Norge, og Europa forøvrig, importerer stadig flere konflikter fra land med store problemer. Ett av disse opprinnelseslandene er Eritrea, der den importerte konflikten står mellom regimetro og regimemotstandere. Hvordan begge disse gruppene på samme tid oppnår flyktningestatus er et spørsmål det er enkelt å besvare. Når de kommer er det frykt for eritreiske myndigheter er den vanligste begrunnelsen de oppgir for å søke beskyttelse.
Selv NRK har belyst problematikken. Denne faksimilen fra april i år viser at regimetro eritreere ikke engang frykter å fortelle offentlig at de støtter regimet de påsto å flykte fra. Ikke nok med det, de får bli værende i Norge selv om oppholdstillatelse åpenbart er gitt på falskt grunnlag.
Objektivt sett er det ikke så rart at de reelle eritreiske flyktningene blir forbannet, de møter jo bokstavelig talt sine egne undertrykkere på gaten, men så har det seg slik at eritreere ikke har vist seg spesielt opptatt av fredelig demonstrasjonsaktivitet i Norge.
Det utvikler seg ofte til rene sammenstøt når de to ulike gruppene eritreere barker sammen, slik det også ble opptøyer i Oslo på forsommeren i år.
Politiet forberedt
Utrop har vinklet saken til å omhandle at eritreerne nå har mistet tilliten til politiet, men den flerkulturelle avisen gir en edruelig gjengivelse av hendelsesforløpet.
Ifølge politiets dokumentasjon som Utrop har fått innsyn i, brukte politiet alle ledige enheter i Oslo politidistrikt. Noen ble kalt inn fra fritid. Politiet fikk i tillegg bistand fra nabodistrikt og mobiliserte 30-40 betjenter med kompetanse på demonstrasjoner. Det ble også satt inn helikopter.
Etterhvert som situasjonen eskalerte, ga innsatsleder Brian Skotnes ordre om å utstyre betjentene med skytevåpen, tåregass-spray, tåregass-bomber og å ta av munnkurven på hundene.
Politiet forsvarer maktbruken med at demonstrantene fremsto som aggressive og organiserte og at forsøk på dialog ikke nådde frem. Flere politibetjenter ble truffet av steiner, og noen plukket opp stokker og slo og sparket biler. Til slutt var de helt klart i mindretall og uten kontroll, og måtte da ty til ulike maktmidler for å håndtere situasjonen.
Klagen politiet har mottatt og avvist bygger på en slags «overkill»-argumentasjon, der det pekes på at demonstrantene ble møtt av et aggressivt politi med hunder, hester og tåregass.
Gebregziabher Petros som har sendt inn klagen på vegne av demonstrantene. Han representerer «den blå bølgen», en verdensomspennende bevegelse av opposisjonelle mot myndighetene til Eritrea. Han sier at de den gode dialogen de hittil har hatt med politiet, nå er ødelagt, skriver Utrop.
Det høres jo i utgangspunktet harmløst ut, men bevegelsen heter ikke bare «den blå bølgen» slik Utrop skriver, den går under navnet «Den Blå Brigade», eller opprinnelig «Brigade N’Hamedu».
Så kan enhver med tilgang til internett legge inn et søk på YouTube med dette navnet og se med egne øyne hva som kommer opp. Pent er det ikke, det er voldelige opptøyer ikke bare i norske byer, men i tyske, engelske og israelske, for å nevne noen.
Framveksten av brigaden beskrives utførlig i en lang artikkel av Martin Plaut, en journalist som har spesialisert seg på Afrikas Horn. Uten å gjengi noe fra artikkelen kan vi likevel konkludere med at den eritreiske konflikten er voldelig, og at «manglende tillit til politiet» bør settes nettopp i anførselstegn. Dette er rent vrøvl, dette er en gruppe som er innstilt på å bruke voldelige virkemidler, og selve navnet, «Brigade N’Hamedu», antyder ifølge Plaut «en gruppe som vil kjempe til det siste for eritreisk jord».
Man kan videre merke seg at Plaut skriver at gruppen er organisert i Norge, og anta at politiet er fullstendig klar over det samme.
Sår tvil
Den alltid ivrige antirasisten Akhenaton Oddvar de Leon, leder og så vidt oss bekjent eneste ansatte i Organisasjonen mot offentlig diskriminering (OMOD), får likevel så tvil om politiets motiver for å avvise klagen fra de steinkastende eritreerne.
– Politiet og Politihøgskolen må ha en diskusjon internt og faglig i forhold til “crowd control” når det er mange med minoritetsbakgrunn til stede. Det som er viktig for politiet, er å håndtere det på en profesjonell måte slik at det ikke eskalerer, sier de Leon.
Han understreker også at politiet er den profesjonelle parten.
– De trener på slike situasjoner, sier de Leon.
Og legger til:
– Hvis demonstranter eller andre tror at de møter et uprofesjonelt og aggressivt politi ofte, hva da? Dette vil gå utover tilliten til politiet som institusjon, sier han.
Han har også møtt mange politibetjenter som sier at de føler større frykt når de treffer mennesker med minoritetsbakgrunn enn når de treffer etniske nordmenn.
– Jeg møter enkelte tjenestemenn som innrømmer at denne angsten er noe som kan gå utover profesjonaliteten, sier de Leon til Utrop.
Det er neppe noen som tror mer på dette enn de Leon selv, og han tjener godt på å mene det. Akhenaton Oddvar og OMOD har fremdeles sin egen post på statsbudsjettet og mottar i overkant av 2 millioner kroner årlig for å framholde slike meninger.
Resten av oss kan sende politiet en takknemlig tanke for at de slår ned på steinkastende eritreere som har tatt med sine hjemlige konflikter til Norge. Reell mangfoldskompetanse må i det minste dreie seg om at vold slås ned på uansett hvilken hudfarge voldsmannen har.