Historieløs logikk om Israel – Sionistiske terrorister ble israelske statsministre og nasjonalhelter er overskriften på Noors svært så selektive framstilling, der hun reduserer Israel til utelukkende å være en terrorstat.
Noor begynner historiefortellingen ved å vise til Frp-leder Sylvi Listhaugs uttalelser.
Å anerkjenne Palestina, er å belønne terrorhandlinger, raste FrP-leder Sylvi Listhaug. Det ironiske er at staten Israel er muliggjort og bygget på regelrett terrorisme og at landet er fullt av minnesmerker over disse terroristene den dag i dag.
Da den norske regjeringen i slutten av mai anerkjente Palestina som stat, sa den israelske utenriksministeren Israel Katz at dette sender et signal til palestinere og verden om at terror lønner seg. Ulike varianter av denne logikken fikk gjenklang hos en rekke stemmer i den norske samfunnsdebatten. Den samme logikken bør da også gjelde støtte til Israel, eller? spør Noor.
Noors problem med logikken er at hun plukker historiske hendelser som om hun er på danskebåtens frokostbuffet; hun plukker det hun har lyst på og lar det overveldende øvrige utvalget ligge. Vi skal gi Noor rett i mye av det hun trekker fram, men i lys av at vi i dag lever i 2024, i lys av at to millioner arabere i dag bor i Israel, fredelig og side om side med jødene, i lys av at palestinerne er tilbudt en overveiende brorpart av Vestbredden uten noen gang å gå med på noen avtale og i lys av den totale israelske uttrekningen 12. september 2005 av militære styrker og nybyggere på Gaza, framstår historien hennes minst like historieløs som hun anklager sine meningsmotstandere å være.
Plukkingen fra den historiske buffeten ser slik ut i Dagsavisen:
I årene fram mot og under selve opprettelsen av Israel i 1948, utførte sionistiske terrorgrupper massakre og terroraksjoner i form av bilbomber, voldtekter, massakrer, kidnapping og brevbomber mot sivile. De mest kjente aksjonene er bombingen av King David-hotellet i Jerusalem, hvor nærmere 100 mennesker ble drept, massakrene i Deir Yassin og Tantura, og drapene på den svenske fredsmegleren Folke Bernadotte og den britiske lederen Lord Moyne.
De sionistiske terrorgruppene Haganah, Irgun og Lehi eller Stern-gang som de også ble kalt, var aktive både i Palestina og i andre land, inkludert i Europa. To av lederne for disse gruppene endte opp som statsministre i Israel: Menachem Begin og Yitzhak Shamir.
Det Noor skal gis rett i er at jødiske grupper drev kamp mot alle som ble ansett som okkupanter av Palestina som var jødenes hjemland da dette var underlagt britene. Dette var før staten Israel ble etablert i 1948. Men når Noor utelukkende fokuserer på «de slemme jødene» og 1948, velger hun bort informasjonen om at situasjonen var langt mer flytende enn som så. De aller fleste som dro avgårde i 1948 ble fortalt av sine egne at så fort nabolandene hadde knust jødene, skulle de vende tilbake.
1948
Skal man få en mer balansert framstilling av hva som foregikk i området for nærmere åtti siden, er det nok mer lærerikt å lese Benny Morris bok om krigen i 1948. Jødene kjempet med ryggen mot veggen både mot araberne og britene. Amerikanerne var heller ikke entusiastiske. Rene tilfeldigheter ble Israels fødselshjelp – kombinert med en god dose arabisk inkompetanse. Araberne ble fortalt av naboene at de skulle utslette jødene, og oppfordret dem til å komme seg ut av veien før de skulle valse inn og knuse dem. Ben-Gurion og Haganah vant fordi de ikke hadde råd til å tape. Araberne tapte fordi de ikke ville ha delingsplanen.
Min kontakt, veteran fra E-tjenesten, påpeker følgende i en samtale om Noors artikkel:
– Noor forteller selvsagt ikke om al-Husseinie og deres motstanderes interne krig om makt. Ei heller om at nabolandene ikke ønsket en arabisk stat. Hun vil ikke snakke om at egypterne, syrerne og jordanerne kom inn for å grafse til seg det de ville ha av land. Jordan ville ha kontroll over Tempelhøyden fordi den jordanske kongens far lå begravet der. Kontroll over høyden var en hasjimittiske drøm. Og hasjimittene er og var i konflikt med al-Husseiniene om den lokale makten. Det forklarer hvorfor Jordan undertrykte den lokale befolkningen fra 1948-1967 uten å lage noe som helst lokalt selvstyre. Det forklarer også hvorfor PLO ble kastet på dør og måtte dra til Libanon på 70-tallet da PLO startet krig der. Til denne dag er det få, om noen, som ønsker en palestinsk stat for noe annet enn å deportere folk de ikke vil ha der. Libanon vil ikke gi rettigheter til palestinere og vil drive dem ut. Syria likedan.
