Mandag kveld ble jeg oppringt av en venn som hadde latt seg sjokkere av Faktisk.nos villede vranglesning av en HRS-artikkel. Vrangviljen viste vi fram i sin helhet i artiklene Faktisk.no «faktasjekker» legitimiteten til Hamas’ styre og Hvilken verden lever Faktisk.no i?, der faktasjekkerne mener å ha grunnlag til å «felle» HRS. «Det ikke stemmer at de som nå bor i Gaza selv har valgt Hamas til å styre» er konklusjonen som trekkes etter å ha lest følgende setninger:
På samme måte som 7. oktober var en katastrofal hendelse for Israel og dets folk, så er krigen i Gaza en katastrofe for de som bor der og som etter beste evne har søkt å skaffe seg et liv.
De er ofre for en terrororganisasjon som de selv har valgt til å styre Gaza tilbake i 2006, og så vidt vi kan forstå har gjort minimale anstrengelser for å bli kvitt.
Vrangviljen – og dårskapen som unektelig går hånd i hånd med den – et tydelig tegn i tiden. Otto von Bismarck skal ha sagt om pølser og politikk: «Den som vet hvordan lover og pølser blir laget, får aldri mer en rolig natts søvn.» Og det er god grunn til å holde seg våken når man ser hvordan den politisk ladede vrangviljen utfolder seg. Det er ikke et norsk fenomen eller et fenomen Faktisk.no er alene om. Det er et fenomen som rammer hele den opplyste, vestlige verden og resulterer i eksempelvis anerkjennelse av en ikke-eksisterende stat.
Fordummende vrangvilje
Det skjer i en verden der den fordummende vrangviljen har fått fotfeste selv i de mest anerkjente mediehus og helt opp på regjeringsnivå, og vi er ikke alene om å påpeke det. Mens vår utenriksminister Espen Barth Eide (Ap) harmdirrende påstår på NRKs Politisk kvarter onsdag at Israels angrep på Rafah er «i direkte strid med det Den internasjonale domstolen (ICJ) har pålagt Israel å gjøre», er han fullt ut vitende om hva han gjør; han «glemmer» å gjengi et vesentlig forhold ved pålegget.
I en god kommentar i britiske Telegraph skriver jurist Natasha Hausdorff at «Nei, ICJ har ikke beordret Israel til å stanse operasjoner».
De som er ivrige etter å sverte Israel har nok en gang gjengitt en ordre fra ICJ feil, og ropt om at domstolen har krevd at Israel umiddelbart stanser sin operasjon i Rafah. Dette er ikke det retten har bestemt. I sin siste innstilling ville Sør-Afrika utstede en ordre om at Israel «opphører sine militære operasjoner på Gazastripen … og umiddelbart, totalt og betingelsesløst trekker den israelske hæren tilbake fra hele Gazastripen».
Dommer Nawaf Salam, den nåværende presidenten for ICJ, sa tydelig at retten ikke ville gi dette pålegget. I stedet krevde domstolen at Israel «skal, i samsvar med sine forpliktelser i henhold til [folkemordskonvensjonen] … stanse sin militære offensiv, og enhver annen handling i Rafah, som kan påføre den palestinske gruppen i Gaza livsbetingelser som kan medføre dens fysiske ødeleggelse, helt eller delvis».
Dette tilsvarer et direktiv fra domstolen, i samsvar med dens tidligere tilnærming, om at Israel følger folkemordskonvensjonen. Israel har vært tydelig på at de alltid har gjort det, det samme har internasjonale militæreksperter som major John Spencer og oberst Richard Kemp. De har vitnet om at ingen annen hær i krigføringens historie har tatt i bruk de tiltakene Israel gjør for å beskytte sivile i væpnet konflikt.
Selv om korrekt gjengivelse er viktig for Telegraph, er det såvisst ikke viktig for Barth Eide eller NRK – eller for norsk UD for den saks skyld, dersom vi skal tro Barth Eide på hans svar. På spørsmål fra NRK mandag om ikke Israel har rett i at vedtaket er tvetydig, var svaret at juristene i UD avviser det.
Onsdag morgen gikk Eide lenger, godt hjulpet av NRKs korrespondent i Midtøsten, Yama Wolasmal. I samstemt enighet om at «Israel drar antisemittisme-kortet i møte med kritikk», var fordømmelsen av Israel total. Eide snakket som om han har en hel verden bak seg når han svarer «ja» på spørsmål om Israel har tråkket over Norges røde linje, og påstår at «Israel er i en sterk konfrontasjon med verdenssamfunnet, også juridisk sett».
