Brickman og Campbell lanserte begrepet den hedoniske tredemølle for mer enn 50 år siden i artikkelen Hedonic Relativism and Planning the Good Society, utgitt i 1971. De beskriver menneskers tendens til å holde et ganske stabilt grunnivå av lykkefølelse til tross for eksterne hendelser og svingninger i demografien.
Det betyr ganske enkelt at selv om man oppnår noe, vil den umiddelbare følelsen av lykke avta relativt raskt. Det klassiske eksempelet er lottomillionærer, som etter noen uker eller måneder føler seg omtrent som før, og det samme er gjeldende med motsatt fortegn; mister du bena i en ulykke, blir blind eller arbeidsledig, så vil den umiddelbare sorgen avta og erstattes av det generelle lykkenivået du hadde før de dramatiske hendelsene inntraff.
Kortvarig lykke
Som med det meste i menneskers gjøren og laden finnes selvsagt unntak. Noen klarer aldri å komme ut av depresjonen igjen etter å ha mistet synet, noen forblir langt lykkeligere enn før dersom de får masse penger, men i store tall er det ingen tvil om at hedonisk tilpasning er et fenomen som gjelder for de fleste av oss. I lavskala kan man tenke på hvor glad man er for å få høyere lønn eller ny sofa, men hvor raskt gleden forsvinner.
Problemet er ikke egentlig at lykkefølelsene går fort over, helt uavhengig av hvor store eller små hendelser som utløser dem, problemet er snarere at mennesker har det med å ikke lære av akkurat den erfaringen. Derfor fortsetter vi som i en tredemølle. Når gleden over sofaen er borte, lurer hjernen oss til å tro at vi blir lykkelige dersom vi kjøper et nytt gulvteppe. Og slik fortsetter vi gjennom livet å la oss drive framover av en evig dinglende gulrot av håp om hva som gjøre oss lykkeligere, som om det finnes et evig lykkelig endepunkt i tilværelsen, slik Mark Manson beskriver det godt i Den edle kunsten å gi faen, som nå er tilgjengelig på NRK.
Den hedoniske tredemølle overlapper egentlig ganske godt med resiliensforskningen, altså forskningen på motstandsdyktighet. Vi mennsker tåler ganske enkelt store påkjenninger. Resiliens er regelen, ikke unntaket, slik vi tidligere har belyst i en rekke saker. Det betyr ikke nødvendigvis at vi lykkes i alt, tvert imot, men påkjenninger er å forvente i et menneskeliv, like mye som det kan forventes at de fleste tåler påkjenningene.
De utvalgte
Noen mennesker lykkes i nesten utrolige ting. Marius Borg Høiby, nå jaktet som et skadet dyr i norske medier etter å ha utøvd psykisk og fysisk vold mot ikke bare en, men flere kjærester, kunne ha endt et ganske annet sted. Forskjellen mellom å være sønn av en kriminell far og en utagerende festende alenemor til å være en del av kongefamilien er enorm. Da lille Marius var tre år var det selvsagt ikke han selv som valgte denne utviklingen i eget liv, valget var det andre som tok, men ingen kan si annet enn at grunnlaget for at han kunne lykkes ble kraftig hevet.
Tilsvarende kan man se på ungdomskriminelle første-, andre- og tredjegenerasjons innvandrere til Norge. Sammenliknet med å bo i eget eller foreldres opprinnelsesland, blottet for velferdsstatens ytelser, er mulighetene som ligger i å komme til et land der du er økonomisk sikret og har mulighet til å ta utdannelse uten at hele familien nedsyltes i gjeld helt enorme. Det er en mulighet de aller færreste er forunt og som millioner av mennesker på kloden drømmer om. Og likevel går det galt.
