26. januar i år ble 75 år gamle Aina Hynne oppsøkt i sitt hjem av den afghanske, unge mannen hun hadde vært som en bestemor for. Mannen angrep med hammer før han etterlot henne hjelpeløs, og hun døde av skadene samme dag. Den primærpsykiatriske undersøkelsen av drapsmannen konkluderte med sannsynlighetsovervekt for at siktede var tilregnelig, mens rettspsykiaterne senere konkluderte motsatt. Den 20. april i år var de ferdige med sin utredning. De mente 31-åringen hadde svekket virkelighetsforståelse da Aina Hynne ble drept, og afghaneren ble erklært strafferettslig utilregnelig.
Nå er saken ferdig etterforsket og ligger på statsadvokatens bord.
– Saken er ferdigbehandlet hos Innlandet politidistrikt, og er sendt statsadvokaten. Det gis ikke opplysninger om innholdet i innstillingen før statsadvokaten har behandlet saken, sier politiadvokat Anja Ruud i en e-post til NRK.
Full av hjertevarme
I lokalavisa Glåmdalen var det mange oppslag om den omsorgsfulle, ivaretakende Aina Hynne, blant annet ble søsteren intervjuet etter det voldelige angrepet som tok livet hennes.
Den drapssiktede, unge mannen, kom inn i familiens liv ved at han trengte norskopplæring og språktrening. Aina Hynne åpnet opp for ham i Kirkenær Sportsforretning. Dette har hun jo gjort både før og etterpå. Slik hun også har latt lokal ungdom få sitt første møte med arbeidslivet.
– Han var med henne i butikken, og var en flink gutt. Jeg traff ham flere ganger da jeg var innom i butikken, og han var også hjemme hos meg i Våler og hjalp meg i hagen. Mannen var en vi kjente, selv om jeg ikke var så fortrolig med ham som det Aina var. Hun så på ham som et medmenneske og en som trengte hjelp og støtte. Han kom helt alene til Norge, og hadde tiltro til Aina, sier Anne Sofie Hynne.
Det kommer fram at drapstiltalte kalte Aina for «bestemor». Han måtte flykte fra familien i sitt hjemland etter uoverensstemmelser. Han var en ung gutt da han kom til Norge, og Aina var veldig tålmodig med ham.
– De to holdt kontakten, og Aina hjalp ham med veldig mye praktisk. Med all flyttingen. Han flyttet mye, ville få seg arbeid og bli selvstendig, men det var ikke så lett for ham, sier Hynne.
– Du stusset aldri, eller reagerte på noe ved ham?
– Nei. Jeg gjorde ikke det. Han var bare snill, omtenksom og høflig slik jeg oppfattet ham. Men jeg vet at han hadde sine tunge stunder. Han reiste jo fra familien sin, så da kan det jo bli både det ene og det andre, sier Anne Sofie Hynne.
Glåmdalen har også fått opplyst at mannen er troende muslim.
Den hjertevarme kvinnen med overskudd til å bruke tid og krefter på enhver som trengte hjelp etterlot både familie, venner og lokalsamfunn i sjokk, vantro, sinne og sorg. Drapet var så brutalt, Aina et så uskyldig offer og det hele virket ubegripelig. Hvordan kunne afghaneren drepe en kvinne som hadde vært en av hans næreste i ti år?
Den islamkritiske videoen
På halvtårsdagen for drapet på Aina Hynne fikk jeg i sommer en melding fra en venn.
Et halvt år siden Aina Hynne delte videoen om kvinner i MENA før og etter islam… hun ble slått ihjel med hammer noen timer senere…av en hun hadde tatt vare på i årevis, helt siden han kom til Norge… ingen som vil ta tak i denne saken…?
Aina Hynne minner meg så veldig om min egen mor, både av type og utseende, jeg hadde taklet noe slikt dårlig, veldig dårlig.
Aina Hynnes Facebook-profil er fremdeles åpen. Videoen av påkledningen til muslimske kvinner ligger der fremdeles. Torsdag 25. januar klokken 09.04 står det.
Dagen etter ble hun altså funnet hardt skadd i sitt hjem i Grue i Solør. Hun døde senere på sykehuset av hammerslagene hun var påført.
