Forebygging av høyreekstrem terror er et viktig ansvarsområde for PST, og at sikkerhetstjenesten er på ballen fikk vi bekreftet torsdag, da NRK kom med nyheten om at PST hadde gjennomført en koordinert, landsomfattende aksjon. Hele nettverket av unge høyreekstreme fikk PST på døra før skoletid.
Politiets sikkerhetstjeneste (PST) har lenge fulgt med på det de mener er et nettverk som sprer høyreekstreme ytringer og propaganda på nett.
Nettverket består av ungdom ned i 12-års alder og unge voksne i midten av 20-årene.
Denne uken aksjonerte PST mot mellom 15 til 20 personer, hovedsakelig ungdommer mellom 12 og 17 år.
Funnene PST har gjort er såpass alvorlige at det var nødvendig, mener Bjørn-Willy Wold, leder for seksjon for kontraterror i PST.
De valgte derfor å slå til i en koordinert aksjon over hele landet, sier han til NRK.
Ingen ideologisk forståelse
Det høres unektelig alvorlig ut. At noen utgjør et nettverk fordrer at de har et form for samarbeid eller fellesskap, og her er det altså snakk om både voksne og ungdommer. Det er i særdeleshet det skeive miljøet som trues av nettverket, forstår vi.
For PST er det viktig å stoppe radikaliseringsprosessen, før den går for langt. Det handler også om å beskytte miljøene hatytringene rettes mot.
– Det handler om å dempe trusselen mot pride og de skeive miljøene.
Viljar Eidsvik, leder i FRI, sier til NRK at det er skummelt at hatefulle ytringer mot skeive øker.
– Spesielt når vi vet at det kun er to år siden 25.- juni-terroren, som var et målrettet angrep mot skeive.
Foreligger en konkret trussel mot pride og de skeive miljøene? Det er ikke underlig om man trekker den slutningen at de voksne rekrutterer til nettverket, men de voksne i nettverket har altså ikke blitt oppsøkt av PST, kun de mindreårige har fått frokosten avbrutt av besøk fra PST. Den detaljen framsto umiddelbart litt pussig, men NRK dvelte på ingen måte ved den.
Da det gikk mot kveld torsdag ble likevel den dramatiske aksjonen mot det høyreekstreme nettverket framstilt i et noe annet lys. Strategisk analytiker i PST, Siv Sørensen, forklarte da at det er snakk om unge mennesker som ikke har noen ideologisk forståelse overhodet, men som via TikTok har havnet på skumle nettsider.
PST sier det ikke er noen som jobber med å rekruttere de unge inn på nye plattformer, men at det er Tiktoks algoritme som gjør at de unge beveger seg videre.
– Vår erfaring er jo at veldig mange av de unge tenker på det som trolling, og kanskje ikke forstår alvoret eller hvordan innholdet faktisk i praksis nærmer seg det straffbare.
Det er ikke opprettet noen straffesaker på truslene fra de unge. PST har imidlertid ønsket å snakke med dem om konsekvensene av det noen kan se på som uskyldig trolling.
– Det vi tror de unge ikke forstår er at om andre agerer på din oppfordring til å bruke terror som metode, er du delaktig i den handlingen.
Den landsomfattende aksjonen mot det høyreekstreme nettverket var altså koordinerte, frivillige, forebyggende samtaler. Har det falt PST inn at telefonen er oppfunnet og at foreldrenes telefonnumre med all sannsynlighet er tilgjengelige ved et tastetrykk? Hva med å la rektor kalle inn til en samtale med foreldre og barn? Er det virkelig klok ressursbruk av sikkerhetspolitiet å målrette 12-17 år gamle drittunger, unnskyld utttrykket, hjemme ved frokostbordet? Eller er det fjæra som ble til fem høns?
Svaret på det spørsmålet er at ingen vet, heller ikke PST selv. De aner ikke om det er forebyggende i det hele tatt. Men de gjør noe, slik det er lagt sosialpolitiske føringer om at de skal. At den sannsynlige, reelle trusselen mot Pride kommer fra et ulmende islamistmiljø har faktisk ingen betydning når føringene er som de er.
