Aftenpostens gravejournalister har snakket med «Sigurd». Han er ett av barna som har opplevd å bli akuttplassert og gitt ny identitet.
Han var bare ti år gammel da barnevernet plasserte ham på kode 6. De mistenkte at gutten ble utsatt for grov vold hjemme, og sammen med politiet mente at det var fare for at han skulle bli kidnappet. Han fikk et nytt navn og et liv som ikke var hans eget.
I over tre år måtte Sigurd leve slik – uten at det er sikkert at det var nødvendig, har Aftenposten avdekket.
Etter at foreldrene ble frifunnet for grov vold og dømt til å betale erstatning for oppdragervold, ble sikkerhetstiltaket stående i over et år.
Barnevernets avgjørelse om strengt fortrolig adresse trenger ingen godkjenning. I Sigurds sak ble ikke opplyst om det gikk an å klage på avgjørelsen, ifølge advokat Jan Kildahl. Han har bistått Sigurds foreldre siden 2015. Hverken advokaten, Sigurd eller hans foreldre har noen gang fått se barnevernets begrunnelse for kode 6.
– Dette er et av de største maktovergrepene jeg har sett, sier Kildahl.
Det Kildahl sier er en sannhet med modifikasjoner. Når en barneverntjeneste vurderer at et barn er i så stor fare at hemmelig adresse og ny identitet er det eneste som kan gi barnet god nok beskyttelse, er det ikke noe som vurderes basert på synsing eller institusjonalisert rasisme, det foretas faglige vurderinger av de opplysningene som foreligger og handles deretter. Det er heller ikke slik at et akuttvedtak ikke kan påklages. Det gjøres så å si automatisk, det vil si at når barneverntjenesten leser opp vedtaket, gis foreldre samtidig informasjon om at vedtaket kan klages inn til fylkesnemnda. Dette er rutine.
Behandling av akuttsaker – barnevernsloven § 4-6
Foreldre kan klage på akuttvedtaket. Fylkesnemnda plikter da å behandle klagen så raskt som mulig, normalt innen noen få dager. Avgjørelsen skal være tatt innen en uke etter at nemnda mottok klagen.
Det er altså fylkesnemnda som vurderer hvorvidt vedtaket skal opprettholdes.
Ved såkalt kode 6, altså plassering av barnet på hemmelig adresse, slik at foreldrene ikke vet hvor barna befinner seg, skal nemnda likevel kun behandle selve akuttvedtaket, altså beslutningen om at barna skal tas ut av hjemmet. Aftenpostens avsløring dreier seg ikke om selve akuttplasseringen, men om bestlutningen om hemmelig adresse.
For ti år siden slo Sivilombudet fast at politiets beslutning om sperret adresse er et vedtak. Det betyr blant annet at de det gjelder kan få en begrunnelse og har rett til å klage. Dette er en viktig garanti for rettssikkerheten i samfunnet.
Det samme har ikke blitt avklart for barnevernet, når de tar helt like avgjørelser, kan Aftenposten avsløre. Det betyr at de kan ha brutt forvaltningsloven.
Hvordan har det skjedd?
I barnevernets veiledning er avgjørelsene om å plassere barn på strengt fortrolig adresse kalt en «beslutning» og ikke et vedtak. Om beslutningen kan klages på og hvem som skal behandle eventuelle klager, er ikke omtalt.
Barnevernet har formelt hatt denne myndigheten siden 2017. I flere tiår før har de i praksis også tatt disse beslutningene. Da søkte de registrerings- eller skattemyndigheten om strengt fortrolig adresse. Skatteetaten sier at barnevernet antagelig aldri har fått nei når de har søkt, skriver Aftenposten.
Når forvaltningsjussen møter barnevernsjussen, oppstår altså Aftenpostens avsløring: At det ikke finnes noen skriftlige retningslinjer om klageadgang ved plassering på strengt fortrolig adresse. Avsløringen har resultert i at Bufetat vil skrive om sin egen veiledning til barnevernet slik at det tydeliggjøres hvordan loven skal forstås. Der burde saken vært avsluttet uten noe mer om og men, men Aftenposten har valgt å lage en hel rekke saker om et fenomen som påstått kan være «brudd på FNs barnekonvensjon».
