Det har sittet langt inne for NRK å vise dokumentaren Supernova, der opptak av terrorangrepet mot ungdommene som var samlet på musikkfestival gir glimt av hvilke grusomheter de ble utsatt for. Jeg skriver «glimt» med overlegg. Det bestialske vises ikke. Døde kropper er sladdet, de vondeste scenene utelatt. I så måte er dokumentaren Screams before silence en bedre og helt nødvendig påminnelse om hva som skjedde. Heller ikke i den dokumentaren er den forferdelige, fornedrende og torturbaserte terroren gjengitt på film, men menneskene som så det, som håndterte de skadde, som hentet og stelte de drepte forteller. Det er ekstremt sterkt. Og det er ekstremt skremmende.
Beskrivelsene
NRK viste altså Supernova tirsdag kveld, og slik ble dokumentaren beskrevet på NRK nett-TV:
Sterke scener og øyevitneskildringer fra Hamas’ angrep mot en israelsk musikkfestival 7. oktober 2023, bare kilometer fra Gaza. Dokumentaren etterfølges av en samtale med NRKs utenriksredaktør og forfatter og historiker Marte Heian-Engdal.
Deretter var det visning av Gaza fra innsiden. Beskrivelsen var som følger:
I 200 dager har palestinske filmskapere fulgt menneskene i Gaza, der stadige bombeangrep, overfylte sykehus og sorg over døde og skadede preger livet. Dokumentaren etterfølges av en samtale med NRKs utenriksredaktør og forfatter og historiker Marte Heian-Engdal.
Enhver sjetteklassing kan registrere forskjellen i beskrivelsene. «Sterke scener og øyevitneskildringer fra Hamas’ angrep» kontra «200 dager», «menneskene i Gaza», «stadige bombeangrep, overfylte sykehus og sorg over døde og skadede preger livet».
I beskrivelsen av Supernova finnes ikke ordet terror. Ei heller finnes ordet menneskene. Uten disse ordene har NRK åpenbart funnet det unødvendig å nevne at også israelere utsettes for stadige bombeangrep, har overfylte sykehus og ikke minst sorg over døde og skadede. Ubegripelig, smertefull sorg. Deres familiemedlemmer, deres døtre, deres sønner, mødre, fedre, venner ble utsatt for seksuell tortur, brent til døde, voldtatt, drept, partert, kidnappet. Strippede drepte israelere ble paradert i gatene i Gaza, det ble jublet, selv unger på ti-tolv år kom og spyttet på de døde mens de voksne rundt jublende ropte Allahu akbar med hendene over hodet. Det er direkte dehumaniserende å omtale dette som «Hamas’ angrep mot en israelsk musikkfestival».
Bortgjemt
Vår lille norske jødiske minoritet har jobbet for å få statskanalen til å vise Supernova. Når den ble vist, alt for sent, ble den til og med gjemt bort. Ingen forhåndsannonsering, ingen direkte lenke på NRK nett-TVs forside. Jeg ville ikke visst om sendingen dersom jeg ikke hadde sett at noen hadde lagt ut varsel på Facebook.
Da jeg gikk inn på NRKs forside på nett så den slik ut i går kveld. «Dette er humor». Ingen lenke i karusellen nederst på siden. Ingenting.
I morges var «Dette er humor» erstattet med «Fotball-EM 2024». Fremdeles var ikke Supernova lagt til i programkarusellen, der det ellers promoteres Dette er humor (igjen), NRK Nyheter, Nytt på nytt quiz, Den sorte svane, Ekskona, Mirakelet i Gullspång, Lykke og Gym.
Etter å ha søkt fant jeg dokumentarene. Midtøsten spesial har NRK valgt å kalle det.
Til tross for at NRKs programleder fastslår at det kan være vanskelig å forstå hvilket traume terrorangrepet er for Israel (hvem i all verden synes det er vanskelig å forstå at dette er et traume?), gjør historiker Marte Heian-Engdal en redelig innsats innledningsvis ved å forklare at traumet både er levende og knyttes til historiske traumer. Hun forklarer også godt at Israel er et lite land og alene i regionen, men deretter går det utforbakke. For terroren er på en måte Israels skyld, forstår vi. Heian-Engdal fastholder at Israel på en måte har glemt Gaza, tenkt at de kan være for seg selv bak de høye murene.
