Lovutvalget om negativ sosial kontroll, æresrelatert vold, tvangsekteskap, kjønnslemlestelse og psykisk vold, har levert sin utredning «Lov og frihet», på over 500 sider. Professor i rettsvitenskap, Henriette Sinding Aasen ledet utvalget, og hun ble hanket inn til Dagsnytt atten sammen med Muslimsk dialognettverks Arshah Jamil, sentral i den fundamentalistiske moskeen Islamic Cultural Centre.
Sistnevnte åpnet med å stille spørsmål ved hva som er «negativ sosial kontroll». Videre er moskélogikken slik:
Mange foreldre og elever føler seg uglesett fordi bekymringsmeldingene til barnevernet går for lett når det handler om barn med minoritetsbekgrunn.
Videre vil ikke moskeens mann være med på å differensiere drap: «Drap er drap. Å mistenkeliggjøre en hel storfamilie ved å åpne etterforskning mot dem ved drap, skaper bare et enda større vi mot dem-samfunn. Utvalget gjør det lettvint, akkurat som foreldre som sender barna sine hjemlandet. ‘Send dem bort, forby det, stopp det.'»
Det var hva denne representanten hadde å «bidra» med. Han, som er fra æreskulturens mørke, Pakistan, vet selvsagt at han sitter og bløffer. Men hvorfor vise magemål, all den tid programleder, Sigrun Sollund, ikke evner å stille han kritiske oppfølgingsspørsmål?
Over 20 år tok det
Sinding Aasens mandat var å sjekke om lovverket i dag ivaretar grunnleggende menneskerettigheter. Regelverket strider ikke mot menneskerettighetene, forklarte hun, og la til: «Deler av regelverket kan absolutt bli bedre for å sikre utsatte grupper mot alvorlige handlinger, inkludert skadelige utenlandsopphold, men også æremotivert kriminalitet.»
Det er nettopp her støtet i NOU-en settes inn – også ved å se til dansk lovgivning fra 2018. Utvalget vil, som HRS har etterlyst i over 20 år, gjøre foreldrene strafferettslig ansvarlig ved dumping som fører til skadelige opphold fysisk og/eller psykisk.
Den danske straffeloven § 215 a setter straff for såkalte «genopdragelsesrejser». Bestemmelsen lyder:
Med bøde eller fængsel indtil 4 år straffes den, som sender sit barn til udlandet til forhold, der bringer barnets sundhed eller udvikling i alvorlig fare, eller lader sit barn tage del i et sådant udlandsophold.
Med formuleringen «sit barn» menes at gjerningspersonen må være forelder til et barn under 18 år. Bestemmelsen rammer også foreldre som ikke har foreldreansvaret til barnet. Barnet må ha dansk statsborgerskap, være bosatt i Danmark eller ha fast opphold i Danmark.
Alvorlig fare for «barnets sundhet eller udvikling» omfatter ikke bare helsemessige forhold, men også forhold av betydning for barnets trivsel. I forarbeidene nevnes eksempler som mishandling eller andre alvorlige overgrep, sviktende omsorg, utilstrekkelig oppfyllelse av behovet for mat, undervisning eller helsehjelp. I vurderingen skal det tas hensyn til både barnets tilstand på det aktuelle tidspunktet og barnets framtidige oppvekstbetingelser. Det er ingen betingelse at det allerede har skjedd en alvorlig skade.
Sindring Aasen påpeker det samme som Kripos-ekspertene, Terje Bjøranger og Gunnar Svensson har gjort, nemlig at hele æresfeltet lider under mangel på kunnskap, i politiet, i skolen, i barnevernet, i helsevesenet, som var beveggrunnen til de to til å skrive boken Æresrelatert kriminalitet.
Behovet for kunnskap om hva denne innvandrede æreskulturen faktisk handler om, hvilke utslag denne menneskefiendtlige kulturen medfører helt ned på individnivå, og kriminelle forhold i dens kjølvann, er mer og mer avgjørende for det norske samfunnet enn noensinne.
Æreskulturen er overalt i Norge. Inkludert i politiet og på Stortinget. Som en i politiet sa det til oss for rundt 10 år siden: – Når jeg får inn nyutdannede typisk pakistanske politibetjenter, tegner og forklarer jeg eksempelvis at tvangsekteskap er forbudt og hvorfor. Mange av dem skjønner ikke problemstillingen. De skjønner ikke at dette er et offentlig anliggende. De mener det skal løses innen familien. Jeg har også opplevd at pakistanske politibetjenter selv er involvert i tvangsekteskap av en søster.
Når blir det en forbrytelse?
Utvalget ønsker også å skjerpe straffene ved æresrelaterte – som de kaller æresmotiverte – forbrytelser.
NOU-en skal ut på høring nå. Et sentralt punkt man ønsker å få avklart er hvor grensen går ved foreldres bestemmelse over egne barn, og dessuten er ikke frihetsberøvelse av barn i land som Somalia og Pakistan forbudt der. Altså må nytt lovverk også ta høyde for dette og gjøre forbrytelsen ulovlig etter norsk lov når den begås i et land som aksepterer dumping og vold overfor egne barn.
