Jeg er ingen ekspert på amerikansk politikk, men en kan ikke unngå å få med seg den ensidige entusiasmen for Kamala Harris i norske medier. Hadde man ikke visst bedre, kunne en tro at Norge var en (stemmeberettiget) delstat i USA.
Oppslagene om Harris kommer tett og spinner over samme lest. Her kan Aftenposten (27. august) være representativ: «Slik fant Kamala Harris seg selv og ble en publikumsvinner».
Etter å ha fortalt at Harris ved presidentvalget i 2020 «kræsjlandet», så kan hun nå «nærmest ikke trå feil», kvitrer de glade herrer i Aftenposten, for stort sett alle kommentator er visstnok enige om at «hun har hatt en nærmest perfekt start».
Hvordan har det vært mulig? spør de, og svarene oppsummeres i fire punkter:
- Harris har gått politisk mot sentrum (fra venstre, vel og merke) og funnet seg selv (alt man vet).
- Men egentlig snudde hun skipet for et par år siden, fordi hun fikk flere saker (enn innvandringspolitikken, som hun feilet helt på) å profilere seg på (hvilke saker? Jeg prøver nå å følge med i amerikansk politikk, og Harris har stort sett vært helt fraværende, kanskje utover diskusjonen om retten til selvbestemt abort. Men det har vært en del snakk om hennes konfliktfylte lederstil.)
- Nå har Harris overtatt et helproft apparat etter Biden (etter at hennes eget mislyktes og sto der blakk).
- Svakhetene hennes er skjøvet i bakgrunnen. Hun har ikke stilt til store intervjuer eller pressekonferanser (som hun i alle fall hittil har taklet dårlig), men leverer nå visstnok bra valgkamptaler.
Hvorvidt dette skal overbevise noen som helst om at hun er rett kvinne på rett plass, tviler jeg vel på, men Aftenposten viser til at «på meningsmålingene har hun tettet luken til republikaneren Donald Trump og gått forbi».
Akkurat det er vel en sannhet med modifikasjoner.
Tett løp
Ingen skal ta fra Demokratene at det bare går én vei for dem, og det er fremover, men utgangspunktet var ikke av det lystige slaget. For slaget var tapt for Joe Biden som lå håpløst langt etter i vippestaten.
Ifølge en leseverdig analyse i Berlingske er Harris konkurransedyktig både i vippestatene i rustbeltet (Michigan, Wisconsin og Pennsylvania) og i solbeltet (Nevada, Arizona, North Carolina og Georgia). Harris kan således bli USAs neste president, men den veien er visstnok ikke så lett som norske mainstream medier (MSM) ser ut til å håpe på.
«Sannheten er at det er et meget tett løp», skriver Berlingske og viser til RealClearPolitics‘ gjennomsnitt av meningsmålinger i den helt sentrale vippestaten Pennsylvania. Her er Trump stadig marginalt foran Harris med 0,2 prosent.
Det er flere grunner ti at Pennsylvania er så viktig. En grunn er at man ikke vinner valg i USA ved å få flest stemmer, men i det såkalte valgkollegiet, der hver stat har x antall representanter. Pennsylvania har 19, som er ganske mye, derfor fokuserer alle presidentkandidater på denne rustbeltestaten. I tillegg har det vist seg at den som vinner Pennsylvania kan kalle seg vinner av presidentvalget, fordi Pennsylvania så å si alltid stemmer med de to andre vippestatene: Michigan og Wisconsin. Ifølge Berlingske skal vi tilbake til 1988 for å finne unntaket, da George W. Bush vant Pennsylvania, mens Michael Dukakis vant Michigan og Wisconsin.
Demokratene skal ha vunnet alle disse tre statene fra 1992 til 2016. Så ble det bråstopp. Donald Trump seiret i alle tre. Kanskje demokratene – med Hillary Clinton i førersetet – ved 2016-valget tok stemmene fra disse statene for gitt. Den tabben har nok alle lært av.
Ifølge RealClearPolitics har Trump vunnet 13 av 17 meningsmålinger i Pennsylvania – og de tror stadig at Trump kommer til å vinne denne delstaten, til tross for Harris fremgang. Som da kan bety at han også får Michigan og Wisconsin.
Hvis så skjer, kan ikke Harris vinne valget, slår Berlingske fast.
Hvis hun derimot vinner Michigan og Wisconsin og taper Pennsylvania, så må hun vinne i Georgia og for eksempel Nevada for å ta igjen tapet. Det blir ikke lett, er avisens konklusjon.
Meningsmåling vs valg
Så er der selvfølgelig en rekke ulike meningsmålingsinstitutt i USA, også de som har kommet til at Harris leder over Trump i Pennsylvania, der Berlingske blant annet viser til den anerkjente amerikanske statistikeren Nate Silver.
Men det er her avisen ber oss minne oss selv om hva som skjedde under valgkampen i 2020 og 2016. For både Biden og Hillary Clinton hadde en mye større ledelse enn Harris på meningsmålingene på dette tidspunktet i valgkampen. Biden var foran med 7,1 prosent nasjonalt og 5,8 prosent i Pennsylvania. I 2016 var Clinton 9,2 prosent foran i Pennsylvania og 6,3 prosent foran nasjonalt. Biden vant staten med 1,17 prosent i 2020. Trump vant med 0,72 prosent, til tross for Hillary Clintons store ledelse på meningsmålingene.
Berlingske viser til at «i 2016 var det politisk ukorrekt å stemme på Trump, men i dag har det blitt mainstream i store deler av USA». Akkurat det hører vi ikke så mye om i norsk MSM.
Men det betyr kanskje også at det blir færre velgere som ikke forteller sannheten til meningsmålingsinstituttene, så kanskje målingene treffer bedre?
Det er forventet at Harris og Trump skal møtes i en direktesendt TV-debatt 10. september, hos mediet ABC i Philadelphia, som kanskje blir den eneste debatten mellom de to. Eller kanskje ikke det engang, for Trump har hevdet at ABC er så venstreorientert at han har sådd tvil om han vil stille til denne debatten. Hvilket jeg personlig tror han gjør, for det motsatte blir for feigt.
Denne tvilen kan kanskje mest av alt handle om at Trump selv ikke er noen god debattant, og at republikanerne ikke aner om Harris har hatt en oppvåkning her også. Jeg gjetter på at hun ligger i hardtrening, noe jeg betviler at den selvsikre Trump gjør. Det virker ikke som Trump engang hører på sitt eget støtteapparat, hvis det ikke passer han. Det er vel ingen som kan beskylde Trump for å være disiplinert, og disse personangrepene virker antakelig mot sin hensikt.
Men så var det det politiske innholdet da, og her har amerikanske velgere en jobb å gjøre. Valget er 5. november.