æreskultur

Flott, islamister, snakk høyt om hva dere mener

I kjølvannet av Abid Rajas bokutgivelse og kronikk i Aftenposten dukker de opp en etter en. Talspersoner for moskemiljøene som til stadighet framstilles som dialogvillige motstandere av ekstremisme i norske medier, er raskt klare med stempelputen. "Farlig nære utbredte konspirasjonsteorier", "dehumaniserende" og selvsagt den klassiske guilt by association påstanden om at "høyreekstremisten Hege Storhaug" har sagt det samme.

Visst vet de hva de skal spille på når kritikken kommer mot miljøene de selv styrer og mottar millioner av skattekroner årlig for å holde i gang. De spiller umiddelbart på den iboende norske frykten for å bli kalt rasist, og de gjør det med den største selvfølge. De vet jo at det fungerer. Gjentar man rasismeanklagene mange nok ganger, trekker folk seg unna, eller enda bedre i stemplernes livsverden; støtes ut av det gode selskap.

Nå står Raja for tur – og Kripos-veteranen Terje Bjøranger, som nylig har utgitt romanen «Den ingen ser», der han blottlegger den brutale, hensyns- og empatiløse æreskulturen. Det skal sies at både Raja og Bjøranger vet godt hva de snakker om, førstnevnte som delaktig i den i mange år og sistnevnte med flere tiårs erfaring fra feltet i politiet, samt som medlem av Kompetanseteamet mot æreskriminalitet.

Likevel kommer rasismeanklagene som perler på en snor fra «the usual suspects».

– Farlig

Raja har tatt for mye Møllers tran, fastslår Minotenk-leder Linda Noor i Dagsavisen.

I en dystopisk kronikk i Aftenposten maler Abid Raja, nestleder og stortingspolitiker for Venstre, et demagogisk skremselsbilde av uintegrerbare muslimer som vil fordoble seg i antall og gjøre Europa ugjenkjennelig. Det kan ikke gå upåaktet hen.

Hun fortsetter, og framholder sågar at Raja plasserer «seg farlig nære utbredte konspirasjonsteorier om demografiske utskiftninger i Europa. Han mener at det store flertallet av muslimer ikke vil ta den samme verdireisen mot liberale og sekulære verdier», før hun finner fram en snart 10 år gammel Fafo-rapport og påstår at «FAFO, IMDi og KIFO viser at det er meget høy oppslutning blant norske muslimer om verdier som likestilling og individuell frihet.»

Den meget høye oppslutningen om vestlige frihetsverdier enkelte forskere mener å kunne påvise, samsvarer dessverre ikke godt med hvordan ideologi og religion fungerer i praksis. I bunn og grunn er det de troendes handlinger som forteller mest om troen, enten troen er religiøs eller ideologisk eller begge deler.

Shakeel Rehman kler Noor naken under deling av artikkelen hennes på Facebook:

Jødetesten

Qasim Ali leder Organisasjon for Minoriteter i Norge, Minorg. Også han har fått med seg Rajas bokutgivelse. Ali er ikke spesielt profilert, men han har i løpet av de seneste årene dukket opp i norsk debatt med ujevne mellomrom. Vi har samlet en rekke utspill fra Ali i denne saken, der vi også kommer inn på at han er terrorlistet i USA, har et uttalt jødehat, var aktiv for å forby karikaturer under karikaturstriden og også aktiv i å så tvil om PSTs oppfordring til lærere om å varsle dersom de mistenker at elever beveger seg inn i ekstremisme.

Men nå har altså Minorg-lederen blitt oppmerksom på Rajas bokutgivelse, nærmere bestemt reklamen for boka som ruller og går i sosiale medier. Ali har delt reklamevideoen på sin egen Facebook-side.

Ali kommenterer:

Bytt ut ordet «muslim» i denne promo-videoen med «jøde», og forestill deg reaksjonene. De fleste ville fått ekle frysninger, og skjønt at denne skremselspropagandaen er klassisk rasistisk dehumanisering. Videoen, og sannsynligvis da også boken, spiller rett inn i den islamofobe idéverdenen til det anti-muslimske ytre høyre. Muslimene i Europa bekymrer Raja, fordi de ifølge han er gjengkriminelle, isolerer seg i ghettoer og er konservative. Bilder av folk som ber og vandaliserer biler vises om hverandre.

Det er ikke første gang Abid Raja sprer fordommer mot muslimer. I en famøs kronikk i Aftenposten, som i likhet med hans bøker blir vidt lest, hevder han muslimer læres opp hjemme til å hate annerledestroende og utøve vold mot de som fornærmer islam. Ikke minst gir han næring til den svært farlige tropen om at muslimer ikke er til å stole på: Utgir de seg for å ha gode intensjoner, er det fordi de vet hva «de hvite vil høre».

