Tiden etter 7. oktober har gjødslet islam godt i Norge. Tross grusomhetene i islams navn begått av Hamas-monstrene, har islam fått vind i seilene. I demonstrasjon etter demonstrasjon landet over er det palestina-saken man samles om, og i demonstrasjonene står muslimer og folk tilhørende den politiske venstresiden skulder ved skulder og roper «Free, free Palestine», og «From the river to the sea». Det oser en selvtillit og hardhet ut av ansiktene på demonstrantene som kan få demokratisk innstilte personer til å bli vettskremte.
Man mer enn aner voldsparatheten som ikke stikker langt under overflaten.
Videoen fra Lillestrøm 17. juni på rundt 30 sekunder gir samme følelse, der den avrundes med en kopi av en jihadi i kameralinsen.
@eyadalzarophotographer Eid Mubarak 🕋🤍😍 #eid #norway #eidmubarak ♬ original sound – Eyadalzaro
En islamsk nasjon i vår midte
Selvsagt er ikke norsk kultur statisk, det har vi aldri ment eller sagt. Men vi tror vi ikke er de eneste – mildt sagt – som rygger mentalt i møtet med islam i det offentlige Norge. Sannheten er nok mer denne:
Vi har en islamsk nasjon i vår midte, en nasjon der fundamentalistene råder. Med velmenende, naive og sikkert også ganske uopplyste politikeres hjelpende hender, har denne islam fått lov til å bli Norge og Europas viktigste religion. Den er viktigere og sterkere enn kristendommen, ikke grunnet antall tilbedere, men grunnet tilbedernes intense, lidenskapelige overbevisning om at de tilhører en verdensomspennende supernasjon. Den er viktigst fordi den krever et større rom enn alle andre religioner eller grupperinger. Den er viktigst fordi den ikke ydmykt ber om særbehandling, men aggressivt krever rom for sine doktriner, være seg i matveien, klesveien, i sin motstand mot kvinners likhet, homofiles menneskerettigheter og den frie tanken. Den er viktigst fordi dens tilhengere ikke innvandrer til Norge og Europa. De tilvandrer og skaper egne samfunn. Ikke minst er islam også viktigst fordi viljen til å bruke aggresjon og endatil vold mot kritikere, lammer omgivelsene.
Jeg vil anta at mange i likhet med meg har tenkt: Hvordan ser norsk offentlighet ut den dagen – for den dagen kommer nok – da andelen organiserte muslimer har doblet seg, endatil tredoblet seg? Vil vi som samfunn fortsette å vegre oss for å stå opp mot den nye totalitarismen i frykt for å få slengt r- og i-ordet etter oss, rasisme og islamofobi?
Jeg har fartet land og strand rundt med foredrag om innvandring, islam og æreskultur i nesten tre tiår nå og i svært ulike forsamlinger. Det overveldende inntrykket er at nordmenn er svært takknemlige, imponerte og ærefulle overfor innvandrere fra fjerne strøk som finner seg godt til rette i det norske samfunnet og blir fullverdige deltakere. Innvandrere som er opptatt av å bygge videre det gode Norge verdsettes høyt. Opptatthet av hudfarge i vår moderne, internasjonale tid, er for de fleste av oss «gammeldags». Vi tiltrekkes mennesker vi liker og som vi åndelig føler fellesskap med. Vi omgås ikke en person fordi vedkommende er jøde, afrikaner, araber eller nordmann. Røtter, opprinnelse og religion kommer som en mulig nummer to og av positiv nysgjerrighet.
Med lidenskap mot det totalitære
Som tenkeren og forfatteren Pascal Bruckner sier det: «Man eksisterer kun som individ når ens personlige egenskaper er viktigere enn nasjonalitet, farge, utseende og tilhørighet.»
«Ingen debatt er mer eksplosiv, mer sensitive, mer forvirrende og mer skremmende enn debatten om islams fremtid i Europa,» har Ayaan Hirsi Ali proklamert. Det er vanskelig å være uenig med henne, ikke minst når vi også ser at menneskeliv går tapt i «debatten», eller riktigere sagt, i den manglende viljen til å gripe fatt i islams problem med demokrati og frihet.
Tilbake til Bruckner om begrepet islamofobi. Bruckner mener rett og slett at vi i dag «vitner en verdensomspennende fabrikasjon av en meningsforbrytelse, på størrelse med den som foregikk i Sovjetunionen mot fiender av folket». Jeg kunne ikke være mer enig.