Noen særlige spørsmål oppstår ved spørsmål om et barn anses frihetsberøvet. Som det er redegjort for i kapittel 26 om foreldreansvar og barnets rettigheter, har foreldre en viss myndighet til å begrense barns bevegelsesfrihet etter foreldreansvaret, avhengig av barnets alder og modenhet. I vurderingen av om frihetsberøvelsen er lovlig, vil varigheten av restriksjonene, barnets alder og forholdene ellers ha betydning. Det avgjørende vil være om barnet rettsstridig er ilagt så strenge restriksjoner i bevegelsesfriheten at dette innebærer at barnet er «fratatt friheten» etter § 254.
Hvor strenge restriksjoner som skal til for at denne grensen er overtrådt, er imidlertid ikke klart etter gjeldende rett. Det synes likevel klart at de fleste ufrivillige eller skadelige utenlandsopphold ikke vil rammes av straffeloven § 254.
Straffebudet om frihetsberøvelse er ikke unntatt kravet om dobbelt straffbarhet etter straffeloven § 5. For å kunne bli dømt for frihetsberøvelse i Norge, kreves det derfor at forholdet også er straffbart i landet der utenlandsoppholdet foregår.
Å kriminalisere det å sende barn på skadelige utenlandsopphold er etter utvalgets syn ikke i strid med retten til privatliv og respekt for foreldrenes rett til å bestemme hvor deres barn skal bo, og hvordan de skal oppdras. En straffebestemmelse som holder foreldrene
ansvarlige for farer som barn utsettes for i utlandet, kan i tillegg ha en viktig forebyggende effekt slik at færre foreldre sender sine barn på skadelige utenlandsopphold.
Så er spørsmålet om man blir enige om hva som faktisk er «skadelige opphold». Noe sier oss at det kan være betydelig ulik oppfatning av akkurat dét, gitt hvilken kultur og verdier en faktisk forholder til.
Utvalget foreslår også at straff kan bortfalle hvis en forelder medvirker til at barnet sendes tilbake til Norge. (Hva om barnet allerede er blitt utsatt for grov vold på koraskole, og annet? Skal foreldrene virkelig gå fri?) Dette tiltaket mener utvalget også vil kunne stimulere foreldre til å samarbeid bedre med norske myndigheter:
En slik regel vil gi foreldrene et insentiv til å hente barnet tilbake til Norge, og dermed unngå straffeforfølging. Et bidrag som kan medføre straffbortfall vil for eksempel være at forelderen sørger for at barnet raskt får nødvendige reisedokumenter, og at det bestilles reise for barnet tilbake til Norge. Er barnet så lite at det ikke kan reise alene, må forelderen sørge for at noen kan følge barnet på reisen.
Utvalget er også inne på å bruke penger som maktmiddel, det vil si at trygder og ytelser kan holdes tilbake. Etter vår vurdering kan det være et vel, om ikke mer, så effektivt virkemiddel.
Rører ikke lovverket om kjønnslemlestelse
Utvalget vil også innføre et utreiseforbud i barnevernsloven for «å hindre reiser som blant annet skaper alvorlig fare for barnets helse. Fare for kjønnslemlestelse vil kunne danne grunnlag for utreiseforbud».
Æresmotivert kriminalitet skal være straffeskjerpende, mener utvalget videre. Straffen for å gifte bort barn skal økes fra 3 til 6 år. Vi vil anta at dersom ekteskapet er fullbyrdet, vil voldtekt av barn føre til betydelig høyere straff. Som barn regnes også ungdom i alderen 16 – 18 år.
Dessverre har ikke utvalget foreslått å ansvarliggjøre foreldre ved kjønnslemlestelse av eget barn for å klare å straffe dem, slik HRS har foreslått og som også ligger i anmodningsvedtaket fra Stortinget i 2020. Dette betyr etter all sannsynlighet at lemlesting vil fortsette – og ingen dømmes.
Generelt fremstår utvalget som noe nølende til å legge for mye inn i lovverket, som kan være et fornuftig trekk. Ikke minst fordi vi har en rekke lover og regler som allerede kan tas i bruk, hvis man bare er villig til å gjøre nettopp det. Videre, som de også påpeker, er det viktig at ulike lover og regler ses i sammenheng. Men mest av alt fremstår utvalget til tider rådvill, og da velger de gjerne letteste mulige utvei, nemlig å foreslå at det «bør utredes mer».
Det vil nok ta lang tid, om noen gang, før vi kommer i mål.
Silje Hjemdal fra FrP deltok i NRK-debatten, og pekte på norsk naivitet gjennom årene, som «dessverre har kommet i veien for at en del grupper kunne ha fått hjelp». På Stortinget er det kun ett parti som konsekvent ved ord og handling gjennom årene har vist at de bryr seg om æresfeltet. Vi trenger ikke nevne hvilket.