Overraskende er det ikke, gitt tiden vi lever i og store endringer i barnevernpraksis etter Norges fellelser i EMK. Men det er de voldsutsatte ungene som kommer tapende ut av kampanjejournalistikken. Ved bruk av eksempelet «Sigurd» bidrar Aftenposten til å spre farlige myter om «fornorsking» i barnevernet, der det reelle fokuset burde legges et helt annet sted. For i Norge bor det barn som har det så ille at de blir skadelidende for livet av den volden og de truslene foreldrene utsetter dem for, og forstår man ikke hvor alvorlig denne volden er, er det kanskje også vanskelig å forstå behovet for gjennomgripende tiltak.
Akuttvedtak om omsorgsovertakelse skjer i særskilte situasjoner hvor det haster, og vilkårene for disse skiller seg fra vilkårene for de ordinære tiltakene i barnevernet. Akuttvedtak uten foreldres samtykke fattes bare når det foreligger grunn til å tro at barna blir vesentlig skadelidende av å bli boende i hjemmet. Vedtakene skal ikke og kan ikke ta hensyn til hva foreldrene føler om vedtaket, det er barnas rettssikkerhet og fysiske og psykiske sikkerhet som er i høysetet. Vold kan være en utløsende faktor, og typisk er også lang tids bekymring for barnas omsorgssituasjon.
Økt foreldrefokus
Akuttvedtak er en sjeldenhet i norsk barnevern fordi det er så inngripende for hele familien, og brukes i stadig mindre grad. I 2017 var det 1.343 akuttvedtak, og i 2021 var det 694.
Marit Skivenes, professor ved Institutt for politikk og forvaltning ved Universitetet i Bergen, har uttalt at det er et demokratisk problem at Norge ser ut til å forlate en linje der barnets beste settes først.
Norsk barnevern har i lengre tid vært beskrevet som barnesentrert, og Norge er et av få land som har gjort barnekonvensjonen til nasjonal lov på linje med Grunnloven. Barnekonvensjonen av 1989 er en historisk nyvinning som har gitt barn individuelle rettigheter, og konvensjonen har universell oppslutning. Alle land unntatt USA har ratifisert barnekonvensjonen.
Den norske (og nordiske) velferdsstaten har bred oppslutning og har som sitt adelsmerke at det skal være like muligheter for alle. De viktigste byggesteinene legges i barndommen, og det er bred politisk oppslutning for å sikre at alle barn får gode og trygge oppvekstvilkår.
Det forplikter å ha barnekonvensjonen som gjeldende rett, og det utfordrer tradisjonell tilnærming til forholdet mellom staten og familiene. At barns rettigheter skal beskyttes selv i så vanskelige saker som barnevernssaker. Staten plikter å sikre barnets interesser over foreldrenes selvbestemmelse og autonomi når det er påkrevd – prinsippet om barnets beste er grunnleggende i norsk rett. Det er imidlertid både krevende og konfliktskapende å prioritere barns rettigheter i barnevernssaker.
De omfattende og raske endringene som nå skjer gjør meg sterkt bekymret. Det kreves grundigere analyser av utviklingen, men det er et varsko når Norge som tydelig har lagt til grunn at barns rettigheter forplikter at barnevernet stiller opp, nå ser ut til å trekke seg fra dette ansvaret. Det er også et varsko at Norge nå går i en annen retning enn øvrige Nordiske land.
Som fagperson deler jeg i aller høyeste grad Skivenes’ bekymringer, og tror i likhet med henne at det har spredt seg frykt i barnevernmiljøene for å fatte vedtak etter at Norge har blitt felt i en rekke barnevernsaker i EMD. En telefon til en tidligere kollega i Bufetat bekrefter det samme. Den spesialutdannede miljøterapeuten sier at EMD-dommene har gjort fagmiljøet «shaky», og at «barnas beste» ikke lenger betyr det samme, til tross for at EMD ikke rettet kritikk mot at det er foretatt omsorgsovertagelser.
Det er videre mer enn rimelig grunn til å anta at massiv innvandring fra land der barn ikke har individuelle rettigheter har endret norsk barnevern fra å ha fokus på hva som er best for barna til å ha fokus på å forstå kulturer. Og kulturer er som kjent båret fram av voksne.