Han nevner selvsagt ikke et ord om at det påståtte «verdenssamfunnet» består av en overvekt av diktatoriske regimer vi ikke bør like å sammenlikne oss med.
En korrumpert offentlighet
Selvsagt vet både Barth Eide og NRK godt hva de driver med. De bedriver politikk og har et tydelig pro-palestinsk bias i sin formidling. Det gjør at korrekte gjengivelser ikke er så nøye, for målet helliger åpenbart middelet. Målet er oppslutning, politisk oppslutning, og som den politiske filosofen Jon Eirik Lundberg skriver i Kontrast, så er det slik at Ordet fanger sarte sjeler.
Jeg ble sittende og tenke på Lundbergs kronikk da jeg hadde NRKs nyhetssending i bakgrunnen tirsdag. NRK har et helt arsenal av mennesker de henter inn som «eksperter» og «kommentatorer», de har langt flere enn sin egen Wolasmal. Det interessante er at de alle har det samme politiske ståstedet. Tirsdag viet statskanalen stor oppmerksomhet til både Mensendagen (som tydeligvis fant sted med markeringer i hovedstaden tirsdag) og litteraturfestivalen på Lillehammer, før det var tid for Midtøsten og NRKs favoritt; Lindis Hurum, generalsekretær i Leger uten grenser.
Samtidig leste jeg altså Lundberg, som skriver:
I mange vestlige land har den offentlige samtalen vært fylt med falske anklager om rasisme og nazisme i flere tiår. Vi vet at de er falske av to grunner. Rasisme er straffbart, så du kan anmelde det til politiet. Og nazismen ble knust i Europa i 1945, og har ingen organisasjon lenger i Europa. På den annen side har den det i Midtøsten, der alliansen skapt av stormuftien Amin Al-Husseini og Adolf Hitler mellom islamisme og nazisme fortsatt raser.
Ironisk nok opplever du at europeere liker å omtale kritikk av islamisme, som historisk sett er en levning fra nazismen, som «nazistisk». Forvirringen skyldes at politiske aktører i Europa bruker en viss retorisk metode kalt «projeksjon». Det er et trekk der du klandrer en person for tingene du gjør selv. Noe som skaper mye forvirring og usikkerhet for den det gjelder. Når denne taktikken brukes på en koordinert og høyintensiv måte, kan den skape en kultur av frykt og stillhet. Folk utenfor de ideologiske manipulasjonsskolene aner ikke hva de skal stå for. De trekker seg fra debatten. På denne måten blir det offentlige rom mer og mer korrumpert.
Det er denne brutaliteten du ser utspille seg i Sverige i form av drap og voldtekter. Det sees også i Norge og Danmark i form av en bisarr sympati med den nazistiske militsen Hamas. Folk er godt klar over at jøder føler seg utrygge på den alliansen. Folk er også enige om at Hamas nyter godt av det. Og at Hamas ønsker å utslette Israel, pluss LGTB-samfunnet, kvinners likestilling, menneskerettigheter og demokrati.
Likevel marsjerer tusenvis gjennom gatene og roper Hamas-slagord. Likevel gjengir media ukritisk all propagandaen Hamas forsyner dem med, som om det var informasjon fra en vanlig myndighet.
Det offentlige rom er korrumpert. Det er åpenbart når man bivåner aktører som Lindis Hurum, som uten blygsel fordømmer Israel og gjentar sitt mantra om at «ingen steder er trygge». Den fordummende forståelsen både Hurum, Barth Eide og NRK har av krigen i Midtøsten gir selvsagt ikke rom for annet enn et ståsted der dette mantraet forfektes igjen og igjen, så intenst og så gjentakende at «sarte sjeler» tror det er hele sannheten.
NRK rapporterer også direkte fra Rafah, der Israel angrep søndag, med «sitt team». «Sitt team» er Hamasstyrt, det finnes ingen pressefrihet i Gaza, og rapportene bærer da også preg av det. Så brennende barn og kvinner bli forkullet etter Israels angrep – «Hasib var vitne til flammehavet ved teltleiren i Rafah. Det forferdelige synet av forkullede barnelik kommer han aldri til å glemme», skriver teamet, som videre har tatt bilde av en mann med et flygeblad, slik faksimilen viser.
