En nær euforisk Åsmund Aukrust var tilstede i Dagsnytt 18 tirsdag for å kommentere våpenhvileforslaget i Midtøsten. Aukrust nærmer seg elleve års ansiennitet på Stortinget som Arbeiderpartiets representant for Akershus og sitter i dag som første nestleder i utenriks- og forsvarskomiteen.
– Fra Arbeiderpartiets side har vi hele tiden sagt det er en skam at verden ikke har klart å handle. Derfor har Norge hele tida krevd våpenhvile, vi var vel det første vestlige landet som gjorde det, og nå endelig, på vei inn i krigens niende måned, så har vi fått på plass et vedtak i FNs Sikkerhetsråd, fortalte en tydelig stolt Aukrust.
Det høres nær ut som om Aukrust tror at Arbeiderpartiet dikterer Sikkerhetsrådet, mens sannheten snarere er at Norge dilter etter FN som en lydig liten hund, et FN som har ført en propagandakrig sammen med de store menneskerettighetsorganisasjonene siden oktober i fjor.
Men Aukrust fikk sagt mer «klokt». På spørsmål fra programleder Sigrid Sollund om hvordan det sto til med samarbeidet mellom Israel og Norge i kjølvannet av regjeringen Støres anerkjennelse av Palestina som egen stat, kunne Aukrust fortelle at regjeringen «har kontakter inn i det israelske utenriksdepartementet», og at «noe av det viktigste med å skape fred er å snakke med dem man er mest uenig med».
Det legges ikke så mye som to pinner i kors for å understreke fordømmelsen av Israel og at Arbeiderpartiet tydelig går god for representant Aukrusts ord, der det ikke legges skjul på at han er mest uenig med Israel. Motparten til Israel er altså Hamas. En terrororganisasjon. Selv om man legger godviljen til og tar Aukrusts uttalelse som et uttrykk for at han er mer uenig med Israel enn med regjeringens fantasifoster av en stat, Palestina, er det nå engang slik at også den arabiske befolkningen på Vestbredden i overveiende grad støtter Hamas.
– Palestina må skape sitt eget demokrati, framholdt Aukrust.
Absurditeter på løpende bånd
Hele seansen var nær det absurde, men slik durer og går det altså, og det norske folk presenteres for absurditeter på løpende bånd uten å presenteres for noen motstridende fakta. Selv i onsdagens leder i en av Norges største aviser, VG, er budskapet at nå er sjansen her for varig fred i Midtøsten.
Sikkerhetsrådet har vedtatt en plan i tre faser. Den første er en umiddelbar våpenhvile. Deretter følger en politisk prosess som skal lede til fred og gjenoppbygging. Vi mener at en tostatsløsning er det eneste som kan gi israelere og palestinere fred og sikkerhet på lang sikt.
Det forutsetter at partene gjensidig anerkjenner hverandres legitime interesser. Det gjør ikke Hamas. Den islamistiske gruppen anerkjenner ikke Israel og startet en terrorkampanje for å hindre en tostatsløsning.
Nå bryr selvsagt verken Israel eller Hamas seg om hva VG mener på lederplass, men vi som leser avisen kan i alle tilfelle registrere at VG ikke bruker begrepet terrororganisasjon om Hamas. Hamas omtales som den islamistiske gruppen.
Og det er da denne som skal skape sitt eget demokrati? Det hele er så virkelighetsfjernt og kunnskapsløst at man kan bli redd av mindre.
Lek med ord
Man kan, dersom man følger internasjonal politikk med et halvt øye, vite at noen varig våpenhvile ikke kommer i stand. Ikke fordi Israel og Benjamin Netanyahu ikke lytter til USAs president Joe Biden som har framsatt våpenhvileavtalen, men fordi det ikke er gjennomførbart å forhandle med terrorister.
At Biden framsetter forslaget får være så sin sak, det endrer ikke realitetene. Noe svar fra Hamas foreligger fremdeles ikke, annet enn at de igjen beskylder Israel for å si nei til den.