– At man beslutter å ha en musikkfestival bare noen kilometer fra et område som er så gjennomtraumatisert, fattig, med høy arbeidsledighet, og en utrolig stor humanitær krisesituasjon fra før, gjør at isralerne nå, i tillegg til traumene, må se seg i speilet og spørre seg hvilke politiske beslutninger lå bak at noen «løste» palestinaproblemet på denne måten?
Hun fastslår videre at det løftet Israel som stat har gitt sine borgere om at de er trygge, er brutt. NRKs utenriksredaktør Sigurd Falkenberg Mikkelsen sier seg enig i analysen. Det ene traumet er at hjelpen ikke kom raskt, sier han.
– De har alltid, med unntak av den andre intifadaen og selvmordsbombene før det, følt seg trygge inne i Israel.
Deretter fastholder han uten blygsel at det at det tok lang tid før hjelpen kom fram i kaoset som oppsto under terroren «sitter like dypt som hendelsen».
«Hendelsen»? Hundrevis av terrorister som angrep, panikk og kø idet tre tusen unge mennesker forsøkte å komme seg i sikkerhet, henrettelser, voldtekter, kidnappinger. «Hendelsen»? At det tok tid før hjelpen kom fram er like ille som all terroren? Kan dette i det hele tatt omtales som en seriøs analyse?
Med barn som levende skjold
Det som foregikk på skjermen resten av kvelden på statskanalen er vanskelig å begripe. Vi har påpekt det tidligere, men det må gjentas:
Det finnes ingen presseetikk i palestinske områder. Der israelerne deler bilder av hvite likposer og bilder av hvordan deres kjære så ut før terroren, produseres filmer av blødende, gråtende småbarn på Gaza i et slikt tempo at vissheten om at det er Hamas som bruker de samme barna som menneskelige skjold, blekner fullstendig. Påpeker man noe slikt, fastslås det umiddelbart at man mangler både moral og etikk, samt at man er villig til å la barn dø. Det er en ukjempelig kamp, en kamp de færreste vil ta, selv når de vet hvilket intenst, institusjonalisert hat som ligger bak terroren.
I Gaza fra innsiden er sladdingen i stor grad fraværende. Det er i all hovedsak hardt skadde barn det zoomes inn på, blødende barn, forbrente barn, barn som sier at mamma og pappa var veldig snille, men nå er de i Jannah. De samme påstandene om at det ikke fantes Hamas-tunneler, de samme påstandene om at ingen steder er trygge å gå til, den samme intense Hamas-godkjente rapporteringen sendes i en time.
Å se barna er forferdelig. Jeg er veldig glad i barn, har brukt mesteparten av mitt yrkesliv og private voksenliv på barn, jeg klarer ikke å se på lidende barn uten å fordømme dem som er villige til å utsette barn for slikt. Men det framkommer faktisk i filmen hvem som utsetter barna for slikt. Det er ikke til å begripe, men det er altså en kultur der folk lydig til Hamas er villige til å ofre både eget liv og barns liv.
Den påfølgende analysen til NRKs eksperter unnlater totalt å nevne det som dokumenteres: Israelske styrker varsler angrep. De varsler på mange måter, ved løpesedler, ved telefonoppringing til mennesker i boligene som skal bombes.
Det framkommer faktisk at de palestinske journalistene er så trygge på IDFs treffsikkerhet at når varselet mot en spesifikk bygning kommer for siste gang, springer de ikke og gjemmer seg, de springer til vinduet for å se på trefningen.
Med våre følelser som våpen
Slik Nobelprisvinner Herta Muller nylig har skrevet i et åpent brev, er Vesten ikke i stand til å virkelig se hva det er vi er vitne til.