Det er den samme historien Lindis Hurum forteller. «De sa det var trygt, men det er det ikke». Ikke på noe tidspunkt melder NRK (eller vår sittende regjering) at det er FN-organet UNRWA som har nektet å etterkomme oppfordringen om evakuering. Ikke på noe tidspunkt nevnes evakueringsoppfordringen tidligere i mai, og heller nevnes det ikke at angrepet slett ikke skjedde i en sikret humanitærsone.
På X har journalisten Leslie Kajomovitz, som forøvrig ikke tilhører «NRKs team», lagt ut informasjon som er vesentlig, men fullstendig utelatt fra NRKs formidling:
I motsetning til påstandene fra araberne – ble drapet på høytstående Hamas-tjenestemenn utført i Rafah-området, og ikke i den sikre sonen definert av IDF.
Henrettelsesstedet for høytstående Hamas-tjenestemenn i Rafah er nær UNRWAs varehus vest i byen – områder 2371 og 2372 – mer enn en kilometer unna den sikre sonen.
Og dette står i motsetning til arabernes påstander om at IDF-bombingen var i sikker sone (de kan ikke si et ord uten å lyve!)
- Elimineringssonen er merket med rødt nær UNRWA-lagrene,
- eliminasjonssonen i rødt på IDF-evakueringskartet og den sikre sonen i lilla,
- et kart over sikker sone som referanse.
Ikke bare evakuerte de ikke til den sikre sonen, de tjener også som et menneskelig skjold for høytstående Hamas-tjenestemenn og så lyver de og hevder at IDF angrep i den sikre sonen!
Senere på dagen kom informasjon fra IDF selv, som la ut følgende på X:
Er demokratiets opplysninger mindre viktige enn Hamas’ opplysninger i norsk, politisk optikk?
Hva er krigens formål
«Formålet med krig er å nedkjempe fiendens militære motstand, men de krigførende har etter folkeretten ikke lov til å søke å nå dette mål med hvilke som helst midler. Utviklingen har gått i retning av å søke å humanisere krigføringen, blant annet ved en begrensning av de tillatte kampmidler. Alminnelige synspunkter er at krig er kamp mellom militære styrker, og at det ikke er folkerettslig berettiget å tilføye større onder, spesielt overfor sivilbefolkningen, enn formålet nødvendiggjør», heter det om krigens folkerett i Store norske leksikon.
Men hvem kan sikre seg mot et FN-organ som er villig til å ofre sivile for at Hamas skal vinne fram?
– Til tross for at vi gjorde alt vi kunne, inntraff en tragisk ulykke i går, sa Netanyahu mandag.
– For oss er enhver skade for en ikke-stridende en tragedie. For Hamas er det en strategi. Det er forskjellen, la Netanyahu til.
På NRK i morgentimene tirsdag lot Lindis Hurum seg forferde ved tanken på at det israelske forsvaret skal komme til bunns i hva som skjedde under Rafah-angrepet. Hun har ingen tro på Israel eller landets evne til å analysere hvorfor teltleiren utenfor UNRWA-lageret gikk opp i flammer. Ordene hun uttalte i dag burde ikke være vanskelig å stille seg bak, hadde de vært rettet mot Hamas:
– Å se mennesker bli brent levende, barn uten hoder, redsel og fortvilelse mens en leir står i brann, det er bilder som aldri skal kunne komme ut fra noen krig, og spesielt ikke en krig som vi kan følge så tett, hvor de som står bak har blitt advart tydelig og hvor denne hæren helt åpenbart vet hva internasjonal humanitær rett er, sa hun.
Ja, hvorfor følger ikke Hamas advarslene, hvorfor følger de ikke humanitære spilleregler i krig? Men Hurum retter altså kritikken mot IDF, ikke Hamas, til tross for at det er Hamas som bruker sine egne sivile som menneskelige skjold.
Vi kan anbefale Hurum og NRK å ta en titt på rapporten som er utarbeidet av UN Watch. Rapporten «oppsummerer UN Watchs forskning og rapporter om omfattende promotering, oppmuntring av og støtte til terrorisme blant UNRWA-ansatte, gjentatte brev og advarsler til både FN og UNRWA, og UNRWAs svar som besto av gjentatte avslag på å engasjere seg i advarslene om terrorstøtte og i stedet angrep budbringeren. UNRWAs unnlatelse av å iverksette meningsfulle handlinger over ni år viser at UNRWA er systemisk uvillig til å konfrontere gjennomgripende og forankret terrorstøtte innenfor sitt byrå.»
