Rasmus Stoklund har vært lenge i dansk politikk, blant annet som innvandringspolitisk talsperson for sosialdemokratene i 2019-2022, og det var også da arbeidet med boken så smått startet. Stoklund tilhører den fløyen av partiet som ønsker en strengere innvandringspolitikk, ikke minst at landet selv skal kunne bestemme hvem som får bli og hvem som kan utvises.
Men der er det stort sett EMD som sitter med bukten og begge endene, hvilket igjen fratar de folkevalgte mer og mer makt. Det som irriterer Stokland mest er hvordan de 46 dommerne som utgjør EMD i Strasbourg, de facto forhindrer medlemslandene å innføre innstramninger. EMD har en «aktivistisk praksis», som kommer frem når de tilkjennegir hvordan de tolker konvensjonene, mener han.
I strid med internasjonale forpliktelser
Ifølge Stoklund blander EMD seg inn i ufattelig mange saker, bare nå ligger det rundt 10.000 saker i kø hos EMD, og de blander seg inn i spørsmål, store og små, som kan avgjøres i medlemslandene.
Stoklund er fullstendig klar over at EMD ikke gjør dette på eget initiativ (det kommer en klage eller noen reiser en sak), men han mener EMD kunne vært langt flinkere til å avvise saker som grunnløse og si at dette er en sak som er mer egnet til å bli avgjort i medlemslandet.
– Det er et grunnleggende demokratisk problem at domstolen i Strasbourg ikke respekterer at Danmark som nasjon ønsker å vedta lovverk som innebærer at innvandrere som kommer hit og begår alvorlig kriminalitet må forlate landet, sier han til Berlingske.
Han forteller at han som innvandringspolitisk talsperson kom med det han selv mener var en rekke gode ideer til innstramninger. Men disse ideene døde raskt i hendene på embetsfolk, som uten betenkningstid slo fast at «de var i strid med Danmarks internasjonale forpliktelser».
Så er det ikke slik at Stoklund er motstander av konvensjonene, men av at dommerne ikke forholder til det som er nedfelt i dem. De går for langt i sin fortolkning, det som gjerne kalles «dynamisk fortolkning», som Stokland altså finner aktivistisk. Og strikken strekkes lengre og lengre.
Ifølge Berlingske kommer han med flere konkrete eksempler på grufulle forbrytelser begått i Europa av innvandrere fra «Stormidtøsten» (avledet av The Greater Middle East, eller MENAPT-landene, som er typisk muslimske land, uten at Stoklund mener at alle muslimer er kriminelle).
Han viser blant annet til et eksempel, som er tidligere omtalt her på rights.no, da EMD med knappest mulig flertall (4-3) forbød Danmark å utvise den voldsdømte og sinnslidende (paranoid schizofreni kombinert med stoffmisbruk) kurdiske tyrkeren Savran. Utvisningen kunne utgjøre en «umenneskelig og nedverdigende behandling» i strid med Menneskerettighetskonvensjonens artikkel 3, i EMDs tolkning.
EMD-dommere var enige om at det ikke var et problem at Savran kunne få en noe svakere behandling i Tyrkia enn i Danmark, men flertallet fant likevel «grensen for det umenneskelige overskredet», fordi man ikke kunne «se bort fra» at utvisningen ville forverre sykdommens tilstand. Det fikk heller ingen betydning for avgjørelsen at Tyrkia hadde lovet at Savran kunne få psykiatrisk behandling og sannsynligvis gratis medisin. For det hadde liten betydning hva Tyrkia sa, det var nemlig Danmark som skulle bevise at behandlingen i Tyrkia ville være god nok.
Det fikk Mads Bryde Andersen, professor, dr.jur., Københavns Universitet, og Ole Gjems-Onstad, professor, dr.juris., Handelshøyskolen BI, til å sette en rekke spørsmål ved dommen, og de oppfordret Danmark til å anke til EMDs Storkammer – før dommen satte standard som etablerte rettsprinispper.
Den historiske anken vant ikke fram, og som vi kommenterte da: EMD har dermed påtatt seg rollen som lovgiver som setter seg over de nasjonale lovgiverne, samtidig som det åpnet for at flere kriminelle med fartstid i psykiatrien ikke kan utvises. Så kan det legges til at Storkammeret ikke viste til artikkel 3, men til artikkel 8 (rett til respekt for privatlivets fred).
For Stoklund beviser dette at «i lang tid har det handlet om rettighetene til disse dypt kriminelle menneskene, fremfor rettighetene til ofrene».
Friske forslag
Problemene med dommer som også medfører utvisning, er at de er vanskelig å effektuere. Nå vil Stokland gå hardere til verks ved at utvisningsdommen byttes ut med ytterligere fengselsstraff – inntil vedkommende aksepterer å forlate Danmark for bestandig.
Han mener at den eneste grunnen til at dette kan oppfattes som på kant med konvensjonene, er fordi dommerne fortolker som de gjør.
Stoklund argumenterer også for at medlemsland kan unnlate å etterkomme domfellelser ved EMD hvis en finner dommen kontroversiell og illegitim i nasjonal kontekst. Da kan en fremsette et beslutningforslag for parlamentet.
– Hvis et flertall støtter beslutningsforslaget, kan domstolen få melding om at Danmark ikke har til hensikt å etterkomme dommen. Den praksisen kan fortsette inntil det lykkes å reformere EMD på en måte som enten innsnevrer Domstolens arbeidsfelt til å fokusere på reelle brudd på menneskerettighetene, eller til det er etablert en demokratisk kontroll av Domstolen.
Han legger til at han observerer at det er andre land som enten «skynder seg langsomt» med å etterleve dommer, som slett ikke etterlever dem eller har en gjentakelse av saker hvor samme typer dommer kommer opp igjen og igjen.
Det er en domstol med utdannede jurister som tolker loven, er det ikke litt vilt om vi skal si at Folketinget vet bedre enn dem?
– Ja, men la oss si at det er en utenlandsk statsborger som har begått en rekke voldtekter i Danmark, men EMD har sagt at han må få bli i Danmark. Men Folketinget har vedtatt en lov som sier at kriminelle utlendinger skal utvises, sier Stoklund og legger til:
– Så, på et eller annet tidspunkt må vi gjøre opp med oss selv som befolkning, om vi mener at det er en domstol i Strasbourg som skal avgjøre om voldtektsmenn skal få bli i Danmark fordi de har rett til familieliv, eller om vi vil ta dansk lovgivning på alvor.
Det er reelle problemer Stoklund peker på, og han skal ha for forsøket. Men om det kommer til å bli så mye bedre, tillater jeg meg å betvile.