Jeg har vært blant dem som har nektet å se islamistiske terrordrap. Da IS halshugget den amerikanske journalisten James Foley for å hevne amerikanske luftangrep i Irak, verken ville eller orket jeg å se videoen. Den spredte seg som ild i tørt gress i sosiale medier dengang for ti år siden. Jeg bønnfalt døtrene mine om å la være å se den.
Tilsvarende så jeg aldri videoen av venninnene Maren Ueland og Louise Vestager Jespersen, som rett før jul 2018 ble brutalt halshugget under en fottur i Atlasfjellene i Marokko. Igjen sa jeg til døtrene mine at de ikke måtte finne på å se. Det er for forferdelig, det blir sittende på netthinnen, det er skadelig å være vitne til. Vi husker vel alle hvordan det i mediene, inkludert norske medier, ble beskrevet at venninnene «ble funnet med kuttskader i halsen påført med en skarp gjenstand». Men etter kort tid la terroristene selv ut videoen som viser at de unge kvinnene ble strupeskjært og deretter fikk hodene kappet av.
Terror i Allahs navn har vært en del av den unge generasjonens oppvekst. Charlie Hebdo, Bataclan, Krudttønden, Manchester Arena for å nevne noen. Angrepene har vært mange, for mange til å liste opp. Og mange av dem har inkludert et voldsomt jødehat der jøder og synagoger har vært målskivene.
Frykten for at Holocaust skal kunne skje igjen, har skapt den underlige påstanden om at muslimene er de nye jødene. Intensjonen er sikkert god, vi vil inkludere og ikke stigmatisere eller forfølge noen for deres tro, men på samme tid er det muslimer som har det sterkeste jødehatet. Påstanden om at muslimene er de nye jødene kan kanskje forklare hvorfor ikke gatene fylles av mennesker som går i tog mot antisemittisme. Den oppvoksende generasjonen gis en ny historie, en annen historie, en bleknet historie som møter en synlig hverdag. Svarthvitt bilder av en novembernatt for 85 år siden mot videoer av migranter i overfylte gummibåter er realiteten for barn og unge fram til 7. oktober i fjor. Etter da har verden blitt en annen – ikke minst i mediene, og i særdeleshet i sosiale medier.
Ikke se
Hvis vi husker tilbake til 2018 gikk daværende statsminister Erna Solberg ut i VG med en klar oppfordring om å ikke dele drapsvideoen av Maren Ueland og Louise Vestager Jespersen.
Flere eksperter på strafferett som VG har snakket med mener spredning av videoen er et klart lovbrudd.
– Dette er opplagt brudd på straffeloven. Det er uten tvil krenkende adferd som er omfattet av straffeloven, sier jusprofessor Alf Petter Høgberg ved Universitetet i Oslo.
Familien Uelands bistandsadvokat gjorde seg noen andre tanker enn det rent strafferettslige. Han sa til avisen at han hadde «vanskeligheter med å tro på at vanlige mennesker kan legge ut slike bilder på Facebook. Det er ubehagelig og helt uforståelig».
Jeg er tilbøyelig til å være enig med ham, i alle fall var jeg det den gang. Det er en svært uvanlig ting i Vesten å legge ut drapsvideoer. Vi snakker om grusomme hendelser, vi fortviler, men vi legger ikke ut videoer av bestialske drap. Jeg husker tilbake at det ble diskutert et behov for likevel å legge ut videoen for å dokumentere hvor grusomt det var, ikke minst i lys av en kamuflerende presse som snakket om sår på halsen. Jeg så aldri videoen, og vil til dags dato ikke se den.
Men man skal ha levd under en stein for ikke å registrere deling av videoer i dag, drøye fem år senere. Man kan knapt være på sosiale medier uten å eksponeres for døde, blodige kropper. Det har enorm effekt. Det er skremmende, opprørende, rett ut smertefullt å se blodige barn. De er barna på Gaza. Til dags dato har NRK skjøvet vekk dokumentaren «Supernova: The Music Festival Massacre», som handler om massakrene som Hamas utførte mot den sivile befolkningen i Israel. De ville først ikke vise den i det hele tatt, før de snudde og lovet å vise den, men foreløpig har NRKs sendeflater vært blottet for så mye som et stillbilde fra dokumentaren.
Som det heter i Vær Varsom Plakaten, er ikke bare ord mektige våpen, det samme er bilder.
Aldri mer
Kort tid etter terrorangrepet 7. oktober skrev vi saken Et helt umulig oppdrag.
Israel har utkjempet kriger før. De har erfaring med at hver eneste krig er et kappløp mot tiden, der de må forsøke å nå sine mål før internasjonalt press tvinger landet til å stoppe. Ingen annen stat har jobbet hardere for å utvikle human bykrigføring, der varsling av sivilbefolkningen, avventing før angrep og tilbaketrekning er sentrale elementer, men opinionskrigen kan de aldri vinne – selv ikke når selve demokratiets tilkjempede verdier står på spill.
(…) Det finnes ingen presseetikk i palestinske områder. Der israelerne deler bilder av hvite likposer og bilder av hvordan deres kjære så ut før terroren, produseres filmer av blødende, gråtende småbarn på Gaza i et slikt tempo at vissheten om at det er Hamas som bruker de samme barna som menneskelige skjold, blekner fullstendig. Påpeker man noe slikt, fastslås det umiddelbart at man mangler både moral og etikk, samt at man er villig til å la barn dø. Det er en ukjempelig kamp, en kamp de færreste vil ta, selv når de vet hvilket intenst, institusjonalisert hat som ligger bak terroren.
Snart åtte måneder og millioner av bilder senere vet vi med sikkerhet at de stemte. FN har sågar fordømt både Hamas og Israel for krigsforbrytelser. I norske medier stilles det i liten grad spørsmålstegn ved å sidestille bestialsk tortur, voldtekter og drap med å kle terrorister ned til trusa og la dem sitte på rekke mens de voktes av militære.
Se nøye på bildet til denne artikkelen. Det er tatt fra en video filmet av terroristene selv. Et israelsk lik ligger bakpå motorsykkelen som kjører tilbake inn på Gaza. Se feiringen. Se gleden.
Og det er på dette tidspunktet jeg er i ferd med å endre mening om å se på det virkelig bestialske, det som opprører og det som blir sittende på netthinnen for alltid, for jeg innser det er nødvendig ikke bare for dokumentasjonens del, men for å forstå fullt ut hva «aldri mer» innebærer.
Dokumentasjonen er overveldende og gruoppvekkende. Og jeg tror det er feil å ikke se den. Men gjør det når du er mentalt forberedt, stålsett deg. Bilder og videoer av brente babyer, torturerte familier og henrettede voldtektsofre skal man ikke kaste i ansiktet på folk. Men når du er stålsatt, så tror jeg det er nødvendig å se. Dette er ren ondskap, det er ren terror, mot uskyldige barn, unge, eldre, familier, og oppvakte, høyt utdannede mennesker får seg samtidig til å si at «det skjedde ikke i et vakuum». Det er en grotesk relativisering.
Uten å forstå hvordan terror og glødende jødehat arter seg kan vi heller ikke motvirke at det skjer igjen.
Hovedillustrasjon: Skjermbilde fra hamas-massacre.net