Dokumentasjonen er overveldende.
Smått og søtt?
Det koker ned til hva man i ytterste konsekvens støtter når man opererer med dobbelmoralske forestillinger om hvilken part som kan forventes å ta ansvar eller ikke. I sin reneste form er all den pro-palestinske velviljen et uttrykk for de lave forventningers rasisme, eller kanskje, slik Michael Tetzschner, vararepresentant (H) til Stortinget, skriver i Aftenposten; et uttrykk for troen på «norsk fortreffelighet».
På skammens dag tirsdag da Norges anerkjennelse av Palestina offisielt trådte i kraft – samtidig er Mensendagen – var flere av Tetzschners refleksjoner over spørsmålet Norge anerkjenner Palestina som egen stat. Men hvem og hva er det vi anerkjenner? vesentlige.
Vår regjering sier at anerkjennelsen gjelder de palestinske selvstyremyndighetene med sete i Ramallah, som domineres av Fatah, og som gjennom årene har vært palestinernes representant utad.
Eides henvisning til Oslo-avtalen som et folkerettslig grunnlag for den aktuelle anerkjennelsen er villedende. I 1993 ble Fatah anerkjent som representant for alle palestinere utenfor Israels anerkjente grenser, men har i snart 20 år ikke hatt kontroll over Gaza.
(…)Er det regimet som forfølger homofile (Gaza), eller den delvis lammede og korrupsjonsplagede fraksjonen på Vestbredden?
Om vi sier at anerkjennelsen gjelder Fatah i dag, kan det meget sannsynlig være Hamas i morgen, og, enda verre, det kan være Hamas på grunn av Norges håndsrekning. Ifølge NRKs Sidsel Wold er en utvikling der Hamas etter et valg overtar hele Palestina, et «drømmescenario» (25. mai), så tanken burde ikke være fjern for regjeringen heller.
En av mine døtre sa en gang om mennesker: «Vi er så dumme at vi ser alt som er lite som noe søtt. Til og med om vi finner en bitteliten q-tip i boksen med andre q-tips, så roper vi for at andre skal få se så søt den er. Men hvis du ser på den er den jo bare en q-tip som ikke funker like bra som de andre».
Hvis man ser det som skjer i krigen på Gaza som Israels apartheid og imperialistiske, islamofobiske overgrep mot et bittelite folk og samtidig unnlater å se hva Hamas gjør, hvilken oppslutning Hamas har – inkludert i FN-organet UNRWA – og hvilken regional stormakt som trekker i trådene, risikerer man å falle for troen på at de egentlig er «små og søte». Vel vitende om at denne tolkningen forutsetter en påfallende vrangvilje overfor den ene part i krigen – Israel – gir ståstedet politisk uttelling for både landets toppolitikere og medieaktører.
Høyres moralposering
Tirsdag kveld måtte sågar en ellers så taus Erna Solberg (H) kaste seg på moralposeringen. Der Tetzschner ga et håp om at Høyre kan forholde seg til balanserte virkelighetsgjengivelser, sementerte både Solberg og makker Eriksen det håpet som et fjernt minne. Faksimilen viser hvordan poseringen så ut.
Som en skriver på Facebook: «Sammenvevingen av sivil og militær infrastruktur (planlagt og gjenomført av Hamas) i kombinasjon med en folkerett (Genève-konvensjonene) som ikke har blitt utformet for det tilfellet at en part i en krig ikke bare bruker sivile skjold, men er motivert til å ofre så mange martyrer at verdensopinionen krever våpenhvile ut fra menneskelige og moralske instinkter.
En slik kombinasjon gir i realiteten en islamistisk terrorgruppe som Hamas immunitet og gir dem et motiv til å gjennomføre 7. oktober om og om igjen. Selv de som støtter den palestinske frigjøringskampen, bør finne den situasjonen medisinere og folkerettsjurister har havnet i dypt problematisk.»
De stadige insisteringene fra mediene og politisk ledelse om at alt de ønsker er fred, mangler forståelsen av hva en slik fred innebærer. Man må se den fordummende viljen til å vranglese informasjon for det den er: Politisk posisjoneringsvilje.
Slikt er alltid et ønske om makt. Det er verken Mensendag, litteraturfestivaler eller frie selvrealiseringsprosjekter for kvinner i denne freden.