I Sverige raser debatten om «svenskhet» ispedd kritikk av islam, der både SD-leder Jimmie Åkesson og Kristdemokraternas leder og visestatsminister, Ebba Busch, får så ørene flagrer i mediene. Den moralske vokteren, Anders Lindberg politisk sjefredaktør i Expressen, er ikke nådig.
Busch bruker muslimer som slagtre, tordner han, og viser til at hun har sagt at «hvis vi ikke klarer å stå opp mot et islam som praktiseres på en måte som ikke er forenlig med europeiske verdier, så vil Europa gå tapt».
Det er grotesk, fastslår Lindberg, for det Busch egentlig sier, hevder han, «er at man må ha bestemte meninger, en viss tro, for å være svensk». Deretter maler han på hvorfor dette blir så galt som det kan få blitt.
Den politiske sjefredaktøren klarer i alle fall å demonstrere at han ingenting vet om islam og at han ingenting skjønner av hvorfor det går så galt i folkhemmet. Hvor virkelighetsfjernt det hele er, sier hans avslutning en del om:
Den sjette juni er nasjonaldagen. Selv om ingen ikke har kommet på hvordan vi skal feire den – vi savner for eksempel nationaldagsmust (hva nå det må være, kanskje nasjonaldagskake? red.) og spesiell sild – finnes det mye å være stolt over.
Vi er verdens mest moderne land, vi er likeverdige (nåja), frie og demokratiske. Og vi har bygd et av historiens mest anstendige samfunn med en velferdsstat i verdensklassen. Alt er ikke bra, men det finnes all grunn til å heise flagget til topps.
Men det var ikke med grenser vi bygde alt dette, men med frihet. Vi har vært åpne mot omverden, nysgjerrige på fremtiden. Og kjent fremtidstro, ikke frykt, for forandringer.
Dette «vi-et» som Lindberg identifiserer seg med er forkjært. Hans forfedre (og -mødre) har all grunn til å hvile i fred, men dagens generasjoner i Sverige synes å gjøre alt de kan for å rive landet ned – eller i alle fall ikke ta godt nok vare på det.
Derfor er det all grunn til at svenskene finner ut hvordan de kan markere egen nasjonaldag (også kalt svenska flaggans dag) – ikke minst for å minne svenskene på hva denne dagen står for.
Til NRK spør Barbro Blehr, etnolog ved Stockholms universitet, retorisk:
– Er det ikke fantastisk at vi har en nasjonaldag der man må lære befolkningen hvorfor man feirer den?
NRK påpeker at hadde det ikke vært for at svenskene gjorde dagen om til en høytidsdag i 2005 (i bytte mot 2. pinsedag), så hadde det ikke vært så mange som hadde lagt merke til at det er noe spesielt med denne dagen.
Kontrasten til vår egen 17. mai er enorm, og når man valfarter svenske medier i dag, er det lite eller ingenting som tilsier at det er deres nasjonaldag. I Expressen benytter de anledningen til å klage på USAs «slappe hilsen» på denne dagen.
Hos statskanalen SVT er det en noe bortgjemt notis der det heter at den 6. juni feires ettersom det var dagen da Gustav Vasa 1523 ble kronet til svensk konge og unionen med Danmark oppløses (at Sverige 6. juni 1809 får ny grunnlov og Karl XIII blir kronet til konge, nevnes ikke). SVT fortsetter: «Mange feirer nasjonaldagen, som er en rød dag, med god mat og drikke i selskap med nær familie, gjerne med det svenske flagget på sitt høyeste. Andre velger å ikke feire i det hele tatt. Hva gjør du?»
Jeg sitter i alle fall rimelig sjokkert på sidelinjen. Men;
Gratulerer med dagen, Sverige! Måtte dere klare å finne tilbake til dere selv.