Den 31 år gamle mannen ble siktet for drap og for å ha hensatt henne i hjelpeløs tilstand, og norske medier fulgte saken tett. Til tross for erfaring med at mannen er uttalt troende muslim, til tross for kunnskap om radikalisering, til tross for den da høyaktuelle terrorsaken mot Pride-terrorist Zaniar Matapour, til tross for en ikke uklar parallell til drapet på den franske læreren Samuel Paty som ble halshugget av en islamist for å ha undervist om ytringsfrihet, ble ikke koplingen mellom Hynnes deling av videoen og drapet den påfølgende dagen påpekt i norske medier.
HRS har snakket med et familiemedlem i Aina Hynnes etterlatte familie. Vedkommende forteller at det i kontakt med politiet har vært snakk om en film, men kan ikke bekrefte eller avkrefte om det gjelder videoen Aina Hynne delte. Vedkommende vet ikke, og politiet har heller ikke stilt spørsmål om dette, ifølge familiemedlemmet.
– Det har vært snakk om en film ja, en om den har noe med motivet å gjøre, det vet jeg ikke noe om. Men at kvinner i islam har det tøft er jo ingen nyhet. Og at gjerningsmannen var en troende er det heller ingen tvil om.
Behovet for åpenhet
Da det 20. april i år framkom at drapsmannen er erklært strafferettslig utilregnelig, skrev VG:
De sakkyndige mener også at drapssiktede lider av paranoid schizofreni.
Det kommer frem av en fengslingskjennelse fra Romerike og Glåmdal tingrett fredag. Retten viser til en rettspsykiatrisk erklæring, datert 12. april.
Den konkluderer med at den siktede mannen var utilregnelig på gjerningstidspunktet.
I kjennelsen kommer det også frem at påtalemyndigheten sannsynligvis vil reise sak om overføring til tvungent psykisk helsevern.
(…) Siktede har innrømmet at det var han som utførte volden, men erkjenner ikke straffskyld.
Retten har referert til den rettspsykiatriske erklæringen der det heter at «uten omfattende tiltak vurderer de sakkyndige risikoen for ny alvorlig vold som høy».
De sakkyndige mener også at siktede «viser ingen innsikt i egen psykisk helse eller behov for behandling».
De mener også at han «viser ingen innsikt i egen voldsrisiko», til tross for at han har erkjent drapet.
Det er ingenting uvanlig i at retten refererer konklusjoner i de sakkyndiges rapport. Samtidig er det slik at helseopplysninger er underlagt taushetsplikt, og at vurderingene som ligger til grunn for psykiaternes konklusjoner sjeldent blir offentliggjort. Rettspsykiatriske rapporter om gjerningspersoner er altså i utgangspunktet taushetsbelagt. Når det nå oppstår et åpenbart behov for åpenhet, er det omstendighetene rundt drapet som utløser behovet.
Tilregnelig eller ikke
Skjæringspunktet mellom tilregnelighet og utilregnelighet er ikke alltid klokkeklart. Vi har belyst dette temaet i en rekke saker, men det er en tematikk som bør løftes igjen og igjen. Et tilbakeblikk på dommen Pride-terrorist Zaniar Matapour ble idømt i sommer er en påminnelse om at det ikke alltid er enkelt å vite hva som er terror og hva som er psykiatri. Dommeren i terrorsaken havnet på førstnevnte, terror, og dømte Matapour til 30 års forvaring, mens de sakkyndige var uenige om hvorvidt Matapour var paranoid schizofren eller ei.
Sørheim mener Matapour lider av paranoid schizofreni og at han er utilregnelig, mens Grøndahl og Sætre Langlo konstaterer at Matapour har dyssosial personlighetsforstyrrelse og paranoid personlighetsforstyrrelse, men at han er tilregnelig, oppsummerte Nettavisen.
Tilsvarende ble Anders Behring Breivik først erklært ikke strafferettslig tilregnelig, han var alvorlig sinnslidende. Breivik oppfylte fem av fem kriterier for å få diagnosen schizofreni, konkluderte rettspsykiaterne den gang, før nye rettspsykiatere kom til motsatt konklusjon.