Samfunnssikkerhet er nedprioritert
At noen tar tak i de unges nettsurfing er selvsagt flott. Det er ikke bra å falle ned i nettets dystre hull, og barn og unge må lære at terror ikke er til å spøke med. På samme tid er det noe med hvem som gjør hva i et forebyggingsarbeide, og ikke minst er det noe med å se på hvem som utgjør sannsynlig terrorfare. Når PST med god hjelp av NRK setter støkken i det norske folk ved å antyde at det finnes et stort nettverk høyreekstreme potensielle terrorister i landet, har det som følge at folk selvsagt tror det er sant. Den høyreekstreme faren blåses opp til å bli stor og etablert.
Det som ikke nevnes er hvordan PST jobber. De siste tiårene har norske myndigheter trappet opp sin innsats mot terror, men kunnskapsoppsummeringen på feltet viser at regjeringens handlingsplan preges av utydelighet og uavklarte følelsesbegreper. Ingen vet hvorvidt forebyggende tiltak har effekt og arbeidet utøves basert på felles erfaring og intuisjon heller enn i teoretisk kunnskap og retningslinjer fra ledelsen. PST og politiet preges av «hjelpesporet» – i sterk påvirkning og samarbeid med Nav, skoler og barnevern. «Alle» skal med, og radikaliseringsbegrepet er vannet ut til noe ullent der terror og politisk vold sidestilles med upopulære meninger.
I saken Samfunnssikkerheten er nedvurdert i norsk forebygging av ekstremisme, tok vi utgangspunkt i to ferske rapporter om norsk forebyggingsarbeid, henholdsvis rapporten fra 25. juni-utvalget og en 226 sider lang rapport som er utarbeidet av Norsk kunnskapssenter om vold og traumatisk stress (NKVTS). Bekymringsarbeidet. Dilemmaer og muligheter i lokal forebygging av radikalisering og voldelig ekstremisme i Norge heter rapporten, og den setter det forebyggende kontraterrorarbeidet i Norge i det man må kunne kalle et lite heldig lys. Ikke minst framkommer de sosialpolitiske føringene PST arbeider under svært klart fram, og kort oppsummert kan vi fastslå at samfunnssikkerheten ikke er øverst på blokka over hva PST og politiet lokalt skal ha fokus på.
Terroren er altomfattende
Når PST går til aksjon, må man ha i bakhodet at forskningen på høyreekstrem terror er toneangivende i PSTs føringer, og særlig vektlegges Tore Bjørgos forskning. Bjørgo er leder for C-REX, altså senter for ekstremismeforskning ved Universitetet i Oslo og tidligere professor på Politihøgskolen (hvor han fortsatt har en deltidsstilling).
Problemet er at Bjørgo selv er langt fra noen balansert ekstremismeforsker, han lener seg på en forståelse av høyreekstremisme som er så utvidet at selv Frp omtales under paraplyen «radikale nasjonalister». nærmere bestemt «kulturnasjonalister». Islamsk ekstremisme bør sees i lys av både marginalisering og stigmatisering – og de forebyggende tiltakene preges i stor grad av dette tankegodset, slik de rapporteres fra politiet selv i NKVTS’ rapport.
Når du kanskje undrer deg over at de islamistiske miljøene ikke får spalteplass i norske medier, er det likevel ikke så rart. PST og politiet vet det nemlig godt selv: En koordinert samtaleaksjon vil ikke ha noen effekt overhodet, for islamister bryr seg ikke om dialog.
De to påfølgende avsnittene er hentet fra saken Politiets radikaliseringskontakt: – Bekymringssamtaler passer best for etniske nordmenn:
– Det vi har
Mens politiet har voldsmonopol i det moderne norske demokratiet, har de i større grad dialogmonopol, med sterkt politisk trykk på inkludering, tillitsbygging og varme møter mellom medmennesker når ordensmakt møter potensielle ekstremister. En annen radikaliseringskontakt siteres på følgende i rapporten:
– Det blir litt sånn… at man spøkte med det norske politiet før i forhold til utlandet. Om at når noen er på rømmen så sier utlandet «stopp, eller så skyter jeg», mens i Norge var det «stopp, eller så roper jeg stopp en gang til». [ler] Og jeg har litt den følelsen av at det vi holder på med nå det er sånn «vi roper stopp en gang til og stopp en gang til». Så ja, så «hvis ikke du kommer nå, så kommer jeg til å ringe deg, og så kommer jeg til å invitere deg til ny samtale.» Det er liksom det vi har da. (min uthev.)
