Nasjonalisme har ikke noen god klang i norske sosialdemokratiske ører, ei heller i Majids. At Modi og hans hindunasjonalistiske BJP vant valget er derfor dårlig nytt, og Majid fastslår bestemt at «Modi har splittet det en gang sekulære landet». Det er en underlig påstand om verdens mest folkerike land som nærmer seg halvannen milliard innbyggere, men kanskje ligger noe av Majids forståelse i hennes egen pakistanske bakgrunn.
Da landet ble løsrevet fra britisk styre og fikk selvstendighet i 1947, ble to stater etablert: India, som i stor grad var hinduistisk, og Pakistan, som stort sett er islamsk. Det sekulære India handler selvsagt ikke om islam, selv om Majid har funnet en muslimsk inder som fastholder dette ståstedet, det sekulære styresettet kommer av at hinduene valgte at India skulle være en demokratisk parlamentarisk republikansk forbundsstat, mens Pakistan ikke har vært et parlamentarisk demokrati lenger enn siden 2010. Pakistan har vært et militærdiktatur med autoritære ledere, og konflikten mellom hinduer og muslimer er ikke et nytt fenomen. Langt derifra. Konflikten om Kashmir, landområdet begge stater vil ha, har utløst en rekke kriger og regnes som en av verdens lengstvarende konflikter.
Se, det er hatprat!
Den blodige historien til tross, Majid mener den indiske valgvinneren Modis uttalelser om islam er «skumle». Nå er dette ikke noe nytt for Majids del, hun har gjort karriere av å forklare også hjemlige problemer ut fra rasisme. Vi har omtalt Majids samtidsanalyser et utall ganger – oftest fordi de snur verden på hodet.
Her på berget tar hun grep som i kommentaren «Nei til mørkhudede», der hun foretar den kortslutningen som de fleste såkalte antirasister gjør, nemlig forvirringen om at ikke-vestlige er et annet ord for mørkhudede. Slikt er ikke like enkelt å bringe til torgs når man skal finne ondskapen i andre land, særlig ikke i land der befolkningen ikke er hvite i huden, slik som i India, men da er det ganske enkelt å løse problematikken ved å peke på hat mot muslimer. I mangel av gode valgkampsaker har Modi bestemt seg for å gå til verbale angrep mot uskyldige muslimer, får vi vite i VG:
BJP og Modi har derfor brukt antimuslimsk retorikk for å mobilisere sine kjernevelgere.
Det er flere hundre tilfeller av dokumentert hatprat, ofte fremført av fremtredende BJP-politikere. Men, Modi har holdt tyst i årevis.
Under årets valgkamp tok han bladet fra munnen.
I april kalte han landets nærmere 200 millioner muslimer for «infiltratører». Senere har han bedt sine velgere vokte seg for «stemme jihad». Et antimuslimsk begrep som BJP sine offisielle konti i sosiale medier har brukte flere titalls ganger gjennom valgkampen.
Og det er dette som er skremmende, skriver Majid.
At Modi har rett, faller rett og slett ikke Majid inn. Hun hopper bukk over det faktum at India, i likhet med vestlige, sekulære land, opplever en framvekst av islamisme, hun hopper bukk over det faktum at radikal islam utgjør en fare også i India. Hun hopper bukk over at India har 1.300 års erfaring med at islam, og generelt muslimer, påviselig ikke lar seg integrere.
Islam i India
Mangelen på historisk kunnskap og den samme mangelen på kontakt med andre enn representanter for sine egne lukkede miljøer, muliggjør analyser av samtiden som er vanskelige for realitetsorienterte folk å la seg fôre med, og analysene der den påståtte rasismen mot muslimer er refrenget har Majid funnet klangbunn i hos den 29 år gamle, muslimske Raqib Hameed Naik.
Han er en indisk journalist og grunnlegger av tenketanken India Hate Lab og analyseselskapet Hindutva Watch, og er for tiden på konferansen Oslo Freedom Forum.
Naik er opptatt av muslimsk minoritetsstatus, og det passer som hånd i hanske til Majids offerforståelse. Det er synd på minoritetene, demokratiet forvitrer når de ikke gis særrettigheter, det er hatprat når det påpekes at muslimer forsøker å påvirke politikken og det er generelt såre, muslimske følelser i møte med verdisett som ikke ønsker sharia – nøyaktig som man ser i Europa.
Rajiv Tuli, som regnes som tilhørende ytre høyre i India og er tett på Modi, har skrevet et innlegg i India Today der han påpeker problematikken. Han mener at framveksten av islamisme er en trussel landet må forholde seg til.