Selv ikke våre folkevalgte klarer å utnytte muligheter på best mulig vis, noe de senere årene har illustrert til fulle. Til tross for millionlønninger, høy sosial status og tillit fra landets borgere, klarer ikke alle folkevalgte å nyte og bruke sin posisjon slik den er ment. Det snuskes med aksjehandler og pendlerboliger og reiseregninger og fandens oldemor, selv når man skulle tro at disse menneskene burde leve i en form for evig tilfredshet der på toppen av samfunnet.
Årsaken ligger i sammenlikninger. Hvem og hva du sammenlikner deg med er helt avgjørende for hvilke – ofte idiotiske – valg du tar.
Sammenlikningene
I den tidligere nevnte filmen Den edle kunsten å gi faen bruker Mark Manson den opprinnelige gitaristen i Metallica som eksempel. Dave Mustaine var med fra start, men ble kastet ut av de andre bandmedlemmene. Han ble oppsatt på å starte et annet hardrockband for å ta innersvingen på Metallica, og han fikk tak i musikere og produsenter og hele bøtteballetten og endte opp med bandet Megadeth, som ble superpopulære og spilte for fulle scener og tjente millioner. Men de ble aldri større enn Metallica, og Mustaine klarte aldri å glede seg over sin egen suksess. Han ble alkoholisert, voldelig og surret bort pengene sine. Bitterheten ble hans varemerke.
Den misunnelsen som kommer til syne når man ser på Mustaines manglende evne til å være lykkelig som svært økonomisk og musikalsk vellykket handler om en slags tro på at han ville vært lykkelig dersom han fikk til like mye eller mer enn de tidligere vennene i Metallica.
Liknende sammenlikninger er gjort i forskningen. Folk blir umiddelbart glade dersom de kalles inn på sjefens kontor og får beskjed om at de får fem prosent lønnsøkning. De kan være superglade fordi de fem prosentene gjør at de får råd til ting de tidligere ikke hadde råd til, fordi de føler seg anerkjent eller fordi de føler seg spesielt flinke, men dersom de etterpå får vite at resten av de ansatte har fått ti prosent lønnsøkning forsvinner hele gleden over de fem prosentene.
Enkelt og kjipt
Livet er ikke så enkelt at det fungerer slik at man blir lykkelig av å oppnå mer enn gjennomsnittsbefolkningen. Den hedoniske tredemøllen har ikke bare narret Mustaine. Troen på at populære influenserkjærester, designerjobb i London, penger til å selge brukte Louis Vuitton-vesker fra adresse Slottet lurte øyensynlig også Borg Høiby til å tro at livet blir godt å leve dersom man fyller på med mer av det man ser andre har. Troen på at lykke kommer av designerjakker, -sko, penger og AirPods lever i beste velgående blant landets ungdomskriminelle og motiverer en rekke ran. Troen på at enda større økonomiske fordeler gir lykke lever blant vellønnede politikere.
De tar alle feil, og adferden gjør dem kjipe. Dette er uttrykk for følelse av berettigelse og vilje til å gjøre nær hva som helst for å «få det de andre har». De registrerer at folk de omgås, folk de sammenlikner seg med, har noe de vil ha, og det henger en mental gulrot foran dem de er villige til å jakte på. De er villige til å knuse folk på veien.
«Så kompliserte som identitetsprosjektene i vår kultur har blitt de siste årene, blir fort diagnoser og andre tilstandsbeskrivelser et fristed for å slippe unna det ganske så kjedelige normale livet med de kravene og forventningene det uansett er vanskelig å leve opp til», skrev jeg for en stund siden.
Det er relevant når man ser på hvilke strategier som brukes for å omgå det faktum at kjipe folk gjør kjipe ting for egen vinning og lykkes del, og ikke minst viser strategiene at mennesker generelt har et iboende håp om «quick fix» av problemer det krever massiv innsats å rette opp i.
Ingen quick fix
Straks voldssaken om kronprinsessens sønn sprakk, var det mange som ventet på anledningen til å si at det er synd på Marius Borg Høiby, at han selv ikke har valgt å tilhøre kongefamilien og at det måtte ha noe med dårlig oppdragelse å gjøre. Selv landet han på forklaringen om diagnoser og rus, en slags klassiker i et land som elsker å være snill mot enhver som har opplevd «den vonde tida».