Det som ikke er vanskelig å vite er at Hamas slett ikke vil frigi gisler mot en tidsavgrenset avtale om våpenhvile, og hvordan noen fred skal kunne avtales uten å snakke med lederen av Hamas’ væpnede styrker, Yahya Sinwar som startet krigen, er umulig å se for seg. Slik vi skrev i går er Sinwar fornøyd med å ofre sivile palestinere for sin utslettelseskamp mot jødene, og hvordan skal noen, verken Israel eller verdenssamfunnet forøvrig, kunne forholde seg til en avtale som ikke er signert av den som har kommando over Hamas’ styrker?
Men leken med ord og den stille sensuren der Irans rolle, massive pågående angrep mot Israel fra Hezbollah og FNs egen antisemittiske aktivisme ikke gis oppmerksomhet overhodet, fortsetter ufortrødent her til lands.
Taus sensur
Bjørn Revi skrev i Minerva i mai:
Når ytringer stoppes flyttes definisjonsmakten fra den som har ytret seg over på sensoren som får snakke om ytringen uten at almennheten kan sjekke om det som blir sagt stemmer. At det ligger en maktforskyvning i dette er åpenbart. Ikke bare ytringen blir stoppet men også debatten rundt den.
Den moderne sensur går mye lenger. Du risikerer å bli sensurert, blokkert eller hindret, men uten mulighet til å påvirke prosessen eller til å klage mot sensuren. Du får kanskje ikke engang vite at du er sensurert. Og det er liten debatt rundt den stille sensur for det er så lite å diskutere. Alternative røster kan stemples som konspiratoriske og stanses, og uansett hvor faglig fakta fremstilles kan de stoppes av «faktasjekkere» som hevder de har monopol på sannheten og hvis avgjørelser ikke kan ankes.
Med andre ord: Det du ikke vet, kan du faktisk ha vondt av, du kan ikke gjøre deg opp en informert mening om noe dersom du utelukkende presenteres for én side av en sak. Presenteres du tilstrekkelig for Ap-Aukrust og norske mediers utvalg av informasjon om verden, uten at motstemmer eller helt andre fakta presenteres parallelt, kan du ende opp med å tro at verden ser ut slik den sees gjennom Aukrusts øyne.
Det er taus sensur – og den er en sikkerhetsrisiko for demokratiet.
Allierer seg med islamistene
Tidligere amerikansk nasjonal sikkerhetsrådgiver og FN-ambassadør John Bolton, framsetter advarsler mot Bidens linje i Midtøsten, og hans anbefaling om å se på den amerikanske presidentens motivasjon for å være opptatt av våpenhvile er så vidt oss bekjent ikke nevnt med et ord i norske medier. Det han påpeker er dog skremmende, og ikke rent lite sannsynlig. Biden går til ytterligheter for å blidgjøre Teheran, skriver Bolton, og er tydelig på at framstillingen av krigen i Midtøsten har vært en kalkulert, men farlig strategi av Det hvite hus.
Biden har to mål. Den første er å holde bensinprisene lave og utenlandske distraksjoner på et minimum før valget i november. Den andre er Obama-Biden-besettelsen med å blidgjøre Irans ayatollahs, i håp om at de vil bli mindre middelalderske og mer medgjørlige hvis de behandles pent. Begge målene er feilaktige, til og med farlige.
Valgbekymringer for gasspriser har også svekket amerikanske sanksjoner mot Russland, som mislykkes på grunn av deres motstridende mål. Det er rett og slett ikke mulig å begrense russiske inntekter samtidig som de amerikanske pumpeprisene holdes lave. Ayatollahene bekymrer seg ikke om valg, men de kjenner svakheter når de ser dem, inkludert Bidens avslappede håndhevelse av sanksjoner mot iransk oljeeksport.
