Analysene av Frp-suksessen har kommet som perler på en snor både før og etter det nyeste partibarometeret. At partiet har vind i seilene er åpenbart, og like åpenbart er det at Sylvi Listhaug tilskrives æren for det. Partilederens endring fra å være «sint og sterkt innvandringskritisk» til å framstå mer striglet og korrekt er gjennomgående analysert som en suksessformel når det norske kommentariatet skal forstå hva som skjer.
Så merkelig er det jo ikke at analyser i alt fra Morgenbladet til NRK og Nettavisen lander på denne oppskriften når suksess skal forklares. Det kunne like gjerne vært skrevet med rene ord: «Nå er Sylvi Listhaug mer som oss». Alt som likner på en selv er enklere å like, det er en kjennsgjerning, og en like sterk kjennsgjerning er at det norske kommentariatet befinner seg svært langt fra det blå dypet de mener å se Listhaug svømmer inn fra, metaforisk inn på tryggere vann. Men skal man følge metaforen, vet alle hva som ligger innenfor dypet. Til slutt er man på grunna, og det samme er analysene.
NRK gjengir Norstats partibarometer for mai:
De store endringene siden april er det ikke snakk om, men djevelen er i detaljene. KrFs økte oppslutning forklarer kanskje best den ikke uttalte forskjellen mellom gamle og unge, bygd og by; Norge er mer verdikonservativt enn hva politiker- og mediestanden i hovedstaden synes å tro. Ikke nødvendigvis kristenkonservativ, det er nok de færreste i dag, men verdiene landet er tuftet på er det mange som vil bevare.
I en tid der alle til venstre for midten og med respekt for (ingen andre enn) seg selv advarer mot polarisering og høyrepopulisme straks noen rekker dem en mikrofon, viser partibarometeret med tydelighet at advarselen bør rettes motsatt vei – mot dem selv. Det er politisk venstreside som forflytter seg stadig utover, og det er her Frps suksess ligger. Som en bekjent skrev i en e-post etter regjeringens hode- og historieløse anerkjennelse av en palestinsk stat og Barth Eides fantasier om å kunne arrestere Benjamin Netanyahu etter at sjefaktoren i Den internasjonale straffedomstolens (ICC) vil at det skal utstedes arrestordre på Israels statsminister.
Ap MÅ nå altså gå til venstre, stoppe Gazaskrikene fra særlig SV, Rødt og norske «venstreside»-journalister samt huke inn norske muslimske stemmer som tradisjonelt har støttet partiet. Når selv FrPs deplorables puster dem i nakken, ringer alle alarmklokker. Dette kan redde valget for Barth Eide. Ap framstår nå med ett som venstresidens ubestridte ledere og hylles nå også av selveste Mads Gilbert (han som bare er lege).
Ap har rett og slett satt Rødt og SV litt i sjakk matt her – så flott å kunne arrestere Israels statsminister! Hva skal Rødt og SV foreslå nå: Bombe Tel Aviv med norske jagerfly? (selvsagt en mulighet på bakrommet der).
Som i klimapolitikken – dette er virkningsfull symbolpolitikk for Barth Eides parti, kommunisert ut via dydsposerende indignasjonsporno. Jødene i Norge vil selvsagt få det litt verre nå – men de er jo så få, bare rundt 1500. Andelen muslimer er over hundre ganger større.
Og visst har Ap fått tilbake noe oppslutning siden april, men det krakilske Norge er fortsatt ikke stort. Kombinasjonen av offentlig ansatte kvinner som vil være snille mot barna i Gaza og ønsker slutt på krig og sånn, kombinert med muslimer som gjerne skulle sett Israel utslettet for godt, utgjør ikke engang hver femte velger.
