Ja, introduksjonen til denne saken er både lettvint og generaliserende, men den er likevel det jeg sitter igjen med etter å ha skannet den relativt omfattende rapporten fra Fafo. (Denne omtalen bygger således først og fremst på rapportens sammendrag, selv om jeg har vært innom alle kapitlene.)
Først; Fafo bruker selvsagt ikke begrepene 2. generasjon eller ikke-vestlige. Dette er begreper som SSB har tatt livet av, og som et forskningsinstitutt som vil bli tatt seriøst må holde seg unna. Det som gjelder nå er mer presise begreper (som er drepende for formidlingen), men som ikke tråkker på noen ømtålelige tær.
2. generasjon er således «norskfødte med innvandrerforeldre», mens innvandrere deles opp i følgende grupper:
- Innvandrere fra landgruppe 1: Vest-Europa, Nord-Amerika, Australia, New Zealand
- Innvandrere fra landgruppe 2: nye EU-land i Øst- og Sentral-Europa
- Innvandrere fra landgruppe 3: land i Asia, Afrika og Latin-Amerika
I denne omtalen blir de forkortet til L1, L2 og L3.
Fafo åpner med å vise til norsk integreringspolitikk tradisjonelt har vært konsentrert om deltakelse i arbeidsliv og utdanning, hvilket er en sannhet med modifikasjoner. Men det er faktum at nettopp å være sysselsatt eller være under utdanning er klare målsettinger for integreringspolitikken (i den grad vi har en politikk som kan omtales slik), både ut fra målet om å være selvforsørgende og å bidra til det norske samfunnet. Noe annet ville vært utenkelig, for det finnes ikke så mange som synes at innvandringen skal finansieres av de som faktisk jobber og betaler skatt, dermed er det ingen legitimitet for å si annet. Men at det, for bestemte grupper, går usedvanlig dårlig med de nevnte målsettingene, prøver man så godt som mulig ikke å snakke for mye om eller tildekke som best man kan.
Så kan Fafo forteller at i dag «er det imidlertid bred enighet om at integrering også må handle om de sosiale og subjektive sidene ved innvandreres liv i Norge», som skal være bakgrunnen for det som kalles «hverdagsintegrering». Videre forteller de at målet med denne hverdagsintegreringen er «at personer med innvandrerbakgrunn skal oppleve økt tilhørighet i samfunnet, og at dette kunne oppnås ved å legge til rette for felles møteplasser og samhandling mellom innvandrere og den øvrige befolkningen».
Jeg innrømmer at jeg rynket på nesen, mest av alt fordi denne målsettingen med «hverdagsintegreringen» ikke på noen måte uttrykker noen forventning eller krav til innvandrerne selv ellers deres etterkommere. Ansvaret legges på storsamfunnet.
Hvordan opplever personer med innvandrerbakgrunn selv sin deltakelse og tilhørighet i det norske samfunnet? I hvilken grad har de tillit til folk og institusjoner i Norge, og hvilke erfaringer har de med diskriminering på ulike arenaer? Hvordan kan ulike sosiale og demografiske faktorer hemme eller fremme integrering i hverdagen? spør Fafo.
Sosial deltakelse, identitet, tilhørighet, tillit og diskriminering
Fafo finner at for sosial deltakelse likner personer med innvandrerbakgrunn «relativt mye» på personer uten innvandrerbakgrunn, selv om «en del personer med innvandrerbakgrunn bruker litt mindre tid på frivillig arbeid og litt mer tid på religiøse møteplasser». Disse religiøse møteplassene handler stort sett om islam.
For identitet og tilhørighet finner de at mange med innvandrerbakgrunn identifiserer seg – i hvert fall delvis, heter det – som norske (jeg har ikke funnet hvordan Fafo definerer «norske»). Men selv om de selv opplever seg som norske, så ser ikke nødvendigvis andre på dem som (like) norske.
