg underordnet når man ser på hvilken effekt ranene har på ofrene. Man skulle anta det var enkelt å anmelde, all den tid Vipps-ran etterlater ranerens navn og telefonnummer, men mange vil ikke anmelde av frykt for at ranerne skal oppsøke dem. Ranerne sitter med navn og telefonnummer de også.

Virkelighetsorientering

12-åringen fikk ringt foreldrene sine og forholdet ble anmeldt. Politiet opplyser til VG at de prioriterer saken, men det er en mager trøst for både 12-åringen og foreldrene hans.

– Er man gammel nok til å rane, er man gammel nok til å ta en konsekvens. Ranerne prioriteres foran ofrene. Det er ikke særlig ålreit, sier faren til VG.

– Vi er ikke en spesielt nervøs familie, men i dag måtte jeg gå fra jobb for å hente ham på skolen. Han tør ikke lenger gå gjennom Oslo City.

Både han, ekskona og sønnen ønsker å være anonyme, men lar seg intervjue for å rette fokus mot ran og trusler mot unge.

– De som raner skjønner det sikkert ikke, men unger som opplever ran blir paranoide og redd for å møte ranerne igjen, understreker faren.

Paranoia er neppe riktig begrep, selv om det er enkelt å forstå hva faren mener. Men paranoia defineres som feilaktige oppfatninger basert på gale slutninger om den ytre virkelighet, og som består hos den syke på tross av bevis på det motsatte. 12-åringen har ikke feialaktige oppfatninger eller gale slutninger, han har konkrete, reelle erfaringer med en virkelighet samfunnet er ute av stand til å beskytte ham imot. Han er ikke paranoid, han er ganske enkelt realitetsorientert, med den logiske konsekvens at han er konstant redd.

Dette er virkeligheten. Ranerne er virkeligheten. I barnas virkelige verden betyr byrådsleder Eirik Lae Solbergs (H) ord til VG null.

– Det høres ut som en skremmende opplevelse for gutten og foreldrene. Jeg er svært opptatt av å gjøre noe med den økende kriminaliteten med unge lovbrytere, sier byrådslederen før han fastslår:

– Vi skal ikke ha det sånn i Oslo.

Men det er sånn i Oslo. Til tross for at verken Solberg eller VG vil si det rett ut, er dette innvandret kriminalitet. Den er tilstede ikke bare på Oslo City, men på gata og i skolegården. Barna vet det. De vet hvem som har makt. Det er verken læreren, politiet eller politikere – eller mediene for den saks skyld.