La meg bare ta det først som sist; i det første intervju etter deltakelsen i Den sorte svane (også sendt på NRK) fremstår Amira Smajic’ mildt sagt som en forvirret høne.
For hva i all verden hadde hun forventet med å stille opp som muldvarp i et konstruert kontor spekket med skjulte kameraer og lydopptak av telefonsamtaler med videre? I dette lille kontorlandskapet tar hun tilsynelatende opp igjen (etter eget utsagn) sin kriminelle virksomhet ved å hjelpe kriminelle, i det som kalles «Underdanmark», med økonomisk kriminalitet.
Trodde hun at hun skulle bli fremstilt som en slags dansk helt?
Kaldt og kynisk
Det fremstår som helt utenkelig at ikke råtassen Amira Smajic (36) skjønte hva hun bega seg ut på, derfor tror jeg det må ligge noen annet bak. Kanskje det handler om at Smajic selv hadde en plan om å hevne seg på noen, som endte med at hun selv er blitt sittende med svarteper.
Den kriminelle verden er rå og kynisk, og den er ikke blitt mindre rå og kynisk sammen med innvandringen fra land vi har lite til felles med. Det avdekker Den sorte svane godt.
Ifølge intervjuet Smajic har gitt til Berlingske har hun fått livet ødelagt, og lever med drapstrusler i det som hun omtaler som «et åpent fengsel».
– Jeg kan ikke gå på gaten. Jeg kan ikke plutselig hente melk fra supermarkedet eller i øvrig bevege meg fritt rundt. Men viktigste og verste av alt, er at hele mitt familieliv er smadret på ubestemt tid. Min fremtid føles som å stå på en øde øy. Bolig, jobb, hverdag – alt virker helt umulig, sier Amira Smajic.
Tror du at du kan ha et trygt liv?
– Nei.
Fordi de kriminelle ikke glemmer?
– Fordi hevnen serveres best kald.
Eller som ei dau sild. Det er rimelig kaldt og kynisk tenkt av Smajic. Og alle som har sett dokumentarserien skjønner at dette visste Smajic utmerket godt. Samtidig vet vi at Underdanmarks kriminelle er i stand til å utføre et slik oppdrag, åpenbart uten noen form for kvaler.
Spørsmålet er om «Overdanmark», som hvitsnippforbryterne og nå også perlekjedeforbryterne, har samme holdning til hevnen? Det høres det ut som om Smajic ikke tror. Der ligger kanskje hunden begravet.
Marionett?
For selv om Amira Smajic bedyrer at hun ble med på dokumentarserien for å komme seg ut av de kriminelle fangarmene, så står det dessverre ikke til troende. Hun er sint på danske TV2 da de, ifølge henne, i siste episode fremstilte henne feilaktig (som at hun fortsatt bedriver kriminalitet). Hun prøvde da også å stoppe serien før den ble publiserte, uten å lykkes. Tingretten mente at hun visste godt hva hun hadde blitt med på.
Overfor Berlingske fastholder hun at det finnes informasjon som ikke er offentliggjort og som vil sette historien hennes i et annet lys, og som også TV2 kjenner til. Men hun vil ikke røpe hva det er, noe hun begrunner ut fra «et nødvendig sikkerhetshensyn».
Men hva kunne liksom bli verre? Hvor mange ganger kan hun serveres «kald»?
Ifølge Smajic var utgangspunktet for dokumentaren å vise hvordan velutdannede mennesker som henne selv – jurister, regnskapsførere og advokater fra Overdanmark – legger til rette for kriminalitet i Underdanmark. Men dokumentaren avdekket vel så mye, og kanskje mer, om hvor rå voldskriminaliteten i Underdanmark er, både med pengeutpressing, tortur og drap. Blant annet blir vi vitne til at gjengmedlem Fasar Abrar Raja er hjemme i Pakistan med planer om å likvidere et vitne der i en kommende rettssak.
Sammen med de gjengkriminelle fremstår hun som en maktfaktor i det organiserte kriminelle miljøet, og hun får da til stadighet skryt fra disse hardbarka skruppelløse typene om hvor flink og smart hun er, men nå hevder hun at det var helt motsatt. Hun var som en marionett – og de kriminelle presset henne for millioner av kroner. Hevder hun. Uten et fnugg av bevis. Og for den som har sett dokumentaren fremstår også denne påstanden som særdeles lite troverdig.
Aldri mer frihet
Når hun så stilte opp som muldvarp var det for å frigjøre seg fra den kriminelle verden, hun skulle «brenne broer», fordi ingen i det kriminelle miljøet ville etter dokumentaren betro noe som helst til henne.
Hun hadde – kanskje naivt, innrømmer hun – trodd at underverdenens hat mot henne ikke ville ha eskalert til drapstrusler dersom fokuset i dokumentaren hadde vært på de draktkledde kriminelle.
«Ved å gjøre dette ville de ikke lenger kunne komme og utpresse meg. De ville ikke kunne få meg til å gjøre mer. Etter publiseringen av dokumentaren ville enhver offentlige myndigheter sjekket alt hvis jeg sendte inn papirer», sier Amira Smajic.
Ingenting i dokumentaren understøtter denne vurderingen fra Smajic. Det sorterer ikke engang under etterpåklokskap, for sannheten er antakelig at Smajic ble skremt når det gikk opp for henne at fokuset var vel så mye på de voldsparate gjengkriminelle og interne forhold i disse miljøene.
Da skjønte hun at løpet var kjørt. Aldri mer én dag i frihet, uansett hvor i verden hun skulle finne på å gjemme seg. Antakelig er det tryggeste stedet hun kan være, paradoksalt nok, nettopp i Danmark.
Samtidig har dokumentaren fått konsekvenser for en rekke av de involverte – vel og merke fra Overdanmark. Underdanmark har man åpenbart langt større problemer med å få gjort noe med – utover at offentligheten, inkludert rettsvesenet, har fått et innblikk i hvor lurt vi blir. Som for eksempel at nevnte Raja spiller stokk dum hver gang han er blitt tatt for kriminalitet – og har sluppet unna. Det fungerer med andre ord fortsatt å dra «innvandrerkortet» – eller har det fått seg en real realitetsorientering?