Når Noor spiser historisk buffet blir det snarere whataboutisme for å underslå at araberlandene angrep Israel dagen etter at David Ben-Gurion hadde erklært Israel som en selvstendig nasjon. Den krigen tapte Israel, altså måtte de gi fra seg områdene Judea, Samaria (Vestbredden) og Øst-Jerusalem, som ble en del av Jordan. I 1967, altså 6-dagers krigen, angrep araberlandene – inkludert Jordan – Israel på nytt, hvoretter Israel tok tilbake disse områdene. Likevel maser Noor, med god drahjelp fra både minoritetene hun representerer og en samlet venstreside, om at det er Israel som har okkupert Vestbredden. Ser man reelt logisk på det, slik man ser på andre kriger der det finnes vinnere og tapere, har Israel ganske enkelt tatt tilbake landområdene etter 19 års okkupasjon. Man kan altså sammenlikne det med å påstå at Ukraina okkuperer Krim dersom Russland trekker seg tilbake.
De onde jødene
Linda Noor har mange eksempler på den jødiske terroren. Ifølge henne er staten Israel basert og bygget på terrorvirksomhet, og terror-hedringen preger i dag det israelske samfunnet, fastholder hun.
Til en med en israelsk by, Kokhav Ya’ir, ble etablert på 1980-tallet for å ære Yair Stern. Hans bilde pryder frimerker. Å hedre terrorister er med andre ord fullstendig mainstream i Israel. Det er en essensiell del av israelsk kultur. Israels landsfader, Ben-Gurion beskrev Stern som en av de største og mest beundringsverdige personene som virket under den britiske mandatperioden: «Jeg ærer hans stålsatte mot og grenseløse dedikasjon til Israels frigjøring», er Ben-Gurion sitert på i Jerusalem Post. Statsminister Benjamin Netanyahu ga sin førstefødte sønn navnet Yair. En av lederne i Lehi, Yitzhak Shamir, ble Mossad-agent og videre Israels statsminister i to omganger − fra 1983 til 1984 og igjen fra 1986 til 1992. Lederen for terrororganisasjonen Irgun, Menachem Begin, var Israels statsminister fra 1977 til 1983 og sentral i etableringen av det israelske styringspartiet Likud.
At terrorister som Stern, Begin og Shamir den dag i dag regnes som Israels fremste nasjonalhelter er noe det hadde vært interessant å høre Sylvi Listhaugs og andre ihuga Israel-venners tanker om. Hva sier det om Israel som samfunn og nasjon? I en fersk undersøkelse er støtten til den israelske regjeringens utslettelseskrig på Gaza overveldende blant det israelske folk. Over en tredjedel av befolkningen mener at de militære operasjonene på Gaza-stripen ikke har gått langt nok.
Jeg går ut fra at jeg i Noors bok kvalifiserer til å være «en ihuga Israel-venn». Jeg synes på ingen måte det er merkelig at et folk har krigshelter. Og skal jeg kommentere undersøkelsen det vises til, er også den langt mer nyansert enn hva Minotenk-lederen gjengir.
Ser man på undersøkelsen, er dette blant spørsmålene som ble stilt og svarene som ble gitt:
«Hvordan vil du definere den isralske hærens maktbruk i krigen i Gaza inntil nå?» er spørsmålet som er stilt og besvart av israelere. I Israel bor som kjent ikke bare jøder, men også arabere. Mer interessant enn at jødene forståelig nok støtter israelsk krigføring, er det at omtrent hver fjerde israelske araber, 26 prosent, synes IDF bruker passende makt eller mener at IDF burde gått enda hardere til verks i Gaza. Er ikke det litt pussig, Linda Noor? Videre er det faktisk også slik at et flertall av araberne (63%) ønsker at USA skal spille en viktig rolle i å diplomatisk løse krigen mellom Israel og Hamas, ifølge den samme undersøkelsen.