Den engelske forfatteren Georg Orwell (1903-1950), skrev med en intens motstand mot totalitet, og med en lidenskap for språklig klarhet og presisjon. Jeg la særlig merke til disse ordene:
«På ethvert tidspunkt finnes det en ortodoksi, et sett ideer som man antar at alle rettenkende mennesker aksepterer uten å stille spørsmål. Det er ikke direkte forbudt å si dette eller hint, men det er ikke noe man gjør.
Alle som utfordrer den herskende ortodoksi, oppdager at de bringes til taushet med forbausende effektivitet. En mening som går på tvers av det som er moderne, får nesten aldri en fair behandling, verken i den populære presse, eller i de intellektuelle tidsskrifter.»
Vi i Norge og Europa er så herjet av relativisme, så allergisk mot å gjøre moralske bedømmelser, at selv det å si at «islamske verdier er ikke så gode som opplysningstidens verdier», nå i praksis blir behandlet som bevis på en skrudd, syndig mentalitet, som en forbrytelse.
Europa må erkjenne hva Europa er, løfte verdifanen, og avslutte den destruktive godheten. Europas kultur skal ha forkjørsrett, uten at det betyr at man ikke kan lære barna sine persisk og feire det persiske nyåret – også. Hvis vi ikke viser hvem vi er, hvordan skal man som ny borger da kunne vite hva man forventes å bli en del av?
Eller som mine sunnimuslimske venner i Pakistan sier det når de ser utviklingen i Oslo under besøk hos meg, med all hijaben foreldre ikler endog småbarn: «Hvorfor tillater dere dette? Ser dere ikke at de ikke respekterer kulturen deres? De er her kun for pengenes skyld.»
Vold virker
Kun vissheten, eller frykten, for at vold på et tidspunkt kan bli anvendt mot oss frie borgere i islams navn, får oss til å vike. Den ideologisk ledende teori-fundamentalisten i Europa, Brorskapsmannen Tariq Ramadan, har for flere år siden nettopp foreskrevet hva vi kan forvente oss hvis vi handler for å bevare friheten på kontinentet:
«Islam er en faktor som det er behov for å ta med i betraktning, og som må regnes med i fremtiden. Hvis denne realiteten blir fornektet, vil det uunngåelig føre til radikal motstand og sammenstøt.»
Motstand er for denne mannen akkurat hva han påfølgende sier: Sammenstøt; altså opptøyer og vold i gatene våre hvis organisert, fundamentalistisk moskéislam slås ned på.
Jeg tror han har rett.
Den danske presten, forfatteren, filosofen, politikeren, folkeopplyseren og salmedikteren, Nikolai Frederik Severin Grundtvig (1783-1872), satte sine dype kulturelle spor i Danmark, spor som lever i beste velgående den dag i dag. Han var landsfaderen bak utviklingen av Danmarks identitet og nasjonalfølelse. For Grundtvig kan alle, uansett rase eller opphav, bli en fullverdig del av det danske folket hvis man selv ønsker det – og «har øre for morsmålet og flamme for fedrelandet».
Grundtvigs grunntanke er for meg kjernen i hva som burde vært selve drevet i Norges og Europas innvandringspolitikken fra dag en.
dagens Europa forteller om et kontinent som ikke hadde flamme for seg selv.
Med dagens demografiske situasjon der den islamske nasjonen er den hurtigst voksende, og med uforsonlig fundamentalistisk islam i dens midte, kan det også være nyttig å hente frem 800 år gammel lærdom fra det storslagne middelalderverket Kongespeilet. Boken formidler noen grunnleggende tanker om samfunnsmoral og samfunnskunnskap til 1200-tallets nordmenn, formildet av en konge til sønnen, prinsen:
Om det kommer uår i folket, er det verre enn uår i landet. Et land kan bli hjulpet om det står vel til i grannelandene og kyndige menn ordner med tilførselen derfra. Men om det blir uår i folket, i landets seder, da følges det av de aller største skader. For ingen kan kjøpe fra andre land seder eller mannevett om det ødelegges eller spilles som før fantes i landet.
Den franske politiske tenkeren og historikeren Alexis de Tocqueville mente at islam «aldri vil dominere lenge i en kultivert og demokratisk tidsepoke». Det er nettopp der vi nå står: Pilene peker mot et Europa som seiler inn i en ukultivert og udemokratisk periode.
I en slik ny tidsepoke vil fundamentalistisk, organisert islam dominere – og det i lang tid.
Illustrasjonsbilde: HRS