Barn

De hyperkriminelle ungdommenes fellestrekk: Fravær av far

"For sju av de mest aktive ungdommene som den siste tiden har skapt utrygghet i Drammen ved blant annet trusler, vold og ran, har politiet bitt seg merke i en av flere fellesnevnere: De mangler alle en farsfigur", skriver Drammens Tidende mandag. At politiet påpeker denne koplingen er på overtid, men likevel viktig. Forskningen finner det samme: Den sorte befolkningen i USA, sosialister som er mer eller mindre woke og muslimer har dette store, felles kjennetegnet. På ulike måter har de fjernet menn fra oppdragelsen av barn. Dersom man fjerner mannen, øker volden, og samfunnet forvitrer. 

En hyperkriminell 16-åring fra Drammen har fått mye oppmerksomhet i norske medier. Han har ledet en gjeng som har utført ran, vold, trusler, tyveri og narkotikakriminalitet – og ble i januar i år varetektsfengslet etter nærmere 40 lovbrudd.

Drammens Tidende har mandag belyst hvordan både den kriminelle 16-åringen og andre kriminelt aktive ungdommer har fraværende fedre.

Leder for forebyggende avdeling hos drammenspolitiet, Geir Oustorp, sier til Drammens Tidende at de hos de seks andre mest aktive ungdommene, også ser det samme:

– Fedrene er enten ikke til stede i det hele tatt, eller er veldig fram og tilbake. Det er jeg sikker på betyr noe. Hvis vi ser på tilbake på hvordan vi selv hadde det da vi var mindre, så var farsfiguren viktig del av en familie. Ting en far kan gjøre med barna, blir ikke gjort. Kjærlighet en far kan gi, blir ikke gitt.

Oustorp har helt rett i at det betyr noe. Mens Drammens Tidende løfter eksempelet kriminell sønn av somalisk alenemor med dårlige norskspråklige ferdigheter, er det på gruppenivå registrerbart at fravær av far gir forutsigbare problemer.

Ved første øyekast kan det se ut til at sorte amerikanere, woke sosialister og muslimer kun har det til felles at de er minoriteter. Men det er en dårlig innfallsvinkel for å forstå voldelig adferd. Det finnes en rekke minoritetsmiljøer som ikke er voldelige, så minoritetsstatus i seg selv er ikke egnet til å forklare voldsberedskap og offerroller. Innad i egne kulturer er ingen en minoritet i kraft av minoriteters kjennetegn.

Behovet for fedre

For å forstå adferd er det riktigere å se på hvor den stammer fra. De siste årenes opptøyer i USA minner på mange måter om migrantenes oppførsel i Europa de siste årene. Den overbærende og voldsberedte sympatien fra venstresiden har også klare fellestrekk i begge tilfeller. Felles for alle gruppene er et fravær av menn i barns formative år. Felles for de tre gruppene er også deres kollektive feilslutninger i hva som skal til for å bedre tilværelsen.

Det er et biologisk demografisk faktum at stabile fedre er nødvendige for å opprettholde kulturell suksess. Årsaken synes å ligge i nødvendigheten av maskuline elementer i oppdragelse av barn. Mens kvinner utøver omsorg, er menns bidrag til oppdragelse å disiplinere og utfordre barnas evne til å presse egne grenser. Barn skal i løpet av oppveksten læres autonomi, de skal bli selvstendige individer med både evne til sosial samhandling og evne til empati. For å oppnå dette i størst mulig grad, er fars tilstedeværelse uvurderlig.

Det er  en gjensidig ansvarsfordeling mellom foreldre som historisk sett gir best resultater på både individ- og samfunnsnivå.

Fravær av far gir forutsigbare problemer.

Det handler om kultur

De muslimske samfunnene er i særstilling i å separere mann og kvinne, og det er kvinnens oppgave å ivareta små barn. Far har ingen oppdragende funksjon før barna er større. Det er da også derfor muslimske kvinner i større grad enn muslimske menn utøver vold mot små barn – fedrene er ikke i kontakt med barna. Far har ingen rolle som lekende oppdrager når han først kommer på banen, men innehar oftere rollen som brutal autoritet med disiplineringsbehov. Voldskulturen har også et stort element av understimulering i barneoppdragelsen, og barna forholder seg tidlig til kjønnssegregering og æreskultur.

