For noen dager siden luftet sjefredaktør i Berlingske, Tom Jensen, noen tanker om tabuer i dansk politikk. Som kjent er takhøyden for politiske debatter langt høyere i Danmark enn i Norge, men jeg ble sittende og fundere på hvordan situasjonen er her på berget. På mange måter ser det ut som om vi er på samme vei, og da med stort sett den samme konklusjonen som Jensen kommer til: det er særlig moderne å bryte tabuer som reelt sett ikke er tabuer. Men en kan oppnå å posisjonere seg som «tabubryter», og fremstå som om man har politisk tiltak for å ordne opp i det «tabubelagte».
Hvem tiden taler for
Tabuene i norsk innvandrings- og integreringspolitikk har flyttet seg markant de siste 15-20 årene. Det har det fordi noen har gått foran og ploget vei. Endringene gjelder både hva som er legitimt å snakke om og hvilke tiltak som ansees som gyldige.
De tre ferskeste eksemplene er kanskje nå at det er udiskutabelt at det er omfattende juks i asyl- og familiegjenforeningssystemet, noe ikke minst somaliere står for. Høyre hevder at de vil straffe – og utvise – foreldre som dumper barn på koranskoler i utlandet (der også Ap har hengt seg på). KrF vil nekte flyktninger å flytte internt i Norge hvis de ikke kan forsørge seg selv, i tillegg til at de snakker om «fellesverdier» som vi har (eller må ha) i Norge.
For noen år siden ville dette vært tabuer å snakke om – og dermed også å bryte. Men det toget er gått, og da hjelper det lite å stå på perrongen og hyle over at man ikke skjønte togtidene. Kort sagt: vi tror ikke på politikere og partier som kommer halsende etter. Skal man bryte tabuer må en gjøre akkurat dét – og da er spørsmålet; hva er tabuer i vårt tid?
Jeg skal forholde meg til innvandringspolitikken, selv om det er nok av tabuer å ta av på andre politiske felt også. Men generelt er det interessante at tiden taler for dem som fremstår som å bryte tabuer, mens det i realiteten overskygger for dem som faktisk bryter tabuer.
I Norge er det ikke så mange av tabubrytere, og det er langt mellom dem hos våre ledende politikere. Noen ungdomspolitikere, som Simen Velle (leder av FPU), Ola Svenneby (leder av UH) og Amrit Kaur (leder av RU), har kommet med friske utsagn, om enn med noe ulike fortegn. Velle og Svenneby, også gjerne sammen, med alt fra innvandring, puling og dop til Pride, mens Kaur på sin side har åpent tilkjennegitt sin tilknytning til kommunismen (der moderpartiet Rødt fossror for å få oppmerksomheten vekk fra henne (men ellers ser det ikke ut til at de tar et oppgjør med hennes utsagn, og hun sitter altså i sentralstyret til Rødt). Men felles for dem er at de egentlig ikke bryter noen tabuer, de fremstår bare slik.
Fra Stortinget (og Støre-regjeringen, med unntak av aksepten av en selvstendig palestinsk stat) er det også rimelig taust. Det meste som får oppmerksomhet derfra er skyldplassering av noe som ikke fungerer (det e’kke vår skyld!), eller det (åpenbart dypt) problematiske med at noen bruker feil språkføring for å fremme sitt budskap.
I Danmark er det derimot én politiker som faktisk bryter tabuer, og han fikk nylig (overraskende) hjelp fra danske TV2.
Assimilering og islam
Det handler om folketingsrepresentant for sosialdemokratene, Frederik Vad.
Vi har omtalt Vad flere ganger, sist under overskriften «Danmark: Integrering versjon 2.0», fordi han har faktisk skapt en bevegelse i det politiske Danmark med sine tanker, for ikke å si; selverkjennelse, om innvandringens konsekvenser.
De tabuer han bryter er fokuset på assimilering (i form av verdier) og islam, to temaer som ingen politikere her til lands vil bringe til torgs (selv om det fremstår som elefanten i rommet i mang en diskusjon og politikkutforming).
Når det er sagt så har Danmark hatt mange år på seg for å gruble rundt disse to temaene. Allerede i 2003 hadde HRS et møte med den daværende danske statsråden på innvandringsfeltet i Danmark, Bertel Haarder (V). Det var i den anledningen at vi tok den første satsen og fikk publisert en kronikk i Berlingske samme dag som møtet ble avholdt. Reaksjonen til Haarder var at kronikken var «vågal». Det syntes vi også (samme kronikk, med tittelen «Den multikulturelle trussel», ble kort tid etter publisert i Klassekampen, og du finner teksten i sin helhet her).