Virker som Raja prøver å posisjonere seg ”riktig” for den nye Europa. Der det nå er en sterk vekst av høyere siden..
Både VG og Aftenposten som har gitt Raja mye plass ville ikke publisere vår kronikk med kritikk av Rajas promo. Ingen av dem var redaksjonelt redelige nok til å publisere den.

Ali «glemmer» et vesentlig faktum i sin analyse. Visst ville det vakt reaksjoner dersom det hadde vært jøder som var gjengkriminelle, vandaliserte biler og bedrev sosial kontroll i den grad at de drepte egne døtre, søstre og mødre.

Igjen: Det er synlig, både i gatene og i statistikken hvem som er overrepresentert hva gjelder gjeng- og voldskriminalitet. Jøder er feil svar.

I kommentarfeltet hos samme Ali forklarer en mann med utenlandsklingende navn at Raja er en sviker.

Og selvsagt «høyreekstremisten Hege Storhaug»

På Facebook har Trond Brækhus, tidligere styremedlem for Søndre Nordstrand Arbeiderparti, registrert at også Arshad Jamil, styremedlem i ICC og dialogansvarlig i Muslimsk Dialognettverk (MDN) har gjort seg offentlige tanker om den siste tidens bokutgivelser.

Dialogens muslimske mann var ikke i tvil om hva bokutgivelsene til henholdsvis Raja og Kripos-veteranene vil føre til.

Brækhus kommenterer den muslimske lederens utspill:

Risikoen ved å stå opp for religiøst motivert kriminalitet og negativ sosial kontroll er å bli forsøkt stempla som kynisk opportunist som generaliserer og dehumamiserer slik at samfunnet raknar slik at vi får svenske tilstandar. Og sjølvsagt risikerer ein å bli kobla til «høyreekstremistiske Hege Storhaug.»

Slik uttaler styremedlem i Muslimsk Dialognettverk, Arshad Jamil, seg om Terje Bjøranger og Gunnar Svensson (som tidlegare i år gav ut boka Æresrelatert kriminalitet) og Abid Raja som har tillatt seg å dele si bekymring for korleis våre frihetsverdiar kan bli påverka av konservativ islam.
(Kva den saka om kyllingen går ut på har eg ikkje orka å sette meg inn i.)

Å bringe opp Hege Storhaugs navn er selvsagt bevisst av Arshad Jamil. Han vil skremme. Enhver samfunnsengasjert person er klar over hva Storhaug har blitt utsatt for opp gjennom årene for å ta opp tematikk andre ikke har orket å røre med ildtang. Forsøket på total utstøtelse – hvor en rekke politikere, medier og andre aktører beviselig har slukt det islamistiske agnet.

Brækhus har forøvrig skrevet godt om metoden:

Å bry seg om og engasjere seg i kva som foregår i religiøse diktatur er ein av dei viktigaste solidaritetshandlingane du som fritt og opplyst menneske i eit fritt og opplyst land kan utføre.

Ikkje alle deler det synet. Ved å dele Mina Bai sine iranske hijab-postar kan du risikere å bli forsøkt stempla som “femonasjonalist”, “etnonasjonalist”, “høgrepopulist” eller “kulturkrigar”. Særleg visst du er mann og befinn deg på den politiske venstresida. Det fins eit lite politisk aktivistmiljø, med dyktige debattanter og stor gjennomslagskraft, som kan finne på å meine at du misbruker kvinners frihetskamp for å ha eit påskot for å fremme islamofobi og rasisme ved å dele slike postar, eller visst du er viser at du er opptatt av minoritetskvinners fridom og ve og vel i diskusjonsforaer på fb. Eg nevner ikkje spesifikke partinavn. Desse godhetens moralpoliti og identitetspolitiske tankevokterane er spredt ut over heile venstresida, men med opphopning i eit par parti. Dei har mange følgerar på sosiale medier og er opptatt av formidle eit inntrykk av at meiningsmotstanderane held på med ein slags kulturkrig.

