Det er få personer som har irritert meg (og HRS) mer enn Abid Raja, fordi han har vært et av de største hindrene for å få til bedre integrering. Problemet med Raja er Raja selv, for intet ser ut til å bety noe hvis det ikke er Raja selv som presenterer det. Han fremstår som full av seg selv, og det gjenspeiles i det meste av det han har uttalt seg offentlig om – og hvordan han har spilt rollen i offentligheten. Raja har også rått utnyttet at han ble en medieyndling, en rolle tildelt fordi han har innvandrerbakgrunn, muslim og spiste med kniv og gaffel.
Før vi ser på kronikken han i dag serverer i Aftenposten, skal vi ta et tilbakeblikk på Rajas karriere.
Avviste problemene
Abid Rajas navn dukket først opp mot slutten av 1990-tallet, da som talsmann for World Islamic Mission. Omtrent på samme tid begynte noen muslimske unge innvandrerkvinner å fortelle offentlig om den tvangen, undertrykkelsen og presset som de selv levde under, flere av disse via HRS. Da hadde Hege Storhaug allerede gitt ut to bøker, Mashallah – En reise blant kvinner i Pakistan (1996) og Hellig tvang. Unge norske muslimer om kjærlighet og ekteskap (1998) som begge tok for seg frihetsberøvelsen muslimske jenter og kvinner lever under.
Samtlige av disse deltok i en rekke debatter, eksempelvis i Holmgang i 2002, der Raja løy så det rant av han – samtidig som han hevdet at det var de unge muslimske kvinnene som løy. Raja insisterte på at det ikke fantes fnugg av sannhet om muslimske kvinners begrensninger og at islam kunne være en hemsko. Bare antydninger om noe slikt var fremmedfrykt og rasisme, og disse «rasisme-historiene» han har holdt fast ved inntil nylig.
I ettertid står Rajas atferd faktisk i et enda grellere lys. For i et intervju 11. august i år hos TV 2 avslørte Abid Rajas kone, Nadia Ansar (45), at hun og Raja møttes da hun var 16 år. Det må altså ha vært rundt 1996, og de var hemmelige kjærester i fem år (de giftet seg i 2001). På denne tiden var livet en kamp for Ansar, og de hemmelige møtene med Raja ga næring til å ta opp kampen for frihet og kjærlighet..
– Retten til å leve et fritt liv, retten til å ta den utdanningen du vil, retten til å velge den partneren du vil. Retten til å være i et likestilt forhold, så du blir behandlet likeverdig. Alle de tingene måtte jeg kjempe for. Retten til å gå kledd som jeg ville. Absolutt alt, sier Nadia Ansar.
Samtidig som Raja på nært hold opplevde Ansars kamp, så avviste han altså problematikken som han visste rammet mange andre.
I debatt etter debatt forsvarte Raja muslimers gjøren og laden, moskeenes arbeid og virke, således også imamenes, alt sauset sammen med for eksempel at tvangsekteskapsproblematikken var overdrevet og med et sterkt forsvar for arrangerte ekteskap (som selvsagt ikke hadde noe med islam å gjøre), søskenbarnekteskap, forsvaret for korrekt muslimsk bekledning (på kvinner selvfølgelig, for eksempel ved hijab), og at det ikke var noe kvinneundertrykking i islam og at dumping av barn i utlandet ikke var noe problem (han gikk dertil offentlig ut og sa han sammen med sin far ville starte norsk skole i Pakistan, med norske lønninger — i integreringens navn?)
Alltid på etterskudd
Så ble Raja advokatfullmektig, der rykter fortalte at han først og fremst ville ha saker som hadde potensiale til å få god mediedekning. Hans mål var å bli kjendis, hvilket han også lyktes med. Som advokat foreslo han i turbofart den ene absurde ideen etter den andre; for eksempel at muslimer skulle sone i moskeen og sverge på koranen i norske rettssaler for å få dem til å si sannheten, og, i likhetens navn; halamat til alle innsatte i norske fengsler. Han gjorde seg også til en forsvarer av det pakistanske rettssystemet i det ene øyeblikket, for i det neste å slakte det, alt etter hvor hans egen sak sto. Hans forsvar av morderen på Kalbakken som drepte sine tre søstere og den drapssiktede faren til norskpakistanske Rahila Iqbal i Pakistan, var også til god hjelp til å gjøre Rajas navn kjent. Det han egentlige forsvarte i disse sakene, vil han nok nå ikke bli minnet om. Hvilket ingen gjør heller, Raja har aldri hatt et offentlig kritisk søkelys på seg.
I 2009 (altså året etter Raja hadde gitt ut sin føste bok med den ambisiøse tittelen Talsmann) utfordret vi Raja og Mohammed Usman Rana i en da pågående debatt om hijab, som begge mente var påbudt for jenter/kvinner i islam. Kritikken ble av Raja imøtegått med hudfarge:
Enten er aktivisten Hege Storhaug stokk dum, eller så liker hun bare å tale mot bedre vitende. Mon tro hva hennes underliggende motiver er.