Psykologen Nicolai Sennels jobbet i flere år i et dansk ungdomsfengsel og i 2009 skrev han boken «Blandt kriminelle muslimer».  Sennels påpeker en annen vesentlig forskjell mellom vestlig og muslimsk oppdragelse. Når muslimske menn kommer på banen i barneoppdragelsen, er det ofte sent i barneårene, og de er ofte stolte av barnas aggressive adferd:

I den vestlige kultur er et plutselig sinneutbrudd den raskeste veien til å tape ansikt. I den muslimske er det omvendt. Muslimene ønsket derfor ikke å lære å mestre sitt sinne. Aggresjonen var nemlig et viktig verktøy. Uten dette, kunne de ikke gjenopprette æren hvis noen krenket dem. De forklarer de mange slåsskampene, ødelagte vennskap og problemer med politiet med at ‘folk kan bare la være med å provosere’.

I den afroamerikanske befolkningen er mannen nesten fjernet fra familiestrukturen. Fra 2010 fram til i dag har andelen alenemødre vært stabil på omtrent to tredeler av alle afroamerikanske barnefamilier. De sorte fedrene har langt mindre tilstedeværelse i barnas liv enn andre fedre. Afroamerikanske barn ser ofte ikke far gjennom hele oppveksten. I likhet med den ikke-vestlige innvandrerbefolkningen i Norge og Vesten for øvrig, er afroamerikanske menn overrepresentert i statistikk over voldskriminalitet.

Norsk fravær av menn

Men til tross for langt større fravær av vold i norsk oppdragelse, er det liten grunn til å være stolt av sosialistisk utvikling i norske barns oppvekst. Norske barn oppholder seg ofte størstedelen av sin våkentid i offentlige omsorgsinstitusjoner. Der er menn i stor grad fraværende. Jeg har tidligere belyst hvor kvinnedominert norsk offentlig sektor er, og hvilke negative konsekvenser dette har for gutter:

Kvinner har makt over de sektorene som omhandler omsorg, og de utnytter makten til å forskyve fokus i feminin retning innen sektorene. Resultatet er skole, barnevern, helsevesen og utdanningsinstitusjoner som i stadig større grad fokuserer på feminine verdier, og erstatter det tidligere fagfokuset med omsorgsfokus.

Slik skvises menn ut av eksempelvis læreryrket, som tidligere har vært henholdsvis mannsdominert og deretter jevnt representert av begge kjønn. I dag er mindre enn en av fire ansatte i grunnskolen menn, mens andelen menn i grunnskolen i 1985 var 42 %. Menn har fra naturens side et lavere følelsesfokus enn kvinner, og både mistrives og kommer til kort i systemer som styres mer av følelser enn av fakta.

Jo færre mannlige lærere, jo større problemer får gutter på skolen. Når man ser på både diagnostiserte og udiagnostiserte atferdsproblemer utgjør guttene en andel på ca. 70 prosent i den kvinnedominerte skolen. Faglig presterer jenter bedre i alle fag bortsett fra kroppsøving. Kjønnsforskjellene forklarer mer av de ulike resultatene i skolen enn alle andre faktorer. Minoritetsspråklig bakgrunn, lavt utdannede foreldre eller skilte foreldre innvirker på resultatene, men ikke på langt nær så mye.

Ser man på forekomst av psykiske lidelser blant norsk ungdom, øker forekomsten suksessivt i takt med at menn forsvinner fra både skole og utdanningsinstitusjoner. På samme måte som barn har behov for omsorg, lek og oppdragelse av begge foreldre fordi de i kraft av henholdsvis feminine og maskuline forskjeller tilfører ulike kvaliteter, har brukere av pedagogiske, psykologiske og helsefaglige tjenester tilsvarende behov for de ulike kvalitetene menn og kvinner besitter i kraft av kjønn.

Eksemplene på at barn, og i særdeleshet gutter, taper stort på at mennene har forsvunnet fra utdanningssektoren, er mange. Men kjønnssegregeringen på andre felt gir tilsvarende utslag. I kvinnetunge systemer taper menn rett og slett i kraft av å være menn.