Dette gjer ikkje meg noko personleg å bli forsøkt stempla av desse folka, eg hevar meg over slikt og er ikkje redd for å ta kraftig igjen. Det er heller ikkje svært mange av desse tullingane. Men, desse folka gjer som sagt mykje ut av seg, og dei påverker kva folk vågar å ytre i debattar. Folk legg jo gjerne litt bånd på seg når dei veit at det dei skriv kan bli tatt bilde for så bli delt rundtomkring som bevis på kor fælt menneske du er som later som du bryr deg om undertrykte kvinner, berre for å rakke ned på muslimar, eller at du får ein kommentar som hintar om Resett eller at ABB var opptatt av det samme, eller at ein tilhører SIAN eller andre typar rasistorganisasjonar. Er du heldig nøyer dei seg med å hinte i retning av at du er fan av Frp eller Listhaug. Eg snakkar av egen erfaring her.

Slik drittoppførsel trur eg er ei viktig årsak til venstresidas tilsynelatende manglande engasjement i saker som omhandler religiøs patriarkalsk undertrykking. Vi må hugse at religionskritikk, når den handla om kritikk mot kristendommen, var ei paradegrein for venstresida i forrige århundre. No bruker vi på venstresida meir ressursar på å jage religionskritikarar enn å kjempe mot negativ religiøs innflytelse. Folk er redd for stemplinga frå sine eigne. Nokon har klart å skape ei oppfatning av at kritikk av idear er det samme som hets av folk som trur på desse ideane. Religiøs undertrykking er like forkasteleg uansett kven det er av oldtidsgudane som står bak.

Nettopp. Og fremdeles går store deler av venstresiden på autopilot, både de av dem som er plassert i politikken og de av dem som er plassert i forskningen. Et eksempel på sistnevnte finner vi i islamforsker Olav Elgvin, som var raskt var ute i Morgenbladet med kraftig kritikk av Raja. Forutsigbart nok mener Elgvin det han alltid mener: Alt går bedre enn Raja sier. Samme forsker har vært ute med påstander om at Islam Net kan bidra med mye positivt og det evig relativiserende «Vi løser ikke problemer med sosial kontroll og partnervold ved å sette en negativ merkelapp på det».

Hva nå?

Reaksjonene på boken er så uendelig forutsigbare fra både islamister og venstresiden at de – uten å tilsynelatende evne å se det selv – nettopp bekrefter at Raja har rett i det han nå har observert og skriver om i boken.

Det trengs en bevissthet om hvordan stadige påstander om stigmatisering, rasisme og også påstander om seksuell makt brukes som motangrep når æreskulturen er under kritikk. Det er et utslag av de lave forventningers rasisme å tro at de som opprettholder kontroll i klanmiljøene ikke bruker det norske rettighetslovverket for alt det er verdt. Det gjør de. Rasismeparagrafen lurer i bakgrunnen, det samme gjør skolens paragraf 9A. De brukes som maktmidler og gjør fagfolk svake for Elgvins resonnementer. Det er jo mye mer behagelig om man ikke trenger å konfrontere, ikke trenger å nevne det unevnelige.

Det er ikke de eneste paragrafene som gjør arbeidet mot æresvold vanskelig. Det norske lovverket er ikke beregnet for æreskultur. Av hensyn til rettssikkerheten kan ikke historiene som fortelles, men deretter trekkes tilbake, få effekt. Systemet er ikke kalibrert for å håndtere det voldsomme presset fra et miljø som har etablert selvjustis.

Det går an å være uenige om islams betydning i æreskulturen, men det er uansett hva muslimske politikere, hjelpearbeidere eller velvillig innstilte tenketanker tenker at islam må skjermes for, en bred faglig enighet om at forfølgelse, undertrykking, seksuelle overgrep, vold og drap er farlig. Det er farlig for alle som utsettes for det, og muslimske kvinner, barn og også menn er utsatt for dette i større grad enn noen annen gruppe.

Æreskulturen i Norge i dag er i praksis et problem uten noen løsning i sikte. I kryssilden mellom anklager om generaliseringer, stigmatisering og rasisme, er det ikke enkelt å hjelpe ofrene, og når det fra forskerhold foreslås å holde islam som identitets- og tilhørighetsmarkør utenfor volds- og æresforståelsen, vet man egentlig at det eneste reelle alternativet er en innvandringsstopp for å minske omfang og utbredelse.

For egen del synes jeg det er flott at islamistene viser fram metodene sine, da blir de i det minste synlige og kan imøtegås. Så håper jeg på samme tid at Abid Raja gjør seg noen refleksjoner når han nå står i stormen og beskyldes for å være «farlig», «dehumaniserende» og ansvarlig for at «samfunnet vil rakne». Han har selv brukt mesteparten av sin karriere på å framsette vrengebilder av hva islamkritikere generelt og Hege Storhaug spesielt formidler. Det må føles underlig å plutselig stå i den andres sko.