På tross av, ikke på grunn av
Poenget er at Listhaug ikke har forandret seg så mye, hun snakker tydelig om forhold den minst politisk engasjerte mannen i gata selv ser uten å ta på seg briller: Hamas er en terrororganisasjon og Israel er et demokrati. Det er idiotisk å skatte folk ihjel for «det grønne skiftet» og det er like idiotisk å ødelegge hele leiemarkedet med de samme «utjevnende» skattene. Regjeringen oppleves som en hån mot vanlige folk av den enkle grunn at det er vanlige folk som betaler prisen. Alltid. Både økonomisk, sosialt og rent fysisk. Man trenger ikke være rakettforsker for å forstå at høyresiden, og da spesielt Frp, får økt oppslutning.
Da vi 11. mars skrev saken Feige Sylvi, spådde vi at Frp ville synke på meningsmålingene fordi Listhaug ikke tok Per-Willy Amundsen i forsvar etter hans nå famøse utblåsning til forsvar for Israel på Facebook. Amundsen måtte trekke seg som leder for justiskomiteen etter å ha fått gjennomgå i samtlige store norske medier og ikke minst internt i eget parti, der Listhaug var beinhard mot ham. Morgenbladet skrev om vår analyse at fallet på meningsmålingene i såfall lar vente på seg, og mente Sylvi Listhaugs tydelige håndtering av Amundsen-saken kunne forklare hvorfor Frp får økt oppslutning, men avisen kan like gjerne ta feil.
For er det en ting som er sikkert, så er det at i Frp internt er Per-Willy Amundsen på ingen måte avskrevet. Det gikk ikke mer enn en drøy uke før Amundsens eget fylkeslag var tydelige på ønsket om at Amundsen gjenvelges til Stortinget i 2025, og Listhaug gikk klokelig ikke ut mot fylkeslaget. Hun dempet saken i stedet for å dundre videre på den – ikke uten grunn. For, som vi skrev i mars:
Problemet er at Amundsens reaksjon var fullt ut forståelig. Det samme var faktisk Listhaugs egen Facebook-post i 2018. Det finnes islamister som ikke vil oss vel, og det er ingenting ekstremistisk i å ville ha dem ut av landet. Det er faktisk langt mer oppsiktsvekkende at det ikke ble noe flertall for å inndra statsborgerskapet til fremmedkrigere.
At Frp igjen har vokst seg store på meningsmålingene handler om de stadig voksende voldsutfordringene masseinnvandring fra Menapt-landene har bragt til Norge, det handler ikke om Listhaugs mykere retorikk, slik Nettavisens Stephansen forfekter.
I bredden av Frp-velgere finnes også en stor andel som gir partiet oppslutning på grunn av Amundsen, ikke på tross av ham. Det forstår selvsagt også Listhaug, selv om kommentariatet i Oslo-bobla ikke evner å forstå det.
Rettferdighet
I det store og hele er det ikke så vanskelig å se hva nordmenn flest foretrekker. Stikk i strid med den sittende regjeringens kurs mot ytre venstre liker nordmenn best det de oppfatter som normalitet. Der treffer Frp en nerve som ligger i normalpsykologien, og den kan enkelt oppsummeres i ett ord: rettferdighetsfølelse.
Opplevelsen av rettferdighet er langt viktigere for mennesker enn hva opplevelse av likhet er, og vi har nevnt det i flere saker. Adferdsbiolog Jens Andreas Huseby har forklart forskjellen på likhet og rettferdighet godt, og viser at rettferdighet er vesentlig for fungerende systemer.
Vi foretrekker rettferdig ulikhet fremfor urettferdig likhet
I eksperimenter hvor ulik innsats og behov tas med, blir det tydelig at vi foretrekker ulikhet dersom den er rettferdig. I stedet for å kaste premiene som blir til overs, gir barn det til den deltakeren som de har fått høre har gjort ekstra mye arbeid. Og seksåringer foretrekker at den som har gjort mest skal få enda mer av fellespotten enn det som blir til overs etter at alle har fått likt. Selv ettåringer forventer at den som har gjort mest også får mest i belønning.