NKVTS’ tolkning av utsagnet er ganske enkelt betalelig:
Slik vi tolker kritikken fra denne bekymringsarbeideren, så ligger det til grunn en skepsis mot ideen om at tillit og dialog (alltid) har potensial for endring i dette feltet.
Man ser levende for seg de teoretiske voldsforståerne fra kunnskapssenteret idet de grøssende erfarer at ikke alle har tro på tillit og dialog; » – Hmm, hva skal vi skrive? Jo, vi kaller det skepsis.»
Men det er jo ikke skepsis, det er erfaring fra praksisfeltet han beskriver, og enhver som har jobbet i noe form for praksisfelt knyttet til utagerende mennesker, enten det er i sosialt arbeid eller politiarbeid, vet at «hvis ikke du kommer nå, så kommer jeg til å ringe deg» er en trussel eller et løfte som ikke akkurat maner fram tanker om respekt og underkastelse for overmakten. Det maner i beste fall fram latter hos den som ikke har tenkt å prate i det hele tatt, i verste fall uthuler slike uttalelser enhver form for autoritet hos politiet.
Det radikaliseringskontakten påpeker er viktig informasjon, fordi det forteller om en ressursbruk som ikke står i forhold til måloppnåelse; å forebygge radikalisering. I realitetenes, ikke teorienes, verden er det slik at dialog og bekymringer har langt mindre effekt enn hva politikere og skrivebordsfolket ser ut til å tro.
Tillitsmangelen
«Et eksempel som ble trukket fram i denne sammenhengen var sentrale medlemmer i høyreekstreme grupperinger, som hadde mistenksomhet, og kanskje til og med hat, mot politiet som del av ideologien», skriver NKVTS, men det er selvfølgelig lang vei fra mistenksomhet til null respekt.
I NKVTS’ språk kan man dog ikke finne ordet «respekt», der heter det «fravær av tillit». «Noen ganger var altså vilkårene for å oppnå tillit ikke til stede. Det kunne ha politiske årsaker, som nevnt ovenfor. I andre tilfeller ble en kulturell dimensjon ved disse vilkårene trukket fram, som hos denne bekymringsarbeideren», skriver kunnskapssenteret, før de gjengir nok en uttalelse, fra nok en radikaliseringskontakt.
– Det som man ser litt på nå er hvorvidt den formen passer best for etniske nordmenn. At kanskje ikke man har like gode resultater i forhold til minoriteter. Fordi… Det kan være mange grunner til det. Minoriteter er jo på en måte ikke så vant til den måten å jobbe på. At politiet på en måte er i hjelpesporet og på tilbudssida da, det er ikke alle som helt skjønner det. De har en helt annen oppfatning av politiet. (min uthev.)
Deretter går NKVTS inn i en lengre utgreiing om hvordan det kan ha seg at innvandrere har en annen oppfatning av politiet enn etniske nordmenn. Og raskt forstår man at dette er sammensatt. Sammensatt av ulike forklaringer der det norske samfunnet har skylda, vel å merke.
For å kunne forstå – eller kanskje heller tro på – at en kan ha egeninteresse av å samarbeide med politiet, må man også ha forståelse og aksept for – og tillit til – at politiet også har en omsorgsagenda og rår over sosiale virkemidler og ressurser, som individet kan ha behov for og interesse av.
Bekymringsarbeid, slik det har blitt utviklet av norsk politi med røtter i arbeidet mot etnisk norske høyreekstremister, kan dermed ha svært krevende vilkår i møtet med individer og familier som mangler tillit til politiet som «hjelpearbeidere». Som nevnt forklarer våre informanter dette med at etniske minoriteter mangler kunnskap om norsk politi. Men bakgrunnen kan jo også være at de har en annen erfaring med politiet enn majoritetsbefolkningen.