Philip Manshaus som drepte sin stesøster og påfølgende løsnet skudd i Al-Noor-moskeen ble dømt som tilregnelig, mens nye sakkyndige vurderer det dithen at Manshaus ikke bare er psykotisk i dag, men også var psykotisk da han begikk terrorhandlingene i 2019.
Eksemplene er etterhvert mange, og det er i allmennhetens interesse å få en forståelse av hvilke vurderinger som fører til ulike konklusjoner, slik statsadvokat Svein Holden også framholdt i 2011 da den opprinnelige sakkyndigrapporten om Breivik var klar.
– Vi kommer til å gi konklusjonen. Erklæringen blir derimot ikke offentlig i sin helhet, sier statsadvokat Svein Holden til NRK.
Statsadvokaten forteller likevel at de kan komme til å gi offentligheten innsyn i noe av det arbeidet som rettspsykiaterne har gjort.
– Vi må nok likevel gi en kort forklaring til hvorfor de sakkyndige trekker konklusjonen sin, og vi vil kanskje også omtale noen av vurderingene, sa Holden til NRK den gang.
Rett og galt
Det er nødvendig å stille spørsmål ved hvorvidt en religion det er mulig å radikaliseres inn i som psykisk syk i realiteten er noe annet enn bare en religion, og spørsmålet må også stilles i Aina Hynne-saken. Ikke minst bør etterlatte familiemedlemmer, venner og publikum forøvrig få innblikk i hvilke vurderinger som er foretatt for å konkludere med en psykiatrisk diagnose framfor å konkludere med ideologi.
I saken Skjæringspunktet mellom religion og psykiatri skrev vi at i møte med hudud-straffene, en del av sharia-systemet, er det ikke rart at mennesker med psykiske lidelser kan gå seg vill. I islam ses hudud-straffene på som Allahs veiledning og er derfor ikke noe som man kan ta avstand fra. Kortversjonen er at utroskap, frafall fra islam og homofili er forbudt og straffes med døden. Kvinner og menn skal leve adskilt og kvinner skal dekke seg til.
Men at islam er forlokkende for mennesker som trenger fellesskap og berettigelse i bruk av vold, er et underkommunisert faktum når man ser på psykiatrien i Norge i dag. Hvordan kan det ha seg at muslimer er overrepresenterte på terrorstatistikk over hele verden, inkludert i Norge? Hvorfor er muslimer overrepresentert på alvorlig voldskriminalitet generelt? Hvorfor er det så mye vold knyttet til religiøs praksis? Hvilken livserfaring har norske konvertitter i bagasjen når de velger seg nettopp islam? Hvordan kunne PST torsdag kveld uttale at det var vanskelig å se forskjellen på terror og psykiatri?
Det er selvsagt sammensatte svar på disse spørsmålene, men grunnleggende forskjellig livsanskuelse er vesentlig. Ulike mennesker har fullstendig ulike tanker om hva som er ønskelig, hva som er rett og galt, og hva som er kjærlighet og hat. Det er mennesker som utgjør kulturer, enten det er på familie- og lokalnivå, eller det er på nasjonalt og internasjonalt nivå. Ulike kulturer har ulike livsorienteringer med ulike måter å forstå tilværelsen på.
I eksempelvis (deler av) Pakistan vil det være rett og rimelig å drepe din egen datter dersom hun har bragt familien i vanære. Den pakistanske kulturen setter klanens verdi over enkeltindividets. Allah er ekstrem og reglene rigide. I Norge vil derimot et æresdrap begått av en etnisk norsk person utløse bekymring om hvorvidt vedkommende var ved sine fulle fem.
Så langt vet vi om Aina Hynnes drapsmann at han «viser ingen innsikt i egen psykisk helse eller behov for behandling» og «viser ingen innsikt i egen voldsrisiko», til tross for at han har erkjent drapet. De sakkyndiges vurderinger for å konkludere med at dette er psykiatri, ikke ren religiøs tro på at drap i Allahs navn var det eneste rette bør statsadvokaten være åpen om. Uten slik åpenhet kan Aina Hynne ha vært Norges Samuel Paty uten at noen engang fikk vite det.
(Hovedillustrasjon: Skjermbilde av videoen Aina Hynne delte dagen før hun ble drept)