Det opplevde «gapet» mellom egen identitet og andres anerkjennelse reiser spørsmål om hvor inkluderende den etablert norske identiteten er i møte med nye grupper. Blant flere grupper finner vi også et liknende misforhold mellom folks opplevelse av egen integrering og følelsen av å bli akseptert.
Ja, hvor inkluderende kan vi være når vi gang på gang blir slått i hodet med at det «norske» ikke eksisterer, at det er i endring osv. Hva som er «den etablert norske identiteten» henger mer som et spøkelse over landet, der altfor mange er livredde for å tråkke feil. Da er det ikke det minste rart at folk med innvandrerbakgrunn kan slite med å bli norske, vi er jo redde for norskheten selv.
Når det gjelder tillit har noen grupper med innvandrerbakgrunn litt lavere tillit til folk flest, men relativt høy tillit til institusjoner.
Det heter at det er relativt (dette begrepet brukes en del, fordi det er betydelige forskjeller mellom grupper, se under) mange med innvandrerbakgrunn som har opplevd diskriminering eller mener de er blitt behandlet med mindre respekt og anerkjennelse enn andre. Det kan være i sammenhenger som arbeid og jobbsøking, i nabolaget og på offentlige steder, i skolen, på boligmarkedet eller av ansatte på offentlige kontorer. Det kan også være «mer subtile negative opplevelser i hverdagen» samt at de kan være utsatt for hatefulle ytringer og vold. De fleste tror at de blir diskriminert på grunn av sin etniske bakgrunn, hudfarge og/eller religion.
Interessant er det også at når det gjelder perspektiver på integrering har personer med innvandrerbakgrunn et litt mer positivt syn på hvordan det går med integreringen sammenliknet med personer uten innvandrerbakgrunn. Det forteller oss kanskje mest om at vi ikke er enige med oss selv om hva «integrering» er, slik som med norskheten.
Variasjon mellom grupper
De overordnede mønstrene overfor sier oss ikke så mye, nettopp på grunn av variasjonene mellom ulike grupper. Som kjent er ikke en innvandrer en innvandrer, men vi er fryktelig redde for å redegjøre for forskjellene – på godt og vondt. I Fafo-rapporten prøver de i alle fall å frem noen nyanser.
Her heter det at L1 (Vest-Europa, Nord-Amerika, Australia, New Zealand) skiller seg svært lite fra dem uten innvandrerbakgrunn. L2 (nye EU-land i Øst- og Sentral-Europa) skiller seg noe mer ut, mens L3 (land i Asia, Afrika og Latin-Amerika) skiller seg mest ut – og det sammen med L3s 2. generasjon (her døpt til L3-2).
Kort fortalt, selv om Fafo ikke sier det slik, ser vi at veien fra L1 til L3 er avstanden i kulturer og verdier, og at L3-2 også innehar foreldregenerasjonens kultur og verdier, selv om de er født her i landet. Det er ingenting rart med det, vi må bare innrømme for oss selv at kultur- og verdiavstand, inkludert religion, er vanskelige hull å tette – om de skal tettes.
Fafo har også en interessant forklaring på L3-2. Funnene viser ifølge Fafo at L3-2 har mer robuste sosiale nettverk enn foreldregenerasjonen og at de har mer kontakt med personer uten innvandrerbakgrunn. Videre ser de på seg selv i mye større grad som norske, og føler seg mye mer integrert. Men også de føler at ikke andre i samme grad ser på dem som norske. L3-2 opplever også, i større grad enn sine innvandrede foreldre, «et misforhold mellom egen integrering og at samfunnet aksepterer dem som den de er». L3-2 har i tillegg lavere tillit til offentlige institusjoner enn innvandrere og rapporterer om mer diskriminering, i tillegg til at diskrimineringen til dels er mer «opprørende».
Det konkluderes med at alt i alt ser det ut som L3-2 er mer integrerte i norsk samfunnsliv, selv om de samtidig er «mer frustrerte over en del av barrierene som fortsatt møter dem», som blant annet i form av det nevnte mer opplevd diskriminering.