At foreldrene er lei seg er selvsagt leit, men det er forventet og naturlig. Nær sagt alle foreldre som mister omsorg for barna sine er lei seg, og ofte er de også uenige i at omsorgsovertakelse er nødvendig. Det betyr ikke at de har rett i den vurderingen. Faren ved å løfte fram familier slik Aftenposten gjør, er å gjøre foreldrenes følelser viktigere enn barnas sikkerhet. «Sigurd», som i dag er 19 år og kan fastholde at barnevernet har skyld i alle hans livskvaler, har samtidig vært under lang påvirkning av foreldrene og eget miljø i etterkant av en tilbakeførsel som høres spesiell ut. «Sigurd» har tatt tilbake sitt opprinnelige muslimske navn og også trukket tilbake forklaringene om grov vold. Den eldre søsteren har nektet tilbakeførsel til familien og bor i dag alene, fremdeles med sin nye identitet. Her er det så mange scenarier for hva som kan ha foregått av press og trusler at Aftenposten burde vært svært forsiktige med å bruke «Sigurd» som sannhetsvitne for hva som er feil med det norske barnevernet. Skal man belyse en slik sak er det rimelig samtidig å ta høyde for at faginstansene som foretok sikkerhetsvurderinger faktisk gjorde jobben sin.
Vi kan anbefale Aftenpostens gravejournalister å lese Æresrelatert kriminalitet, forfattet av Norges to fremste politieksperter på feltet, Gunnar Svensson og Terje Bjøranger i Kompetanseteamet mot æreskriminalitet. Det påfølgende avsnittet er hentet fra vår omtale av boken.
Vold og mangel på empati
Forfatterne har hatt over 10.000 saker på bordet sitt gjennom årene, og de presenterer over 200 case i boken, case som nesten samtlige avdekker vold. Vold mot partner, vold mot barna, som oppdras av ofte empatiløse foreldre, foreldre som selv har vokst opp i kalde familier der arrangert ekteskap og ære er normen. Det var nettopp empatiløsheten jeg møtte kulturelt i Pakistan som kanskje var det største sjokket for meg i 1993. Empatien er «nullet ut», som forfatterne sier det, grunnet tvangsekteskap, livslang utstøtelse, vold og trusler, trusler som er et drev i æreskulturen. «Hensynet til æren trumfer tilsynelatende empatien.» For ofrene er det ikke minst blytungt og ekstra traumatiserende å bære det faktum at dem du er glad i, som skulle være dine trygge omsorgspersoner, er dine verste overgripere.
Som ei jente fra Midtøsten sier det: «Hos dere løser dere konflikter med å snakke, hos oss slår vi. Alt annet blir sett på som svakhet».
Det er den psykiske volden som oftest er den verste og mest utbredte. Den handler om nedverdigelser, trakassering, trusler, horestempling og mas og press om arrangerte ekteskap. Det er typisk denne volden som gjør det vanskeligst å bryte med familien. Man brytes nemlig systematisk ned over tid. Den psykiske volden er «urovekkende utbredt» og man blir «gradvis følelsesmessig skadet uten at man selv klarer å sette ord på det». Skadene og traumene er omfattende, de blir langvarige, og den seksuelle volden forsterker skadevirkningene. I ytterste konsekvens ender unge i psykiatrisk behandling med psykose.
«Under jorden» eller i sikkerhet
Den underlige forståelsen av barns rettssikkerhet understrekes når Aftenposten snakker med en barnerettsekspert som snur verden på hodet.
– Plasseres «under jorden»
Ingen offentlig etat vet eller kan oppgi hvor mange barn i barnevernet som lever slik. Det finnes ingen nasjonal oversikt.
Aftenposten har ved å sammenstille tall fra Kripos og Skatteetaten funnet ut at 120 barn i barnevernet levde på strengt fortrolig adresse i 2023. Året før var 131 barn plassert på et av landets strengeste sikkerhetstiltak. I 2021 var antallet 168 barn.
Kirsten Sandberg er professor i barnerett og en av Norges fremste eksperter på barns rettigheter. Hun er klar på at rettssikkerheten til barn i Sigurds situasjon må styrkes.
– Sigurds historie berører meg, både som professor og menneske. Det er trist å lese hvordan hele hans bakgrunn og den han er endres. Rettssikkerheten hans er veldig svak, sier Sandberg.
Barna utsettes i praksis for et dobbelt svik – først av foreldre som utøver vold mot dem, og deretter av et samfunn som ikke er villige til å beskytte dem godt nok fordi samfunnet overforstår kulturelementet.