Det er tre synlige strømninger av islamsk ekstremisme i India. Den første strømningen er av de religiøse forkynnerne fra salafiene og wahabiene og andre religiøse fortolkere som har et ekstremt syn på islam og indisk nasjonalisme. Disse menneskene gir den emosjonelle, religiøse støtten til teorien om islamisme.
Den andre strømningen er såkalte ‘intellektuelle’ som prøver å rettferdiggjøre og gi intellektuell støtte. Disse inkluderer blant annet ’eminente’ forfattere, historikere, mediepersoner, filmprodusenter og sosiale påvirkere.
Den tredje kategorien er islamske ekstrem-ultra, som fører en ‘hellig’ krig mot den indiske nasjonen.
De samler inn midler og donasjoner til på papiret religiøse formål, som i de fleste tilfeller kommer fra obskure kilder og fra utenfor India. Formålet med og bruken av disse midlene er aldri til formålet de er samlet inn til.
For dem er den indiske nasjonen sekundær; deres lojalitet er først og fremst til islam. De vil bare følge sekulære lover fram til den er i overensstemmelse med den religiøse loven, for eksempel motstanden mot Uniform Civil Code (én felles lov for alle uavhengig av religion, kaste, tro, seksuell legning og kjønn, min anm.).
For dem er de religiøse dekretene fra de imamene hevet over lovregler eller nasjonalisme. Utbredelsen av fatwa er et eksempel. Så mye at mange fremtredende muslimske skikkelser nekter å synge nasjonalsangen.
De fremmer og forplanter separatisme, løsrivelse og anti-nasjonal opprørsbevegelse og hyller det som islamsk hellig krig. For dem er for eksempel opprør i Kashmir en islamsk krig.
De er godt støttet av de forankrede ‘intellektuelle’ og ekstreme venstreorienterte som forstørrer enhver hendelse fra et majoritets-minoritetsperspektiv.
Nå er ikke Rajiv Tuli alene om å påpeke at problemene som målbæres av Majids utvalgte muslimske inder er bagateller i møte med islamsk fundamentalisme. Det samme har blitt gjort av eksempelvis Mohammed Ayoob, professor i internasjonale relasjoner og koordinator for Muslim Studies Program ved Michigan State University. Allerede i 2019 gikk han ut med en advarsel om at ekstrem islam er en trussel mot India, og han skrev rett ut at «Ledere av det muslimske samfunnet i India har som sin primære plikt å konfrontere og beseire den ondartede wahhabi-salafiske innflytelsen på indiske muslimer».
Retorikk, taktikk og universelle verdier
Hamed Abdel-Samad påpeker det i sin bok Den islamske fascismen: Politisk islam er etnosentristisk og fordrer en totalitær samfunnsorden. Det er islamismen, den politiske religiøse ideologien som ikke bare er Europas høyreekstreme elefant i rommet, men også Indias. Da hjelper det ikke å skrike om «skummel antimuslimsk retorikk». Som Hamed Abdel-Samad påpeker i sin bok, må «muslimene frigjøre seg fra den politiske og juridiske siden av islam, for denne siden har fascistoide trekk. Så lenge islam går ut fra at Allah er lovgiver og at lovene er gitt uten mulighet til forhandling eller forandring, forblir den identisk med islamismen».
Strategien er infiltrasjon, ikke egne muslimske partier er overskriften på en artikkel vi har publisert tidligere i dag, der vi viser til den svenske statsborgeren Sameh Egyptson, kristen kopter fra Egypt, som beskriver infiltreringen og den strategien som ligger bak i sin doktoravhandling «Global politisk islam? Muslimska brödraskapet & Islamiska förbundet i Sverige«.
Egyptson leverte i fjor en tungt dokumentert doktorgrad der det ble avslørt hvordan Det muslimske brorskapet har infiltrert det svenske samfunnet, både i politikken, kirken, skolen og andre offentlige institusjoner. Avhandlingen viser hvordan dette er gjort gradvis og etter en nøye utklekket plan tilbake til 90-tallet. Strategien er etter alle solemerker lik i hele Vest-Europa.
Man kan nok heller si strategien finnes i ethvert land der islam er tilstede, men i mindretall, gitt situasjonen i India. VGs Shazia Majid omtaler selve begrepet «infiltrasjon» som hatprat mot muslimer. For enhver som har lest Terje Tvedt, vil hans hovedpoeng framtre når man leser Majid: Vestens dominerende holdning til fremmede kulturer og land har vært denne: Dere mener egentlig ikke hva dere sier. Egentlig mener dere det samme som oss. Også dere har egentlig de samme verdiene som oss, for slikt som menneskerettigheter og individets frihet er universelle, ikke vestlige verdier. Vi tror derfor at dere handler som dere gjør og sier som dere gjør har helt andre grunner enn de grunnene dere selv legger fram.