De krenkede ødelegger

Felles for miljøene som fjerner menn fra barns formative år, er at de produserer barn som vokser opp med følelse av utenforskap, hyppigere psykiske lidelser og forhøyet voldsberedskap. De produserer også barn som vokser opp og tror at de har det fælt fordi andre miljøer ikke behandler dem godt nok.

De muslimske miljøenes krav om handlingsplaner mot muslimhets, den sorte Black Lives Matter-bevegelsens omfattende kravsliste, og de aller mest woke sosialistenes krav om å ikke skulle oppleve noen form for krenkelser verken i form av ord, gjenstander eller kritikk, har det til felles at de er misforståtte rettighetskrav.

Selv om man skulle gi etter for alle kravene de ulike gruppene stiller, ville det aldri bli godt nok for dem. Resultatet ville i alle tilfeller blitt totalitært, og fullstendig blottet for eget ansvar.

Løsningen for alle grupper ligger i selvransakelse, likestilling mellom kvinner og menn, fravær av fokus på hudfarge, kjønnsdysforier og egne navler og ikke minst opplysningsarbeid i egne rekker. Ser man historisk og demografisk på fenomenet vil man finne at samfunn som inkluderer både kvinne og mann i oppdragelse av barn, og som verdsetter både omsorg og disiplinering i formative år, ikke produserer selvrettferdige, voldsberedte avkom med stor følelse av berettigelse.

Et øyeblikksbilde

Tilbake i Drammen gir den farlige gjengangerkriminelle 16-åringen et øyeblikksbilde av tiden vi lever i.

Drammens Tidende kjenner til at flere er bekymret for at kriminaliteten 16-åringen har begått, kan bli grovere.

Men en slik bekymring, er på ingen måte nok til å få ham fengslet.

«Alle», deriblant politiet, barnevernet, forsvarer og mor, forstår og er enige i at gutten må få hjelp, men de står alle overfor samme hemsko:

Mangel på institusjonsplasser.

Helsevesenet mener 16-åringen er for frisk til å legges inn på psykiatrisk.

I Norge holder man ikke barn i fengsel så lenge det ikke er tvingende nødvendig.

Konsekvensen blir at den tidligere ran- og voldsdømte rusbrukende 16-åringen faller mellom flere stoler.

Resultatet:

Etter en uke i varetekt, ble han som flere har forstått ikke var i psykisk balanse – og som er siktet for å ha gått til angrep på medelev, slått en politibetjent og knivtruet en annen – sendt hjem.

Der er det moren som enslig og fortvilet må ta ansvaret for ham.

Det er ingen grunn til å betvile at moren er fortvilet, men ansvaret har hun allerede vist til fulle at hun ikke er istand til å ta. Det er hun ikke alene om. De sju kriminelle ungdommene fra Drammensregionen er bare et lite utvalg av landets farlige ungdomskriminelle. Problemet er at samfunnet ikke er kalibrert til å håndtere dem – og at de blir stadig flere.

Det norske samfunnet kan selvsagt ikke tvinge foreldre til å leve sammen eller forvente at mennesker med klankultur i bagasjen skal involvere far positivt i barneoppdragelsen straks de befinner seg i Norge. På mange måter har vi sabotert for vår egen mulighet til å korrigere for fravær av menn i barns liv. Menn er i stor grad borte fra de offentlige arenaene for barndom og et offersympatiserende kvinnelig lærerkorps er beviselig ute av stand til å gi barna et maskulint oppdragelseskorrektiv i form av disiplin eller utfordring av barnas evne til å presse egne grenser. På samme måte finnes ikke institusjoner. Barn skal ikke sitte i norske fengsler, barnevernsinstitusjonene er enten fulle eller gjør vondt verre, og å finne fosterhjem til knivranende unge voldsmenn er selvsagt ikke mulig.

Man kan i pessimistiske øyeblikk se for seg en framtid der det som i USA vokser fram gated communities. Unge kriminelle ilegges allerede i dag forbud mot å oppholde seg visse steder dersom det er «grunn til å tro» at ungdommens opphold på et bestemt sted «øker faren for at personen begår en ellers straffbar handling».

Det som er soleklart er at volden vil tilta – og på et eller annet tidspunkt vil folk flest få et uttalt behov for å beskytte barna sine.

Deler av denne artikkelen er hentet fra artikkelen Når far er borte øker risikoen for vold.