Det er jo nettopp Norge foreldrene har søkt seg til i utgangspunktet, et Norge som ivaretar de svakeste på en rausere måte enn noe annet land i verden. Norge har gjort sitt beste for å beskytte «Sigurd». Søker man seg hit må man nødvendigvis anse fornorsking som et steg opp fra det man kom fra. Fornorsking er da også i de aller fleste tilfeller et gode for innvandrerbarna, de er jo nettopp norske.
Det skal selvsagt ikke undervurderes at det har vært vanskelig for «Sigurd» å bli påført en ny identitet, det er beintøft å måtte stå i, men det er altså for å beskytte ham mot vold og kidnapping. Aftenposten har ingen refleksjoner knyttet til at «Sigurd» endrer forklaringer etter at foreldrene vant tilbake omsorgsrett. De har funnet «sannheten», altså at det «kanskje var unødvendig å flytte hjemmefra i utgangspunktet, for foreldrene var villige til hjelpetiltak». Jeg er usikker på hvor mange ganger jeg har møtt dette argumentet opp gjennom årene. Det er mange. Foreldre som rundjuler ungene sine, foreldre som begår seksuelle overgrep mot ungene sine; alt det du og jeg ikke får se, men får hastige innblikk i dersom vi orker å lytte til hva barna forteller – også når de presses til å trekke forklaringene sine – disse foreldrene kan etter å ha nektet for både vold og overgrep si seg villige til hjelpetiltak. Men er det godt nok for ungene? Skal vi som samfunn synes det er godt nok at Samira og Muhammed fortsetter å leve i vold mens foreldrene får to timer veiledning ukentlig? Jeg mener nei.
Skal man vite hva barn tenker, er det vesentlig å snakke med dem når de er utenfor fare. Det gjør vi da også i Norge, det kalles forskning og baseres på samtaler med mange barn.
Barnas stemme
I 2017 bestilte Bufdir en rapport om minoritetsbarns opplevelser i fosterhjem. Resultatene av kartleggingen ble presentert i en rapport utarbeidet av Proba Analyse.
Resultatene viser at myndighetene nekter å ta inn over seg hva de aller viktigste informantene – barna – sier.
Innvandrerfamiliene er overrepresenterte i barnevernet, men først og fremst under kategorien «hjelpetiltak». Omsorgsovertakelser er også overrepresentert i innvandrerfamiliene, men overrepresentasjonen speiler ikke forekomst av vold, og man må dermed anta at alt for få innvandrerbarn tas ut av voldelige hjem.
Forekomsten av vold i disse familiene er godt kartlagt. Barn med ikke-vestlig innvandrerbakgrunn er fire ganger så utsatt for grov vold fra mor, viser NOVA-rapporten Vold og overgrep mot barn og unge. Grov vold defineres som blant annet knyttneveslag, spark og pisking med belte. Hele 19 prosent ikke-vestlige innvandrerbarn lever under et slikt oppdragelsesregime, viste rapporten.
Fosterbarna som ble intervjuet i kartleggingen av minoritetsbarn i fosterhjem, ga opplysninger som samsvarer med NOVA-rapportens definisjon av grov vold. Barna selv klarer å identifisere volden som et kulturelt problem, mens norske myndigheter insisterer på at volden er et avgrenset familieproblem. Mens barna selv har vært krystallklare på at de vil til norske fosterhjem, er myndighetene fokusert på at barna ikke må miste sin «identitet».
Noen minoritetsbarn er tydelige på at de ikke vil til en familie fra egen minoritet fordi de forbinder etnisitet med negative erfaringer fra hjemmet, for eksempel vold.
Barneverntjenestene erfarer at en del barn og unge ønsker å bo i en etnisk norsk familie. En grunn er at en del barn som har vært utsatt for mishandling/omsorgssvikt forbinder dette med etniske kjennetegn.
Både barneverntjeneste og fosterforeldre erfarer at mange barn/ungdommer som plasseres i fosterhjem tar avstand fra egen kulturelle og etniske bakgrunn, og ønsker å identifisere seg med fosterfamilien. De fosterforeldrene vi har intervjuet er innstilt på å legge til rette for barnas religiøse utøvelse, men de opplever det som vanskelig når barna tar avstand fra egen bakgrunn.
At barn ønsker å ta avstand fra vold og sosial kontroll bør ikke komme som noen overraskelse. Det er ikke slik at «oppdragervold» oppleves mindre voldelig enn vold med andre merkelapper.
Men norske myndigheter framstår med en nær tvangsmessig forståelse av at all kultur er god kultur, og at vi på ingen måte må foretrekke den vestlige kulturen.