Vonde tider har også ungdomskriminelle hatt, får vi stadig vite, hele politiske programmer baserer seg på hvor fælt og trangbodd de har det sammenliknet med andre, og selv politikere framholder at de selv har hatt det vondt og vanskelig, sågar vært i behandling for depresjoner, når de på ymse måter hopper ombord i offerroller etter å ha blitt tatt i tilgrafsing av fellesskapets midler, tyveri av solbriller eller hva det nå måtte være.
Professor i psykologi, Tor-Johan Ekeland, har påpekt at offerfokuset, og spesielt sykdomsfokuset, har vel så mye en samfunns- og politisk funksjon som den har en medisinsk sådan:
For folk som lid, er tilgangen til ein diagnose og kategorien «sjuk» viktig av fleire grunnar, først og fremst fordi den gir tilgang til ei sosial rolle – rolla som sjuk. Det gir både pliktar og rettar. Dei materielle er tydelege nok: fritak frå arbeid og plikter, sjukepengar og trygd, og tilgang til behandlingsapparatet sine tenester. Men like viktig er den symbolske legitimeringa: retten til å kunne lide i samfunnet sine auge. Ein diagnose seier implisitt at ein er gjenkjend – ein har noko som andre har eller kan få. Gjenkjenninga er slik også anerkjenning. For mange som er «sjuke», er det lettare å seie kva ein har og lid av, enn å forklare at livet er vondt eller meiningslaust. Ein skal heller ikkje undervurdere behovet for ord og namn når situasjonen er uskjøneleg, ord som kan tette sprekkane når angsten og det ukjente pressar på. Å kunne gi det namnlause namn spelar ein funksjon i seg sjølv, både for lek og lærd. Når det «meiningslause » handlar om kompliserte ting mellom menneske, blir diagnosar å føretrekke fordi dei fritek ein frå å vere implisert, og difor for vanskeleg saker som ansvar og skuld. Dei enkle forklaringane fungerer ofte best i slike situasjonar.
På mange måter preger jakten på enkle løsninger ikke bare Borg Høiby, de kriminelle og politikerne, de enkle løsningene jaktes i særdeleshet i politikken i likerklikkenes og sosiale mediers tidsalder. Men de er altså virkningsløse.
Ansvaret
Den hedoniske tredemølle viser hvordan godhet har kunnet bli industri, uten at årtier med innsats og stadig høyere pengebeløp har gitt noen varig endring på integrering. Tredemøllen viser seg i det små og i det store ved at det rett og slett ikke finnes noen quick fix for lykke eller tilfredshet. Jakten på stadige nye lykkeløsninger, være seg penere kjæreste, finere jakke, flere fritidsklubber eller mer penger i velfylte lommebøker har alle det resultatet at det er effektløst på hvordan det er å være menneske. Det er straks like kjedelig og jakten på neste trofe fortsetter, ikke sjeldent med andre menneskers psykiske eller fysiske trygghet som innsats.
Egentlig er det rart at vi ikke evner å se mekanismene for hva de er, ikke minst fordi den hedoniske tredemølla viser at vi også er motstandsdyktige mot helt forferdelige hendelser, men det handler kanskje om det ubehagelige faktum at reell endring krever innsats og ansvar for egne valg.
Marius Borg Høiby kunne valgt annerledes, de kriminelle kunne valgt annerledes, politikerne kunne valgt annerledes. «Det er ikke hvordan du har det, men hvordan du tar det» er et gammelt ordtak, men det fanger i det minste en essens av at man med egen innsats kan få til varige, gode endringer for seg selv og dem man har rundt seg. Det krever å forstå til fulle hvem som har ansvar for hva du gjør. Det er langt fra sikkert at du har skyld i alt du opplever, men det er forskjell på skyld og ansvar. Ansvaret for å gjøre noe med det har du selv.