Finstad (2018) påpeker at det faktum at minoriteter har mindre tillit til politiet enn majoriteter også handler om hvordan etnisitet spiller inn på politiets tankegang og praksiser. Finstads sentrale eksempel er «stopp og sjekk ved mistanke», altså politikontroller i det offentlige rom, som visse etnisiteter utsettes for i langt større grad enn andre. Fra politiets perspektiv kan det finnes gode grunner til dette, som handler om at politiet «gjør jobben sin». For minoritetene som utsettes, derimot, opplever «stopp og sjekk» som en form for overkontroll som bidrar til å svekke deres tillit til politiet.
Igjen blir altså erfaringer fra praktisk arbeid tillagt en form for dårskap når akademia skal forstå problemet. Å «gjøre jobben sin» settes sågar i hermetegn, som om det ikke i realiteten er en jobb. Informanten tar sikkert feil, det er nok snarere slik at innvandrere opplever å bli stigmatisert av politiet, og da må man ha forståelse for at de har manglende tillit, synes å være den forståsegpåerske gjennomgangstonen.
Men forståsegpåelsen er kanskje nødvendig, for skreller man den vekk, står man samtidig igjen med en ganske ekkel erkjennelse: Politiet har ingen effektive verktøy som kan forebygge utviklingen av islamsk ekstremisme.
Forskjøvet fokus
I Fædrelandsvennen torsdag var informasjonen om terrortrusler noe mer nyansert enn hva NRK kunne bringe til torgs. Der het det som følger:
Krigen i Gaza preger også PST sitt arbeid på Sørlandet. For her er støtten til Israel sterkere enn i de fleste andre landsdeler. Og de religiøse forsamlingene flere.
– I sin propaganda fremstiller IS og al-Qaida krigen i Gaza som en krenkelse av islam, og oppfordrer til terrorangrep i vesten. Vår bekymring er at de har spesifisert noen mål. Derfor har vi en skjerpet trusselsituasjon rundt israelske, jødiske og amerikanske mål. Vi følger fortløpende med på dette fordi det kan treffe vår landsdel, sier Aurebekk og viser til at Israel-vennlige miljøer har stor utbredelse i Agder.
Ja, Agder er nok et unntak i Norge, også hva gjelder tolkning av hva som utgjør en reell fare. En e-post jeg fikk i morges oppsummerer godt hva mange tenker etter å ha lest om den voldsomme aksjonen mot «det høyreekstreme nettverket». Innsenderen skriver:
«I Oslo kjørte unge jihadister rundt i biler, veivet med et pussig flagg og ropte takksigelser til guddommen sin den 7. oktober. I ettertid har de fått med seg ubefestende sjeler i alle aldre i et rasende hat mot jøder i sin alminnelighet og staten Israel i særdeleshet. Hvorfor synes PST tilsynelatende at det er helt greit at det ropes etter drap på jøder i norske gater? Har PST vært på frokostvisitt i hjemmene til disse ekstrimistene?
Jeg er også forundret over at PST har valgt NRK som sin plattform i kamp mot ekstremistiske meninger. NRK har helt siden den 8. oktober i sine sendinger vist sympati for Hamas og Islamsk jihad og antipati for Israel. NRK har i lang tid tilsynelatende sett det som sin oppgave å fremme islam i Norge. Som PST sikkert er kjent med er de muslimske diasporaer i Norge og Europa sterkt preget av islamsk salafisme og jihadisme i alle former. Hamas er opprettet av Det muslimske brorskap som har en sterk innflytelse på det muslimske miljøet i Norge. Når NRK støtter fremme av islam i Norge støtter de således salafisme og jihadisme. Hvorvidt ledelsen i NRK forstå det er en sak for seg.
Slik jeg ser det har utenriksministerens opptreden i konflikten mellom Israel og Hamas gitt lettpåvirkelige sjeler et inntrykk av at terrorisme er legitimt når man vil fremme en sak man tror på, uansett hvor spinnvill saken er. Kanskje PST burde ta et frokostmøte med Barth Eide og hans foreldre?»
I denne artikkelen sto det opprinnelig at «Frp omfattes av ekstremismebegrepet» i C-REX forskningsrapport. Etter påpekning fra ekstremismeforsker Tore Bjørgo er dette rettet. Begrepet som brukes om bl.a. Frp i rapporten er ikke «ekstremisme», men «radikal nasjonalisme».