Vi klipper videre et par avsnitt av vår gjennomgang av rapporten:
Presser overgrepsutsatte
Et av fosterbarna som er intervjuet i rapporten uttaler seg om sine erfaringer i rapporten.
Lona har ingen kontakt med sin biologiske mor i dag, men treffer sin biologiske far omtrent en gang i måneden. Det har ikke alltid vært sånn. Lona forteller at hun følte at hun ble pushet av barnevernet til å ha samvær med familien når hun ikke ville. Også plasseringen skulle i utgangspunktet være midlertidig. Hun forteller at det måtte mye til for at barnevernet skulle akseptere null kontakt:
– Følte jeg ble diskriminert. Barnevernet visste det var vold i bildet, men trodde det var oppdragervold. Det er liksom «ikke så ille» vold. De visste ikke at det var overgrep. Truet med å ta livet av meg, så tok de det seriøst. Fostermor og psykolog som maste om å slippe å tilbakeføres.
Rapporten gir grunn til å stille spørsmål ved hvorvidt minoritetsbarna i større grad enn norske barn blir utsatt for press fra både fosterhjem og ansvarlige behandlere om å omfavne opprinnelseskulturen, selv om barna har sterke traumeerfaringer og ønsker å slippe.
Det er også en erfaring i barneverntjenesten at det er viktig for barn som er traumatiserte og forbinder mishandling/overgrep med egen etnisitet, at de får et positivt forhold til egen kulturelle bakgrunn.
Psykologer som arbeider med kulturkompetanse i barnevernet kritiserer barnevernet for ikke å ta tilstrekkelig hensyn til behovet for kontinuitet i kulturell tilknytning/identitet. De mener fosterbarn bør få hjelp til å integrere sin familie/etniske gruppes historie som en del av seg selv.
Omfavnelsen av den vestlige kulturen skal altså motarbeides og barna skal aller helst finne sin identitet i familien som mishandlet dem i utgangspunktet.
Farlig
Det er først under overskriften «Når er det uheldig med minoritetsfosterhjem?» det er mulig å få en forståelse for alvoret i fosterbarnas liv, og ikke minst få et glimt av den æreskulturen som er direkte farlig for barna.
I noen tilfeller erfarer barneverntjenesten at det er lite ønskelig å plassere barna i nettverket fordi miljøet er lite:
– I småkommunene rundt byen her er det få familier fra samme land, og det vil fort oppstå problematikk rundt forskjellig sosial bakgrunn eller trosretninger. Av samme grunn blir det ganske gjennomsiktig og synlig for mange når et barn flyttes på et fosterhjem i samme skoleområde. Hva skal vi gjøre for at ikke alle skal vite hva som har skjedd?
I små miljøer vil fosterforeldrene stadig vekk møte de biologiske foreldrene. Dette kan være uheldig, spesielt i tilfeller hvor barnet bør ha lite kontakt med foreldrene. I enkelte tilfeller kan det være viktig å unngå lik nasjonalitet på grunn av faren for at informasjon om hvor barnet bor skal lekke ut. Det kan for eksempel være tilfeller der det er fare for kidnapping. (min utheving)
I noen tilfeller mener barnevernet at barna er så traumatiserte etter mishandling/overgrep at det er uheldig å komme til en fosterfamilie med samme språk og kulturbakgrunn. (min utheving)
Hvordan den skjønnsmessige vurderingen av mishandling og traumer foregår, vites ikke. Det kan se ut til at det er svært ulike vurderinger avhengig av saksbehandlers ståsted. Noen ganger plasseres traumatiserte barn etter prinsippet om «etnisk match» – andre ganger ikke.
Til tross for at de negative sidene ved bruk av minoritetsfosterhjem er nedtonet i rapporten, opplyser flere barnevernsansatte at de ikke ønsker å plassere barna i etnisk matchende fosterhjem for «kulturens del», men er opptatt av at barna bør få det best mulig uavhengig av kultur.
Aftenpostens avsløringer av manglende oversikt over hvem foreldre og barn skal klage til når barnevernet plasserer barn på hemmelig adresse og gir dem ny identitet, har munnet ut i et løfte om tydelige retningslinjer om nettopp dette. Så får vi håpe at avsløringen ikke blir en fødselshjelp til en ny kampanje der volds- og trusselutsatte barn blir tapere.