Dersom man spør mennesker som står midt i et traume om hva de mener om krigføring mot dem som traumatiserte dem, gir svaret seg selv. Det er åpenbart at israelske jøder flest synes det er rett og rimelig å krige for å utslette Hamas og for å få tilbake sine kjære som ble kidnappet av terroristene 7. oktober. Dette er mennesker som har opplevd at slektninger og venner har blitt massakrert, voldtatt og drept på helt bestialsk vis.
En annen historisk parallell
Kjetil Braut Simonsen, historiker og forsker ved Jødisk museum i Oslo, kom høsten 2023 ut med boka I skyggen av Holocaust: Antisemittisme i norsk historie 1945–2023. Det er verdt å merke seg at boka ble utgitt før Hamasmyrderiene. Omtalen, ført i pennen av Ingjerd Veiden Brakstad, innleder slik:
Boka, utgitt på Humanist forlag (Oslo), er den første samlede analysen av antisemittismens historie i etterkrigstidens Norge. Hvis HT opererte med individuelle overskrifter for bokmeldinger, kunne denne hett «Et stykke norsk kulturhistorie». Ikke fordi antisemittisme er en spesielt sentral del av norsk kultur og historie, men fordi Simonsen grundig og etterrettelig viser hvor innspunnet også norsk kulturhistorie er i antisemittiske troper og forestillinger – og at Norge dermed på dette området ikke skiller seg nevneverdig fra en bredere europeisk tradisjon.
Dette er en utpreget historiefaglig sakprosabok, tungt forankret i den internasjonale antisemittismeforskningen. Formen er saklig og nøktern, kildene behandles kritisk, analytisk og respektfullt. Lesere som er ute etter polemikk i den ene eller den annen retning, vil bli skuffet.
Veteranen jeg har snakket med sier at Linda Noor følger en lang, retorisk tradisjon, og at denne tradisjonen belyses godt i boken:
– Dagens retorikk fra Noor er faktisk «morsom» sett i lys av hva Braut Simonsen skriver om Palestinakomiteens spede start under Akp-ml-tiden. Det er helt påfallende hvor mye av argumentasjonen fra den gangen som er lik den argumentasjonen Minotenk fører i dag. Pussig nok var det seksdagerskrigen som var fødselshjelperen for Palestinakomiteen, og norsk antisemittisme blusset opp i 1982, akkurat som den har gjort i kjølvannet av 7. oktober i fjor. De samme argumentene, leserinnleggene og antisemittismen som vi ser i dag florerte også den gang.
For den, som i likhet med Noor, har glemt Oslo-kanalen, kan en rask kikk på Store norske leksikon kunne friske opp minnene om hva som skjedde i forkant av at Norge skulle leke fredsmeklere i Midtøsten.
Forut for sonderingene om en mulig norsk rolle i 1992, og åpningen av Oslo-kanalen i 1993, lå mange års kontakt mellom Norge og Israel på den ene siden, og Norge og PLO på den andre. Norge hadde mottatt en rekke henvendelser fra palestinerne om å, om mulig, påta seg en rolle som mellommann. Derav fulgte flere norske tilbud til Israel om å bidra til fredssamtaler mellom partene.
Norge ville få Israels tillit, og Arafat hadde tillit til at Norge kunne få utrettet mer enn mange andre land. Arafat henvendte seg derfor, fra slutten av 1970-tallet og gjennom 1980-årene, ved flere anledning til norske politikere, ofte gjennom Longva, for å få formidlet overfor Israel sin vilje til å forhandle. Arafat ønsket en bak-kanal for å sondere mulighetene for en fredsavtale. Fra den andre siden brukte også israelske ledere norske politikere for å sondere: På anmodning fra tidligere utenriksminister Abba Eban, møtte Arbeiderpartiets Reiulf Steen Arafat i 1982, med sikte på et mulig møte mellom Eban og Arafat.
Da en delegasjon fra de danske og norske arbeiderpartier besøkte PLOs hovedkvarter i Tunisia senere i 1982, tok Arafat på ny opp spørsmålet om ikke Norge eller et annet skandinavisk land kunne ta en rolle i fredsprosessen i Midtøsten, og legge til rette for kontakt både mellom PLO og USA, og mellom PLO og Israels arbeiderparti. Både da og ved senere anledninger tok Thorvald Stoltenberg kontakt med det israelske arbeiderpartiet, men uten at dette førte fram. Stoltenberg tilbød også israelerne ved flere anledninger Norges tjenester, om de ønsket diskret kontakt med den palestinske siden.