Enten du er liberal eller virkelig nasjonalkonservativ, vil den felles verdiforståelsen innebære et stort element av rettferdighetsfølelse. Det er derfor Frp lykkes. Partiet lykkes når Per-Willy Amundsen reagerer følelsesmessig med sinne på nazi-stempling og påstander om at han støtter «tortur, utsulting og bombing av barn», og at tar til motmæle mot å bli anmeldt for straffbare ytringer (merk også at Listhaug er taus om at Amundsen anmelder fire av de som anmeldte han). Folk opplever reaksjonen til Amundsen som rimelig. Tilsvarende har Listhaugs påfølgende tydelighet om Israel og Hamas gitt uttelling. Det samme har FpU-leder Simen Velles tydelighet om unge menn som tapere på kjønnsmarkedet vært. Alle disse utspillene er det motsatte av de stadig mer febrilske «alle er helt like»-utspillene fra norsk venstreside. Vanlige folk ser at det er løgn og grovt urimelig å sidestille demokratier og diktaturer, sidestille terrorister og trente soldater samt sidestille særrettigheter og like rettigheter. Det er ganske enkelt slik at de aller fleste mennesker er i stand til å se og registrere forskjeller og dermed også registrere det urettferdige i likebehandling av absolutt alle verdens mennesker.
Frp-koden
Tilsvarende kan man se på Høyres fall på meningsmålingene. Det er utydelighet, ikke febrilske uttalelser som på venstresiden av politikken, som er Høyres problem. Mens kommentariatet har tilskrevet Erna kvalitetene som har fått velgerne til å stå ved hennes side, viser både den så langt økte oppslutningen og den helt ferske nedgangen på maimålingen det samme man registrerer hos Frp. Det var ikke nødvendigvis Erna som sto for økningen, for under økt oppslutning var Høyres konservative stjerneskudd, ungdomspartiets Ola Svenneby, sterkt profilert i mediene. Med sitt tydelige standpunkt om innvandringsstopp spilte Svenneby også på vanlige folks strenger og rettferdighetsfølelse. Den siste måneden har det vært stille fra Svenneby – kanskje med forutsigbar nedgang for Høyre.
Helt siden tidligere partisekretær i Arbeiderpartiet, Martin Kolberg, skapte begrepet Frp-koden for snart to tiår siden, har det norske kommentariatet trodd at analysen han presenterte er en form for gudegitt sannhet. Troen på egne analytiske ferdigheter er da også noe forfatter av boken Frp-koden, journalist, tidligere RU-politiker og leder for Manifest Tankesmie, Magnus Marsdal, fortsatt innehar, selv om han nå kanskje er mer kjent for podcasten MÍMIR&MARSDAL – den venstrevridde podkasten, der han analyserer verden sammen med makker Mímir Kristjánsson fra Rødt. Uansett: Kolberg framholdt at Frp hadde en kode som besto av fem elementer:
- Si én ting, og gjøre noe annet.
- Angripe de svake, men selv fremstå som offer.
- Snakke om de svakeste og prioritere de rikeste.
- Gjøre én ting i opposisjon og noe helt annet når man har makt.
- Ignorere fakta når det ikke passer til politikken.
Det «morsomme», to tiår senere, er at analysen passer aldeles utmerket på en venstreside på ville veier – og et kommentariat som følger den i tykt og tynt. Når kommentariatet tror Frp lykkes fordi de registrerer at Sylvi Listhaug er i ferd med å likne mer på dem selv, er det nesten komisk. Det er fremdeles på tross av, ikke på grunn av Listhaugs håndtering av Amundsen-saken at Frp lykkes. Det esset Listhaug fremdeles har i ermet er at hun snakker tydelig om rettferdighet i saker folk kjenner på kroppen. Det er det som er Frp-koden, og ikke minst Høyre bør ta det innover seg.
Samtidig bør Frp passe seg. Blir det for mange «på tross av»-saker vil partiet framstå som om det strigler seg for regjeringsmakt. Det vil neppe Frp-velgerne like. De vil ha et tydelig og rettferdig parti, der tydeligheten og rettferdigheten også må gjelde for partiets egne.