Integreringsparadokset
«Dette kunne tolkes som et resultat av manglende integrering, men slik er det ikke», fastslår Fafo, og viser til studier som finner at jo høyere innvandrere skårer på enkelte indikatorer for integrering, jo mer diskriminering ser det ut som at de opplever, et fenomen døpt «integreringsparadokset».
De viser til to ulike forklaringer på dette paradokset. Den ene er at 2. generasjon faktisk blir utsatt for mer diskriminering, fordi de er mer eksponert for personer uten innvandrerbakgrunn og dermed befinner seg i flere situasjoner der de kan møte diskriminering. Den andre er at 2. generasjon som er mer integrerte er mer tilbøyelige til å tolke ulike erfaringer som diskriminering, fordi de har høyere forventninger til likebehandling og økt bevissthet om diskriminering som samfunnsproblem.
I så fall er ikke økt friksjon og opplevelse av ekskludering et resultat av selve kontakten og deltakelsen på ulike samfunnsarenaer, men i større grad et uttrykk for det som i valgforskningen omtales som «de stigende forventningers misnøye» (Narud & Valen, 2007). Når man øker sin «objektive» status i samfunnet gjennom utdanning, forventer man også i større grad å bli møtt med respekt. Når disse forventningene ikke innfris, innbyr det til desto større frustrasjon.
Rapporten viser til at «denne typen frustrasjon er en nødvendig del av de sosiale endringene som skal til dersom man ønsker et mer integrert og samtidig mer mangfoldig og tolerant samfunn».
Dette tilsier at det ikke er (mer) diskriminering i samfunnet som er problemet, slik en rekke aktører hevder, men forventninger som flytter seg – og da bør en legge til: Det går begge veier. For «de stigende forventningers misnøye» må ikke følges av «de lave forventningers rasisme». Det vil være en bjørnetjeneste for både innvandrere, deres etterkommere og samfunnet hvis vi lar dem leve i troen på at alt en møter av motgang handler om hudfarge, etnisk opphav eller religion.
Muslimer
«Muslimer opplever større barrierer mot integrering i hverdagen enn andre religiøse grupper», slår rapporten fast.
Funnene viser blant annet at muslimer deltar litt mindre i organisasjonsliv og frivillighet enn andre, og de har mindre kontakt med personer uten innvandrerbakgrunn.
Muslimer er like tilbøyelige til å se på seg selv som norske som personer med annen eller ingen religiøs tilhørighet, men de føler i mindre grad at andre anerkjenner dem som norske. De føler seg også integrerte på lik linje med andre religiøse grupper, men føler i mindre grad at de blir akseptert i det norske samfunnet. Det tidligere omtalte «gapet» mellom egen opplevelse og andres anerkjennelse er med andre ord særlig stort for muslimer. Muslimer har samtidig noe lavere tillit, både til folk flest og til offentlige institusjoner, enn andre religiøse grupper.
Muslimer rapporterer også om mer diskriminering og negative hendelser i hverdagen, og de mener oftere at diskrimineringen de utsettes for skyldes religiøs tilhørighet. Også når det gjelder mer alvorlige forhold som hat, trusler og vold, er muslimer mer utsatte enn kristne og personer som ikke tilhører en religion.
Dette forteller oss kanskje at mange i det norske samfunnet ikke liker islam, som det jo ikke er lov å mene (høyt). Eller sagt på én annen måte; islam oppfattes som uforenelig med «den etablert norske identiteten». Dertil kan det legges til at den eneste grunnen til at vi vet hvem som er muslimer er fordi de samme flagger sin religiøse identitet.
Når muslimer ikke føler seg akseptert handler det i min tolkning vel så mye om at de ikke tåler kritikk av islam, mange ramler rett ned i offerrollen og trekker islamofobi-kortet, dessverre godt hjulpet av både medier, politikere og andre aktører.
Det er ikke synd på en eneste muslim i dette landet, utover dem som av ulike grunner er tvunget inn i denne religionen – eller ideologien, for den representerer stort sett det stikk motsatte av våre frihetsverdier og styringssett. Hvordan skal vi da snakke om «integrering»?