Den gangen var IDF langt mer offensive enn de var i dag og forårsaket mer skade, så Noor skal gis rett i at israelerne ikke alltid har iført seg silkehansker, men retorikken hun henter er altså som en kopi fra 80-tallet, og ingen skal påstå at Arafat og PLO var noen milde fredselskere. Minotenk-lederens fortelling om hvordan palestinerne kontinuerlig siden 1948 har blitt utsatt for israelsk, undertrykkende terror er en ensidig eventyrfortelling uten hold i faktiske forhold på bakken.
Det er sagt om palestinerne at de aldri har latt en mulighet gå fra dem til å la en mulighet gå fra dem. Om ikke Noor mener beskrivelsen er treffende, er det likevel mange som ser at det er mye sant i den.
Hykleri og doble standarder
Linda Noor konkluderer som følger i Dagsavisen:
Det er vesentlig å huske at det er i denne historiske og kulturelle konteksten palestinske motstandsgrupper har vokst fram. Å anerkjenne palestinernes selvråderett er en prinsipiell sak, som Norge burde gjort for lenge siden. Den største trusselen mot demokratiet er ikke autokrati, men hykleri, sa norsk-palestinske Iyad el-Baghdadi, under Norad-konferansen tidligere i år. Det synes også å være premisset som ligger til grunn for Norges nye linje i Midtøsten-politikken. Hykleri og doble standarder i utenrikspolitikken er destruktivt både for de som rammes direkte, men også for vårt eget demokrati.
Min kontakt hadde følgende å si til Noors historiefortelling:
– Jeg har selv snakket med libanesere som ble utsatt for grove krigsforbrytelser av PLO og de har ikke mye pent å si om den gjengen, sier vedkommende, og fortsetter:
– IDF blir heller ikke beskrevet som snille, bare så det er sagt. Men mange jublet da Arafat ble kastet ut av Libanon i 1982 og shippet avgårde til Tunisia.
– Jeg møtte allerede i 1995 mange palestinere i Betlehem som var bekymret for hva Oslo-avtalen kom til å bety. En kjøreskolelærer jeg møtte sa at avtalen ville bety økonomisk ruin for palestinsk økonomi og for ham personlig «Nå kommer disse utlendingene (les: Arafat, Fatah mv) med våpnene sine og skal styre. Jeg tror ikke det blir så bra». Og han fikk jo rett. Bevegelsesfriheten hans ble begrenset til kun 10 km radius der han kunne drive businessen sin og i tillegg jobbe som taxisjåfør. Før Oslo-avtalen kunne han ta elevene sine på kjøring hvor som helst i Israel og gi dem en god skole. Etter Oslo: not so much pluss Hamas, selvmordsbombere og Fatahs kleptokrater og sikkerhetsstyrker som har tynt og pint ut befolkningen. Det er knapt kristne palestinere igjen i områdene PA administrerer. De jeg kjenne har emigrert for lengst og kommer aldri tilbake.
– Det norske selvskrytet for Oslo-avtalen gjør meg kvalm og hver gang det trekkes frem tenker jeg på kjøreskolelæreren i Betlehem og de sju ungene han skulle brødfø. De som snakker om en tostatsløsning ingen der nede egentlig vil ha og som egentlig bare er noe tøv, vil ikke skjønne at dette ikke vil gå. Og palestinerne kan langt på vei takke seg selv for det uføret de er i. De kunne hatt en stat, men de ville ikke ta imot Ehud Baraks tilbud og valgte heller å skuffe penger inn i kassa. Hvor mye var Arafat god for når han døde? Noen titalls milliarder? Hva med Abbas? Ikke noe bedre. Og så kommer norske medier trekkende med lystmorderen Marwan Barghouti som en mulig arvtaker?
Marwan Barghouti har ikke Noor trukket fram, men refleksjonene veteranen gjør seg er definitivt vesentlige når man skal se på hvor selektivt Noor velger seg historiske holdepunkter. Hun bør ta opp et speil og se om hun finner igjen det hykleriet og de doble standardene hun ellers tillegger enhver som ser et større bilde.
Hovedillustrasjon: Hamas stormer kibbutz i Sør-Israel 7. oktober 2023. Wikimedia commons