Hva skal man forbinde med en reaksjon som «vågal»? Jo, man har risikert noe som er farlig. Og det er i et slikt lys man må lese alle etterdilterne, de kommer frem i lyset når de ikke risikerer noe som helst. Men de samme vil gjerne fremstå som tabubrytere.
Vågal
Frederik Vad har fremstått vågal. Han har for eksempel hevdet at en rekke mennesker som bor blant oss i Vest-Europa fremstår som tilsynelatende godt integrert, men de samme motarbeider den liberale samfunnsmodellen som kjennetegner frie, vestlige samfunn. De er rett og slett motborgere, ikke medborgere. Og hvem er disse menneskene? Jo, personer som bekjenner seg til et helt annet verdisett enn vårt, være seg definert som kultur, praksis eller islam. Typisk vil disse komme fra MENApt-land.
Reaksjonene på Vads utspill er lett gjenkjennelig: Generalisering og mistenkeliggjøring av innvandrere. Rasisme. Islamofobi. «Frederik Vad oppdaget at man ikke skal tre mange centimeter ved siden av denne debatten før mektige krefter er klare til å utnytte det til en fullstendig delegitimering av hele hans budskap», er Jensens omtale.
Nettopp denne delegitimeringen av budbringeren er nå så velkjent at det er meg fullstendig uforståelig at ikke enhver avkler dette spillet. Det er jo bare å ta en titt ut av vinduet; der vil en raskt kunne oppdage propalestinske demonstrasjoner eller debatter på sosiale medier for å skjønne at det bor en rekke mennesker blant oss som er imot – eller ikke skjønner – den frie, vestlige, sekulære samfunnsmodellen. Disse vil utslette Israel, i likhet med Hamas. Det er med andre ord grupper bosatt i Vest-Europa som de facto kjemper for opprettelsen av et islamsk kalifat, et religiøst diktatur, i Midtøsten.
Noen, som for eksempel vår egen regjering og en rekke følelsesstyrte mennesker som lar seg påvirke av Hamas’ propaganda, er overbevist om at det er krigen og drap av sivile de vil ha slutt på, men skjønner ikke de samme hva konsekvensene i realiteten vil bli?
Realitetsorientering
Nettopp realitetsorientering er mangelvare, for sannheten er at vi ikke aner hvor mange motborgere vi har iblant oss. Det er derfor et politisk flertall i det danske Folketinget ønsker en gransking av den islamistiske infiltrasjonen i det danske samfunnet. «Så vi kan ha en debatt på et saklig grunnlag. Heller enn på grunnlag av anekdotisk materiale. Eller fornektelse», sier Jensen.
Men debatten i Danmark hadde knapt begynt før dansk TV2 kom med dokumentarserien Den sorte svane. Sjelden har vel en dokumentar truffet den samfunnspolitiske nerven så godt som denne. Da vi omtalte dokumentarserien vektla vi paradokset med våre tillitssamfunn i møte med helt andre kulturer, hvor det blant annet het:
Møtet mellom disse grunnleggende ulike forståelsene av verden byr på flere utfordringer enn økt voldsnivå og kriminalitet. I skjæringspunktet der mer tillitsfull og vellykket, men stokk dum møter mistroisk, men langt mer realitetsorientert smart skjer det mange ting. For alle vil ha makt og anseelse, helt uavhengig av metodene som benyttes. Og igjen, «tilfeldigvis», har enkelte aktører sammenfallende mål, der metodene kompletterer hverandre.
For det er akkurat det som skjer i Den sorte svane, og kriminalitet avler kriminalitet, ikke minst fordi det bare blir vanskeligere og vanskeligere å komme ut av, for ikke å si livsfarlig.
Paradokset synes imidlertid å være at mens danskene nå bryter tabuer, så er det tausheten som råder i Norge. Vi er kanskje kommet forbi fornektelsens tid, men den selvvalgte tausheten fungerer fint politisk. I alle fall en tid til?
Vi må innse at tillitssamfunnet er en saga blott. Det må jobbes på høygir med kontrollrutiner i alle ledd – og avdekkes det avvik eller kriminalitet, må det få konsekvenser.
Jeg gjentar: konsekvenser.