Bidens største feil er å nekte å anerkjenne Irans «ring-of-fire»-strategi for å skremme Israel og oppnå regionalt hegemoni over de oljeproduserende monarkiene og andre ubeleilige arabiske stater. Den grunnleggende muskelen for å oppnå disse kvasi-imperialistiske ambisjonene er Irans atomprogram (…) Fra og med sin 2020-kampanje fremmedgjorde Biden gjentatte ganger Gulf-araberne, spesielt Saudi-Arabia, som følte seg spesielt truet av hans iver etter å slutte seg til den mislykkede atomavtalen fra 2015. Bidens vilje til å ekskludere Israel og araberne fra forhandlinger med Teheran, slik Obama gjorde, overbeviste arabiske regjeringer om at Washington igjen var håpløst handlingslammet. Israel var enig.
Bolton påpeker det betimelige: Biden tar en «norsk vri» – og allierer seg med det med de farligste islamistiske kreftene i regionen, i motsetning til å følge opp Trump, som trakk USA fra atomavtalen med den islamske republikken og gjeninnførte sanksjoner.
Hvem trekker i trådene?
Den tidligere sikkerhetsrådgiver og FN-ambassadør John Bolton fortsetter:
Arabiske ledere ser privat behovet for å eliminere Teherans terroristfullmektiger. Å si det offentlig – til og med stille – krever imidlertid politisk dekning, noe Washington ikke har klart å gi. Biden-administrasjonen kunne ha forsøkt å ødelegge, ikke bare hemme, de Iran-støttede houthienes kapasitet til å stenge skipsruter i Suez-kanalen og Rødehavet. Siden USA ikke klarte å gjøre det, øker stigende priser fra høyere fraktkostnader risikoen for et de facto Iran-Houthi-veto over havets frihet. Ikke overraskende truer Iran nå med å blokkere Israel selv.
Biden bestemte seg for å konsentrere verdens oppmerksomhet om Gaza i stedet for på Iran som trekker i trådene. Å gjøre det har bidratt til å tilsløre at Gaza bare er én komponent i den større ring-of-fire-trusselen. Mange israelere, inkludert flere medlemmer av krigskabinettet, har lenge fokusert på den hjemlige trusselen fra palestinske terrorister fremfor den eksistensielle trusselen fra et atomvåpenbevæpnet Iran. Denne felles fiaskoen gjorde det mulig for Teherans propaganda å overgå Jerusalems, og etterlot et falskt inntrykk av moralsk ekvivalens. (min uthev.)
Hadde USA og Israel forklart barbariet den 7. oktober i slike bredere strategiske termer, ville de nødvendigvis ha konsentrert oppmerksomheten om Irans kommende arvekrise. Øverste leder Ali Khamenei er gammel og syk. President Ebrahim Raisis fortsatt uforklarlige bortgang har allerede startet en arvekamp som kan forvandle Iran. USA og dets allierte bør hjelpe den iranske opposisjonen til å bryte den islamske revolusjonen på toppen. I stedet har Biden, som ikke kunne tenke seg å styrte ayatollahene, sendt utsendinger for å be Iran om ikke å krigshisse ytterligere før november.
I hjemlige Norge sitter vi og fores med det samme tunnellsynet (pun intended) mot Gaza som Bolton advarer mot, vi belæres om hvor grusomme Israel er og hvor synd det er på de sivile palestinerne som bare ønsker seg fred – og demokrati, skal vi tro Aps Aukrust.
Glemt er de israelske ofrene for 7. oktober-massakren, gislene som fremdeles etter åtte måneder er i fangenskap på Gazastripen og glemt er et aggressivt og mektig Iran som kan bli i stand til å utslette Israel med atomvåpen.
Bak alle gode tanker om fred – er det noen som har sett Hamas ta til orde for å gå vekk fra sitt eget charter? Er det noen som har sett vilje hos palestinere til å støtte noen form for demokrati i ordets rette betydning?
Mens denne verdens Aukruster ustanselig får komme til orde er det verdt å ha Sinwars grusomme kalkyle i bakhodet hver gang du leser om våpenhvileforhandlinger eller påstander om at Israel er til hinder for fred i Gaza.