Mullaenes og Hamas’ besettelse av krig er så dominerende at – når det gjelder utryddelse av jøder – overskrider den til og med det religiøse skillet mellom sjiamuslimer og sunnimuslimer. Alt annet er underordnet denne besettelsen av krig. Befolkningen holdes bevisst i fattigdom, samtidig som rikdommen til Hamas-ledelsen øker umåtelig – i Qatar skal Ismael Haniye ha milliarder til rådighet. Og menneskeforakten kjenner ingen grenser. For befolkningen er det nesten ingenting igjen bortsett fra martyrdøden. Militærmakt pluss religion gir fullstendig overvåking. Det er bokstavelig talt ikke rom for avvikende meninger innenfor palestinsk politikk i Gaza. Hamas har drevet ut alle andre politiske strømninger fra Gazastripen med en utrolig brutalitet. Etter Israels tilbaketrekning fra Gazastripen i 2007, ble Fatah-medlemmer kastet fra en femten etasjer høy bygning som avskrekkende middel.
Jødehatet er da også sterkt tilstede i dokumentaren for den som orker å ta det innover seg. Barnet som sier «jødene kom». Ikke IDF, ikke israelerne. Men jødene. Yahut. Uttalt av et lite barn. Det forteller en flik av den virkeligheten NRK nekter å ta innover seg.
Herta Muller skriver at følelsene våre er Hamas’ sterkeste våpen.
Slik tok Hamas kontroll over hele Gazastripen og etablerte et uimotsagt diktatur. Uimotsagt fordi ingen som stiller spørsmål ved det, lever lenge. I stedet for et sosialt nettverk for befolkningen, har Hamas bygget et nettverk av tunneler under føttene til palestinerne. Selv under sykehus, skoler og barnehager finansiert av det internasjonale samfunnet. Gaza er en militærbrakke, en dypstat av antisemittisme under jorden. Total og likevel usynlig. I Iran er det et ordtak som sier: Israel trenger sine våpen for å beskytte sitt folk. Og Hamas trenger folket for å beskytte våpnene sine.
Dette ordtaket er den korteste beskrivelsen av dilemmaet om at man i Gaza ikke kan skille sivile fra militære. Og det gjelder ikke bare byggene, men også personellet i byggene. Den israelske hæren ble tvunget inn i denne fellen i sitt svar på 7. oktober. Ikke lokket, men tvunget. Tvunget til å forsvare seg selv og gjøre seg skyldig ved å ødelegge infrastrukturen med alle de sivile ofrene. Og det er nettopp denne uunngåeligheten Hamas ønsket og utnytter. Siden den gang har Hamas regissert nyhetene som går ut til verden. Synet av lidelse berører oss daglig. Men ingen krigsreporter kan jobbe selvstendig i Gaza. Hamas kontrollerer utvalget av bilder og orkestrerer følelsene våre. Våre følelser er deres sterkeste våpen mot Israel. Og ved å velge bildene klarer de til og med å fremstille seg selv som palestinernes eneste forsvarer. Denne kyniske kalkylen har gitt resultater.
Speil
Jeg trenger ikke si mer om hvordan statskanalen diskuterte filmen som lar Hamas spille orkester. Det holder å antyde at de danset til det som ble spilt, der det i vante NRK-takter ble kommentert at jødene «har nok med seg selv», at de «klarer ikke ta innover seg lidelsene», forstår ikke at «7. oktober er et mindre tema enn Gaza».
For et hykleri, for en mangel på respekt for hva israelerne ble utsatt for, for en forskjellsomtale av menneskelig lidelse, for en sammenblanding av planlagte seksuelle torturdrap og utilsiktede drap etter iherdige forsøk på nettopp å redde sivile fra bombing. For et presseetisk mageplask av en kveld.
For ganske nøyaktig ti år siden fikk NRK enstemmig kritikk av Kringkastingsrådet for utilstrekkelig fokus på Hamas’ rolle i Gaza-konflikten, og for ikke å ha skilt godt nok mellom propaganda og dokumenterbar informasjon. Siden 7. oktober i fjor har også klagene på kanalens dekning tikket inn i stort antall. Ensidigheten og den manglende problematiseringen av hvem Hamas er og hva de står for er påfallende.
Når man som statskanal strever med å skille mellom terrorangrep og handlinger og tilsvarende ikke evner å vise en dokumentar om terroren før krigføringen er inne i sin niende måned, da er det kanskje på tide å ta opp det speilet NRKs ekspert mener Israel bør ta en kikk i.
Den manglende profileringen av Supernova er påfallende og forkastelig, det eneste som er positivt med en slik bortgjemming av jødisk lidelse er at færre får se innrammingen NRK valgte å gi den.