Deretter satte «kjendisadvokaten» Raja seg nye mål, blant annet ville han inn i det offentlige, og han ble da også tildelt stillingen som nemndsleder (der jeg personlig kjente søkere som må kunne klassifiseres som bedre kvalifisert enn Raja). Nemndsleder Raja vet offentligheten lite om, for samtidig som det ble kjent at han fikk denne stillingen, startet Raja en storstilt offensiv på sin vei til Stortinget for partiet Venstre.
Det kanskje Raja burde vært mest kjent for er at han skifter meninger som andre skifter sokker – og at han alltid dilter etter. For denne allstedsværende og allvitende Raja har ikke tatt opp integreringshemmende faktorer på egen hånd, og de modige kvinnene som kunne vært rollemodeller de siste 25 årene bidro Abid Raja indirekte og effektivt å få fjernet fra offentligheten, og det samme har han forsøkt gjort med HRS.
En annen ting som virker helt usannsynlig er at Abid Raja ikke har ant hvilket helvete hans egen søster, Abida Raja, har gått gjennom, noe han påstod da søsteren ga ut sin bok om volshelvetet hun vokste opp under og som forfulgte henne inn i et arrangert ekteskap.
Den nye Abid Raja
I kronikken i Aftenposten møter vi «Den nye Abid Raja». Han påpeker innledningsvis at Norge for 50 år siden var «nesten homogent», men hvor vi nå har en høy andel med innvandrerbakgrunn – som vil fortsette å øke.
Demografien endrer seg raskt. Har vi tid til å stoppe opp og spørre: Hva vil dette bety? Og hva slags samfunn vil vi få?
Flotte spørsmål det, bare 30 år for sent. Selv hevder Raja han har gått fra å være optimist til å bli pessimist, for det kommer ikke til å gå seg til med tiden. Så må vi igjen høre om hans egen oppvekst og erfaring, der han har endret seg fordi han på videregående blant annet ble konfrontert av etniske norske jenter i verdispørsmål, men at der også var mange andre som bidro til han endring.
Det måtte en hel norsk landsby av oppdragere til for at en som meg kunne bli «frihetsminister» i verdens frieste, mest likestilte land.
Kan forvandlingen jeg gjennomgikk, også skje med dagens unge som går på de videregående skolene i Oslo med høyest andel elever med minoritetsbakgrunn?
For enkelte, ja. Men jeg frykter at det ikke vil skje med det store flertallet. Jeg tror ikke det vil gå seg til.
Her fremstiller Raja det som om hans «forvandling» foregikk mens han var ung, men historikken taler for seg selv. Sannheten er vel heller at det er de siste årene hvor det har virkelig gått opp for Raja hvor nedsnødd han har vært, og det ville ikke forbause om det er kona som er hans vekkerklokke.
Raja har også skjønt at samhørighet er viktig.
Mange tusen unge med minoritetsbakgrunn på skolene føler ikke tilhørighet til det norske, de vil heller ikke være norske. De føler seg marginalisert, anser sine muligheter i livet som minimale og tror at deres religion er under beleiring.
I verdens frieste land betrakter de seg selv som ofre og frykter majoritetssamfunnet utenfor bydelsgrensen. Hvordan har vi klart å komme hit?
Svaret på spørsmålet er enkelt: Dit klarte vi å komme på grunn av slike som Abid Raja. Men nå har altså Den nye Abid Raja også skjønt at islam er en hemsko for integreringen og at frihetsverdiene våre er truet, da islam for eksempel ikke tillater homofili, ikke sex utenfor ekteskapet og ikke blasfemiske ytringer. Kanskje Ansar har bidratt her også, siden hun selv har stått frem som en frafallen?
Snakketøyet går
Raja spør så om «økt toleranse» er riktig medisin, men hvem skal tåle hva?
Skal for eksempel nordmenn tåle at jenter som fødes inn i muslimske hjem, får de rammene som er beskrevet over, lagt rundt seg som en kiste de vandrer rundt i resten av sitt liv på Jorden? Og hvis nordmenn ikke skal tåle dette, hva skal da gjøres?
Og motsatt, er det nok at muslimer tåler homofile? Som å tåle et onde?
Og hva er så Rajas løsning?
Først når vi har en felles forståelse av hvor vi er, kan vi sammen diskutere løsningene og finne ut hva slags samfunn vi skal slåss for å opprettholde.
Jeg er åpen for å snakke om dette med hvem som helst for å finne de beste løsningene. Ikke bare for fortsatt å kunne leve i et liberalt samfunn, men også for at vi skal kunne fortsette å bli mer moderne og liberale de kommende tiårene. Da må vi snakke med alle, fra Fremskrittspartiet til Sosialistisk venstreparti – med alle grupper og samfunnslag. Det fortjener de generasjonene som kommer etter oss.
Nå har vi slåss med Abid Raja i flere tiår og er luta lei. Så nå forventer vi at Raja evner å be om unnskyldning for alt han har strittet imot, løyet om og dermed bidratt til et samfunn vi ikke vil ha.
Dessuten bør han vite hvor hans kamper bør stå nå – å få endret Venstres innvandrings- og integreringspolitikk. Denne fyren har snakket lenge nok, også i bokform, nå må han bevise.
Og akkurat nå sitter Raja (selvfølgelig) på NRKs Dax18 og sier at «vi må snu i tide».